Gunnar Gundersen forteller

331924344

Et metallarbeid, slik russerne ofte laget av metallfat og ga bort til gode nordmenn. Kanskje bildet som nevnes, laget av tegnestifter, har noe av samme form-språk?

Dette intervjuet sier noe om hvor flytende grensene på grunnplanet var, mellom ulike politiske grupperinger. Intervjuet kommer i kjølevannet av Adresseavisen sine oppslag 7og 9 desember 2013 og vil presenteres i Adresseavisen om noen uker.

10/1 2014

Gunnar Gundersen, 90 år ble intervjuet. Utgangspunktet var en mail fra et barnebarn av han, fra 15/12 2013:

-Hei

Morfaren min er siste gjenlevende fra Wærdahlsaken. Han ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til straffearbeid. Han har tidligere fått presentert at gruppa han var med i skal ha vært kommunister, og han har protestert ganske heftig på merkelappen. Han var medlem av Arbeiderpartiet.

Mvh Ragnar Skrede

Vi var tre som intervjuet. Haldis Nergård  fra Adresseavisen. John Atle Krogstad, historiker og Berit Rusten. Her følger det han fortalte.

Gunnar:

Jeg var med i AUF. Det var naturlig for meg å bli med i illegalt arbeid. Jeg tok kontakt med AUF i Oslo og distribuerte aviser på arbeidsplasser. Transporterte også utstyr til en radiosender til andre siden av fjorden. Og så drev jeg rapportering av tyskernes rutiner. Hvor og når. Jeg rapporterte til Håkon Johnsen.

Jeg ble tatt i kjølevannet av attentatforsøket på Rinnan.  Da var jeg 20 år. Det var i oktober 1943. Attentatforsøket var i hagen til Rinnan. Wærdahlgruppa var med og planla dette, men det var ikke de som sto for attentatforsøket. Harald Rusten var kanskje med og planla det, men jeg tror det var brødrene Sørli som prøvde å gjennomføre det.

I NRK dokumentaren av Bjørn NIlsen om brødrene Sørli forteller de at de traff Rinnan på åpen gate og ville skyte han, men da kom et russertog med fanger  i mellom.

Jeg var mekaniker- læring på Sporveien. Like før arrestasjonen fikk jeg beskjed om å stikke av. Men, da ville de tatt faren min, og det ville jeg ikke.

Jeg har en historie fra tida der jeg satt på Vollan og vi sto standrett i gamle Vollan Kretsfengsel. Odd Wullum var en av oss ti. Saken mot oss ble kalt Wærdahlsaken, antakelig fordi Carstein og Reidar Wærdahl var meget aktive motstandsfolk og var blandt de tiltalte. (Historien fikk jeg på et ark, nedskrevet direkte fra Gunnar Gundersen).

-I tilknytning til fengselet  var det bygget en brakke med celler langs langveggene. Den ene langveggen som vendte mot det gamle fengslet var det et inngangsparti. Rundt hele anlegget var det reist et høyt plankegjerde med en kjøreport inn til en liten gårdsplass mellom brakka og fengselsbygget.

Hver dag ble porten åpnet når det kom hest og vogn med mat til fangene. Vi som hadde celle på langveggen mot den lille gårdsplassen kunne se når porten ble åpnet. Gårdsplassen var så liten at porten måtte stå åpen mens avlessingen pågikk. Vi var lenket på hender og føtter, men om vi ba om å få gå på toalettet ble lenkene åpnet. Toaletten var slik plassert at vi måtte passere inngangsdøren for å komem til toalettet.

Odd Wullum så i dette en mulighet for rømming. På et høvlig tidspunkt ba han om å få gå på do.

I det han kom til døra, smatt han ut og kom seg forbi hest og vogn og ut av porten. Han greidde å komme seg i skjul og senere i kontakt med folk han stolte på. Disse tok kontakt med en de trodde hadde mulighet til å ordne bil for å komme seg videre med. Mannen som ordnet med bil het Adding og var blandt oss kjent for å være ivrig motstandsmann. Det vi ikke visste var at han var infiltratør. Det ble avtalt at Adding skulle hente Odd neste morgen for å kjøre i retning av svenskegrensen.

….slik gikk det IKKE.

I Sentrum AUL var også Eli Aanjesen med i starten. Jeg var ikke med i  Wærdahlgruppa og hadde ikke kontakt med Harald Rusten, som jeg vet. Det må skilles på Wærdahlsaken og Wærdahlgruppa.

