Fra Møllersensaken på LO-kongressen i 1946.

Uttalelse fra Granskningskomiteen om Stocholms-sekretariatets virksomhet.

(Fra side 156)

I samsvar med Representantskapets forutsetning har Gransknings­komiteen hatt høve til å gjennomgå Stockholm-sekretariatets forhand­ lingsprotokoller. Teksten er for knapp til å gi et slikt bilde at komiteen kan innlate seg på noen bedømmelse av sekretariatets arbeid med de enkelte saker.

KonkLusjon:

Komiteen savner grunnlag for noen vurdering av Stockholmsek­retariatets virksomhet.

Oslo, 1 1 . april 1946.

Hj. Larsen. Kr. NHsen. maf Skramstad. Hans KarLsen. Johan Didriksen.

Leif. E. A. Michelsen.

Uttalelse fra Granskningskomiteen om London-sekretariatets virksomhet.

Granskningskomiteen har gjennomgått London-sekretariatets pro­tokoller.

Landsorganisasjonens representanter i London tok del i forbere­delsen av Regjeringens lovgivningsarbeid med problemer som i særlig grad angår arbeidernes stilling i Norge etter frigjøringen. Der er sørget for å innhente uttalelser fra faglige tillitsmenn i Stockholm og i de illegale organisasjoner i Norge før representantene avga sine innstillinger.

Ellers gjelder det også her at komiteen mangler materiale for en bedømmelse av sekretariatets arbeid.

KonkLusjon:

Komiteen savner grunnlag for noen vurdering av London-sekre­ tariatets virksomhet.

Uttalelsen er enstemmig.

Oslo, den 1 1 . april 1946.

Hj. Larsen. Kr. NHsen. OLaf Skramstad. Hans KarLsen. Johan Didriksen.

Leif. E. A. Michelsen.

Tillegg.

Uttalelse fra Granskningskomiteen angående rapport fra Hans MøHersen, Mo i Rana.

r brev fra Landsorganisasjonen til Granskningskomiteens formann av 11. oktober 1945 er komiteen anmodet om først å ta opp denne sak til behandling i henhold til følgende vedtak av Sekretariatet:

«Saka oversendes den av representantskapet nedsatte Gransknings­ komite. Det bør også bringes på det rene hvorledes de kr. 10 000.00 som Møllersen fikk til fordeling i Nord-Norge er disponert. Evensen og Tran­mæl forbeholder seg adgang til – når Granskningskomiteens innstillingforeligger – å ta de skritt som de måtte anse nødvendig.»

Den såkalte «Møllersen rapport» er en beretning fra Hans Møl­lersen om en reise han foretok til Stockholm i påsken i mars måned 1944 for den illegale faglige bevegelse i Nord-Norge for å komme i for­ bindelse med de norske faglige instanser i Stockholm. Rapporten er etter Møllersens egen forklaring skrevet av ham den 10. juni 1945. Den ble levert til Peder Furubotn den 1. august 1945 og undertegnet av Møl­lersen den 4. august 1945 i nærvær av Kirsten Hansteen og Strand Johansen som vitterlighetsvitner. Den 1 7 . august 1945 ble rapporten av Peder Furubotn sendt rikspolitisjef Aulie med anmodning om en konfe­ ranse om saken. Den 18. s. m. er rapporten offentliggjort i kommunist­ partiets hovedorgan «Friheten» sammen med en meddelelse om over­ sendelsen til rikspolitisjefen. Offentliggjørelse er samtidig blitt foretatt i de svenske og danske kommunistiske partiers hovedorganer.

Peder Furubotn har også sendt Sekretariatet en avskrift av Møller­sens rapport til behandling. Etter å ha innhentet uttalelser fra Martin Tranmæl og Lars Evensen, som rapportens innhold angår, har Lands­organisasjonen i brev av 5. september 1945 til rikspolitisjef Aulie hen­ stillet til denne å søke saken opptatt til rettslig undersøkelse snarest. Dette skriv er videresendt til Riksadvokaten med følgende påtegning:

«Jeg vedlegger ekspedisjon av 1 7 . august 1945 fra P. Furubotn. Den sistnevnte sak ble i sin tid ikke oversendt Påtalemyndigheten, fordi P. Fu­ rubotn under en konferanse hos Rikspolitisjefen erklærte at hans hen­ vendelse ikke var ment som noen anmeldelse, og at han for sin del ikke ønsket noen undersøkelser iverksatt angående de av ham påklagede forhold. Saken står formentlig nå i en annen stilling etter at Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i skriv av 5. ds. begjærer undersøkelser foretatt i anledning av de sterke beskyldninger som er fremkommet mot kjente organisasjonsfolk.»