Vi hadde kontakt til NKL. Der var Kolbjørn Wiggen. Han var mange ganger med hjem til meg. Det var Ole Berg- en gammel kommunist, som kontaktet meg. Jeg skulle ta med meg en konvolutt med penger, som ble brukt til Rød Hjelp. Til de som trengte det, f.eks hustruer til arresterte. Han hadde tegna en slags plen, med blomster i ulike farger, og når jeg fikk konvolutten, ble det merket av i «blomsterbedet» at jeg hadde fått konvolutten og hvor mye det var.

Johan Flønes var aktiv i distribusjonen og jeg hadde kontakt med han. Han ble skutt 19. mai, samtidig med Henry Thingstad.

Jeg tenkte ikke på hvem nettverket jeg deltok i tilhørte. Jeg meldte meg til Hjemmefronten.

Jeg delte ut Friheten, AvantGarden, Alt for Norge osv. Den var en 1/2 side. Lite format. Og mange andre aviser.

Berit: Du vet at de du nevner var kommunistiske aviser.

Gunnar: Ja ja. Vi var ikke så opptatt av båsene. Alle som ville yte motstand, var våre smararbeidspartnere. Men, vi var for lite forsiktig for muligheten av infiltrering fra nazister.

Jeg var en forvirra ungdom, i en grusom situasjon, da jeg ble arrestert. Kaos. Lamslått. Da jeg fikk dommen tenkte jeg: «Jeg er berga».

Under rettsaken, som tilsammen tok 2-3 timer for alle oss ti, prøvde Carstein Wærdahl å søke om benådning for sin bror, Reidar Wærdahl. Han hadde kone og flere barn. Det var bare mulig å søke benådning for seg selv og da sa Carstein: «Da kan det være det samme».

Vi hadde en tysk nazist til forsvarer.

Halldis ville høre mere om situasjonen rundt tortur. Jeg så at dette ble for mye for Gunnar, så jeg avbrøt den tråden.

Kolbjørn Wiggen var ofte hjemme hos meg. Han henta pengene jeg hadde fått i konvolutt.

Per Dypvik, min svigerfar, samarbeidet med Trygve Eidem. ( Trygve Eidem var også kommunist).

Om man var fra Arbeidepartiet eller var kommunist, samarbeidet var godt.

Foreldrene mine visste hva som foregikk. F.eks når jeg dro til Oslo på møter. Jeg var i Oslo, møte med Milorg, på hytta til MartinTranmæl, tilsammen 3-4 ganger.

Jeg var ikke så nervøs. Skjønte ikke hvor farlig det var. Øistein Langseth var AUFer. Han var med i Wærdahlgruppa.

Igjen. Det var ikke partiboka som vi vifta med. Vi ville gjøre en innsats.

Halldis: Men dette at kommunistene etter krigen ble overvåket?

Gunnar:  Det var vel berettiget. De brukte motstandsarbeidet til å posisjonere seg.

Berit: Men de fikk ikke berettiget ære etter krigen!

Gunnar: Jeg er ikke opptatt av ære. Tenk alle husmødrene som ofret så mye. De har heller aldri fått ære. Dessuten. At de ikke fikk ære er kanskje deres egen skyld. De ble jo ikke aktive før etterat ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler ble opphevet.

John Atle: I Trondheim begynte de arbeidet allerede tidlig sommer 1940.

Gunnar: Det visste jeg ikke. jeg trodde at kommunistene ikke ville underordne seg Milorg.

John Atle: Fra høst 1941 gikk kommunistene inn for væpning og aktiv sabotasje. På nyttårsaften 1941 ble denne linja vedtatt.

Berit prøver å få en rekonstruksjon av  pengeoverleveringen

Gunnar: Jeg fikk altså en konvolutt av han gammelkommunisten.

Sjekket at beløpet stemte. Jeg putta en konvolutt, kanskje med 1000-2000 (mye penger) i lomma. Jeg tror pengene kom bl.annet fra forretningsfolk. Konvolutten ble overlevert i vaskerommet på Dalenenga.

At pengene kom fra forretningsfolk, bekreftes i et intervju 18/3 1975 med Marit Aarli, Martin Eggen og Ole Fremo:

Arne Johansen framholdt at de fikk støtte fra høyrefolk og kapitalister i Trondheim «nå var det ikke snakk om hvem som var fattig eller rik i kampen mottyskerne»

John Atle: Ja. F.eks Cappelen sørger for store pengesummer til Thingstadgruppene.

Gunnar fortsetter:

Neste dag kom Kolbjørn Wiggen hjem til meg og hentet konvolutten. Så ble det fordelt til de som trengte dette.

Du spurte om jeg var nervøs, Berit. Nei. Jeg var mere nervøs  når vi fordelte aviser til arbeidsplassene. Det kunne være i  en bag  eller ryggsekk. Vi rullet dem sammen, slik at de tok så mye plass som tre-fire eks av Adresseavisen i dag.