Det ble deretter den 15. september 1945 opptatt en politiforklaring av Peder Furubotn av følgende ordlyd:

«Peder Furubotn, 55 år, leder av N.K.P., Klingenberggt. 4, 7, kjenner saka, forklarer at han henviser til påtegning av 7/9-45 fra rikspolitisjef Andr. Aulie. Da vi den 17/8-45 sendte rikspolitisjef Aulie Hans Møl­ lersens rapport var ikke dette noen anmeldelse.

Dette spørsmål er ikke noe juridisk spørsmål, men et politisk peda­ gogisk spørsmål og må derfor etter v. s. oppfatning behandles som slik.

V. ønsker ikke noen i denne saks anledning tiltalt eller straffet. Lest opp og godtatt.

P. Furubotn (s.)>>

Den 19. s. m. har Martin Tranmæl overfor politiet bedt om at ad­vokat Sjaastad måtte få uttale seg om tiltalespørsmålet. Advokat Sjaa­stads uttalelse ble den 24. september 1945 sendt Sekretariatet. På grunnlag av denne uttalelse traff så Sekretariatet det foran siterte vedtak om å sende saken over til Granskningskomiteen til undersøkelse.

Møllersen har senere hatt høve til å avgi personlig forklaring for formannen i Granskningskomiteen og har likeledes gjennom lagmanns­ rettssakfører Bastiansen sendt over en rekke dokumenter som han mente hadde betydning for komiteens behandling av hans sak. Komiteen har gjennomgått disse dokumentene, men finner at ingen av dem har til­ knytning til Møllersens sak. De vil eventuelt bli tatt under behandling i forbindelse med de andre saker som komiteen har til behandling.

Om rapportens innhold vil komiteens flertaLl uttale:

r. Rapporten fra Hans Møllersen tillegger Martin Tranmæl og Lars Evensen – særlig den førstnevnte – en rekke injurierende uttalelser om kommunistenes virksomhet i det okkuperte Norge. Tranmæl har etter rapporten i sine uttalelser bl. a. beskyldt kommunistene for følgende:

1. De lot foreta pengeinnsamlinger blant arbeidere og funksjonærer ved verksteder og bedrifter til fingerte formål, men beholdt de inn­ samlede beløp til eget bruk.

2. De sto bak angiveri av utgiverne av norske illegale aviser.

3. Kommunistene og Peder Furubotn satte i scene arrestasjonene av norske patrioter som ble foretatt av Gestapo under det kjente møte på Deichmannske Bibliotek.

4. Kommunistene søkte å splitte hjemmefronten ved opprettelse av lokale frihetsråd og andre tiltak, i strid med hjemmefrontens paroler. Komiteen finner at Møllersens rapport er et forsøk på å slå fast at Martin Tranmæl og Lars Evensen har misbrukt sine stillinger som til­litsmenn i norsk fagbevegelse til politisk agitasjon, i første rekke rettet mot Norges Kommunistiske Parti og dets leder Peder Furubotn. Denne agitasjon sies også å være drevet ved usannferdige og høyst graverende påstander om N.K.P.s virke i Norge. Ved en slik holdning ville Martin Tranmæl og Lars Evensen også ha motarbeidet betydningsfulle krefter i norsk motstandsbevegelse. Samtidig ville de bidratt til å opprettholde den politiske splittelse i norsk arbeiderbevegelse.

Martin Tranmæl og Lars Evensen har i brev til Sekretariatet den 4. september 1945 benektet riktigheten av Møllersens framstilling. De gir et referat av den konferanse i Lars Evensens hjem i Stockholm med Hans Møllersen som rapporten bygger på, som sterkt avviker fra denne. Der er framhevet detaljer i rapporten som er uriktige eller unøyaktige. Hva spesielt angår uttalelser som skulle være framkommet om Furubotn og N.K.P., tilbakeviser Tranmæl og Evensen Møllersens framstilling som fullstendig uriktig. Det framheves at Furubotns virksomhet overhodet ikke ble berørt i samtalens løp.

Medlemmer av Landsorganisasjonens sekretariat i Stockholm uttaler i brev til Sekretariatet den 3. september 1945 bl. a.:

«Med hensyn t i l beskyldningene i Friheten i samband med Møl­ lersens rapport om at det ble drevet splittelsesvirksomhet og at den aktive heimefront ble motarbeidet fra L.O.s ledelse i Stockholm, så må sekretariatet for sitt vedkommende bestemt tilbakevise dette.»

Hans Møllersen har i en personlig forklaring overfor Gransknings­ komiteen den 13. februar 1946 holdt fast ved riktigheten av sin for­klaring. Han har ikke kunnet bevise eller sannsynliggjøre riktigheten av sin framstilling. Komiteen vil i denne forbindelse streke under at rapporten først er blitt til over ett år etter de begivenheter som den om­ handler. Det eneste forhold som Møllersen har kunnet påberope seg for å sannsynliggjøre sin framstilling er den ting at han på Martin Tranmæls kontor i Stockholm så et stensilert sirkulære med overskriften «Kommun­istenes Judashandling». Dette sirkulære er også av Lars Evensen sendt Landsorganisasjonens London-sekretariat i et brev nr. 11 for 1944. Møl­lersen har framlagt avskrift av brevet og sirkulæret om kommunistenes Judas-handling. Sirkulæret er skrevet i jeg-form og beskylder kommun­istene for å stå bak Gestapos arrestasjoner på Deichmannske Bibliotek, foruten at de på andre områder også har motarbeidet den nasjonale mot­ standsbevegelsens virksomhet. Komiteen har dessverre ikke kunnet bringe på det rene hvem som er forfatteren av sirkulæret. – Lars Even­sen uttaler i brevet til London-sekretariatet følgende:

«Jeg legger ved kopi av en pamflett (Bilag I) som har vært sendt ut hjemme under tittelen: Kommunistenes Judashandling. Her beskyldes de direkte for angiveri. Dette dokument kan jo også være en provoka­ sjon fra Gestapos side, som bruker alle midler for å komme alle sine motstandere til livs, i aUe tilfelle er det sikkert ennå for tidlig å dømme i denne sak, men en kan selvfølgelig ikke se vekk fra at det er noe mystisk at kommunistene kan bevare sitt apparat helt intakt under den generalrazzia som nå har funnet sted.»

Som det framgår her har han på ingen måte akseptert dette sirku­ lære som korrekt, men antyder tvert om at det kan være utsendt av tyskerne eller deres medarbeidere som en provokasjon. Evensens brev er i henhold til sekretariatsprotokollen referert i Sekretariatets møte i London og tatt til etterretning uten merknader.

I forbindelse med Møllersens beskyldninger legger komiteen ganske stor vekt på de uttalelser som medlemmene av Stockholms-sekretariatet har avgitt i brevet av 3. september 1945. I brevet nevnes det arbeidet som ble tatt opp av Stockholms-sekretariatet med sikte på en politisk samling av Norges Kommunistiske Parti og Det Norske Arbeiderparti etter krigen. Det blir slått fast at det forslag til samlingsgrunnlag som Sekre­ tariatet senere vedtok i alt vesentlig er utarbeidet av Martin Tranmæl.

Som foran slått fast finner komiteen at det ikke er framlagt opp­ lysninger som beviser eller sannsynliggjør riktigheten av Møllersens an­ grep på Martin Tranmæl og Lars Evensen. Dette er da i og for seg nok til at man i ansvalige instanser ikke kan tillegge beskyldningene noen vekt. Komiteen vil allikevel føye til, at med det kjennskap en har til Martin Tranmæls og Lars Evensens holdning under krigen, står det som fullstendig usannsynlig at noen av dem skal ha forholdt seg slik som rapporten beskriver.

Il. Komiteen mener også at det er nødvendig å se nærmere på den behandlingsmåten som er valgt når det gjelder rapporten.