Vi fikk enkeltaviser sendt fra Oslo. Så stensilerte vi dette i Gyldenløvsgt 7.  Hos Svendsen. Han ble senere kommunist og var med i cella på Herøya. (Streik-«Herøya kaller»,min anmerkning)

Jeg har fått mere og mere mareritt med årene.F.eks da et barnebarn av meg siktet på meg med en treleketøypistol, avstedkom det sterke reaksjoner og mareritt. Mange i Krigsinvalideforbundet der jeg har vært leder, i 15-16 år har dette problemet. Nå la vi forøvrig ned Krigsinvalideforbundet fra nyttår, men registret finnes i Brønnøysund. Krigen tar ikke slutt. Da jeg var inspektør på Brundalen og telefonen ringte eller det gikk i en død, skvatt jeg.

Jeg ble berga av de Hvite bussene. Kom til Rönneby Slott, som var et feriehjem som Arbeiderbevegelsen hadde.

Mor hadde tatt vare på en sigarettsneip  og en toøring, som tyskerne sendte henne da jeg ble flyttet fra Akershus Festning.  Den lå i en eske og var en godt bevart hemmelighet.

Jeg har ikke snakket fordi jeg er redd for om jeg klarer å skille mellom det jeg har drømt, hatt mareritt om og virkeligheten.

Jeg ønsker ingen helteglorie.

John Atle: Kjenner du Ingemar Nossum.

Gunnar: Ja. Han stakk av fra Levanger og rømte til Sverige. Marit Fossum heter dattera.

Berit:  En slektning av Wærdahlbrødrene har uttalt at de var naive, de som trodde de kunne sette seg opp mot nazistene.

Gunnar: Vi var naive. Men, hadde antinazismen i ryggmargen. Jeg hadde lest ei bok om hvordan kommunistene ble behandlet av nazistene i Tyskland.

Og en tysker, som opptrådte i Studentersamfunnet, var blitt så ille tilredet at han ble kalt stålkjeven. Han hadde stål i munnen. En annen tysker bodde hos Dr. Lange. Han var ung. Vi ble kamerater og jeg lærte litt tysk av han. Vi dro på teltturer sammen.

John Atle: Jørgen Vogt hadde flere tyskerne hos seg.

Gunnar: Ja vi visste hva som rammet sosialistene. Forresten lærte jeg meg litt tysk og det kom godt med. Da jeg satt i fangeskap i Tyskland, måtte jeg hjelpe en gammel læsdedianer. Edwind Jørgensen. Han kunne ikke tysk og skjønte ikke ordrene. Av han lærte jeg blodstansing. Han skrev metodikken ned for meg. En gang hadde en skåret seg, i Tyskland. Da brukte Edwin sine kunnskaper.

Ja ja. Vi kom bort fra hverandre.Men jeg fant han igjen. Edwin. Han lå på en halmmadrass i Arbeiderforeningen og venta på å bli sendt tilbake til Nord-Norge.

I anledning 17.november. Jeg har ikke noe i mot å hedrene minnene til de som ble skutt. Og jo. Jeg synes det er en skam at Pelle og Osvaldgruppene ikke fikk heder før

Berit: Men, det er jo det samme vi nå prøver å gi Thingstad og Wærdahlgruppene.

Gunnar: Jo da. Og mange gikk fra AUF og ble kommunister. Men jeg meldte meg inn i Framlaget som barn og har alltid tilhørt DNA.

Jeg kjente også Arvid Falkmo og Arne Johansen, som var AUFere og ble kommunister. Jeg har aldri tydd til flaska, men har alltid vært rastløs.

Dattera, Berit til Gunnar, bryter inn: Broren til min svigermor var kommunist. Han sto i Ørnulf. Han het Arvid Austad. Han fikk et bilde laget av tegnestifter av en russer på Falstad- Det bildet finnes.

Berit: Men hvorfor ble du tatt og ble endel av Wærdahlsaken? Og hvorfor var du en av de som fikk dødsstraff, men ble benådet? Du var jo ung. Du var jo tydelig i periferien av Wærdahlgruppa. Selv regner du deg jo ikke som en del av gruppa engang?

Gunnar: Ja. Det var jo etter det attentatet mot Rinnan. Og kanskje de visste at jeg rapporterte.

Berit har fundert i etterkant:

Kanskje ble feil mann arrestert. Arne Lund, som var en av hovedmennene i Wærdahlgruppa, hadde akkurat rømt til Sverige. Han brukte dekknavnet Gundersen, forteller Marit Aarli i et intervju 12/3 1975.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s