Som nevnt i innledningen er det gått 1 % måned fra den ble skrevet til den ble forelagt Peder Furubotn og 3 dager senere undertegnet av forfatteren i vitners nærvær. Ytterligere 2 uker gikk innen den ble over­ sendt Rikspolitisjefen og samtidig offentliggjort i den kommunistiske presse. En kan ikke med sikkerhet avgjøre hvilken henskt Møllersen opp­ rinnelig hadde med nedtegningen av sin rapport. Under enhver omsten­ dighet burde det være en selvsagt ting at spørsmålet om tillitsmennenes forhold først ble tatt opp i organisasjonsmessige instanser og behandlet av disse. Komiteen må imidlertid gå ut fra at den valgte framgangs­ måten har hatt et annet formål enn å få oppklart tillitsmennenes for­ hold. Det er neppe noe tilfelle at offentliggjørelsen av rapporten fant sted under samlingsforhandlingene mellom N.K.P. og D.N.A. Komiteen kan ikke være i tvil om at dette var ment som et politisk trekk.

Også anmeldelsen til Rikspolitisjefen er et ledd i dette politiske spill. Den er innsendt av Peder Furubotn, som imidlertid i sin senere politiforklaring, som er sitert foran, ikke ga noen fornuftig begrunnelse for at han valgte denne vei. Det har neppe heller vært Møllersens hen­ sikt med beretningen å framlegge den for politiet eller rettslige instanser. Møllersen uttaler selv i et brev av 14. september 1945 til Landsorganisa­ sjonens sekretariat:

«Jeg er av den prinsipielle mening at i denne for den norske arbei­ derklasse så viktige sak strekker ikke politiets rettsapparat til for å klar­ legge saken på en forsvarlig måte for arbeiderklassen. Men mener at en kommisjon nedsatt av de beste representanter fra fagorganisasjonen og de to politiske arbeiderpartier ville være den best egnede og den mest forsvarlige institusjon for å behandle dette og lignende tilfeller. Da det under denne rettssak sikkert vil framkomme ting av politisk art som arbeiderklassens egne representanter bedre kan dømme over enn det bor gerlige rettsapparat.»

Selv om han derfor heller ikke kan ha vært enig i den framgangs­ måten som Furubotn fulgte ved behandlingen av rapporten, kan han ikke fritas for ansvar for denne. Han måtte være helt klar over at rapporten skulle tjene politiske formål, og hans forhold må bedømmes ut fra dette synspunkt.

lI!. Når det gjelder det beløp på kr. 10 000.00 som Møllersen fikk utlevert i Stockholm til bruk for den illegale faglige virksomhet i Norge, har han levert komiteen en detaljert fortegnelse over de beløp som er utbetalt og de personer som har mottatt dem. Komiteen har foretatt hen­ vendelser til disse personer, og de aller fleste av dem har skriftlig be­ kreftet riktigheten av Møllersens framstilling. Noen av de nevnte har ikke sendt svar på komiteens henvendelse.

Videre har Møllersen framlagt et telegram av 9. februar 1946 av følgende ordlyd:

«Bekrefter at kr. 10 000.00 som Møllersen mottok i Stockholm ble disponert av illegale faglige utvalg her. Lars Moj. John Selfors.»

Komiteen finner ikke grunn til å tvile på at Møllersens disposisjoner av det utbetalte beløp er foretatt etter beste skjønn og i samsvar med det formål som pengene skulle tjene.

På grunnlag av disse overveielser er flertallet komiteen kommet til følgende

konklusjon:

1. Den av Hans Møllersen forfattede rapport gir ikke berettiget grunn­ lag for noen kritikk av Martin Tranmæls og Lars Evensens forhold som tillitsmenn i fagbevegelsen.

Granskningskomiteen finner det uforsvarlig a t rapporten er offent­liggjort i norsk og utenlandsk presse, sendt politimyndighetene og samtidig brukt som grunnlag for en politisk aksjon før Landsorgani­ sasjonen hadde hatt høve til å ta stilling til de beskyldninger den inneholder mot organisasjonens tillitsmenn.

Granskningskomiteen finner det bevist at Hans Møllersens dispo­nering av de pengemidler han fikk utbetalt i Stockholm til faglig formål i Norge er helt uklanderlig.

Mindretallet, komiteens medlem Skramstad, uttaler:

«Av Hans Møllersens rapport framgår pet at Tranmæl og Evensen skulle ha framkommet med sterke beskyldninger mot kommunismen og dennes illegale presse.

r konferanse med Granskningskomiteens formann og sekretær den 12. februar i år, gjentar Møllersen at han fastholder sin rapport av 10. juni 1945. r denne konferanse uttalte Møllersen at han ønsket gjerne granskningskomiteens offentlige bekreftelse på at de kr. 10 000.00 som han hadde mottatt i Stockholm var disponert på en forsvarlig måte. Av Møl­lersens rapport vedrørende Tranmæls og Evensens uttalelser til ham, som kurer, kan en trekke følgende:

1. Tranmæls uttalelse om at han vet, etter de rapporter som nettopp er mottatt, at det var kommunistene som sto bak angiveriet på den illegale presse, for omtrent samtlige illegale aviser ble tatt, med unnatak av kommunistene, som ble spart. Men vi vet nå med sik­kerhet at kommunistene gjennom lengere tid har utspionert de andre illegale aviser og så gitt opplysninger til Gestapo. Men kommunistene kan bare vente, for vi vet hvor deres presse holder til i dag, og turen skal komme til dem, de kan bare vente.

2. Den aksjon som Gestapo satte i gang på Deichmanske Bibliotek var direkte iscenesatt av Furubotn for å lokke flest mulig i Gestapos klør. Herunder innskjøt Evensen at dette etter all sannsynlighet var riktig, da det ikke kunne ha foregått på annen måte.

3. Kommunistene foretar over alt innsamlinger på verksteder, fabrikker og bedrifter, hvor de har sine folk. De samler inn pengene under ett eller annet fordekt formål, men stjeler alt sammen og bruker det til sin egen propagandavirksomhet. På den måten samler de inn atskillige tusener som under falske påskudd går direkte til støtte for kommunistpartiet.

4. Tvil om riktig disponering av kr. 10 000.00 som Møllersen mottok Stockholm lørdag den 19. april, til bruk for illegalt faglig arbeid Nord-Norge.

Hans Møllersen erklærer til slutt i sin rapport bl. a. følgende:

«De muntlige informasjoner som jeg fikk hos Lars Evensen og Martin Tranmæl om kvelden den 5. april 1944 noterte jeg ned i forbindelse med dem og er her referert i henhold til disse notater. Til slutt erklærer jeg på ære og samvittighet at denne rapport er i full overensstemmelse med sannheten.»

Til punkt 2 er å bemerke at det nå er på det rene at det ikke var kommunistene som sto bak arrestasjonene på Deichmanske Bibliotek. r Arbeiderbladet, Oslo, for 8. mars i år, er det inntatt denne melding:

«Det er både under og etter okkupasjonen sirkulert en rekke rykter om årsaken til arrestasjonene på Deichman i februar 1944. For å få slutt på dette finner i det riktig å opplyse at politirapporten som er funnet hos stapo, og som vi har hatt anledning til å se,. klart viser at ingen har angitt møtet. Spesielt vil vi understreke at kommunistene ikke har hatt noen befatning med møtet, eller begivenheten omkring det. Arrestasjo­nene skyldes en kombinasjon av en rekke uheldige omstendigheter.

Oslo, 4. mars 1946.

Gustav Sjaastad (s). Reidar Eker (s). Stein Johnsen (s).

Hva angår punkt 4 disponeringen av de kr. 10 000.00 foreligger det for komiteen fullt regnskap med kvitterte bilag. Beløpet er således dispo­ nert på en forsvarlig måte.

Lars Evensens brev av 6. mars 1944 til London-sekretariatet, heter det bl. a.:

«,Jeg legger ved kopi av en pamflett (bilag I) som har vært sendt ut hjemme under tittelen «Kommunistens Judashandling». Her beskyldes de direkte for angiveri. Dette dokument kan jo også være en provoka­ sjon fra gestapos side, som bruker alle midler for å komme alle sine mot­ standere til livs. I alle tilfeller er det sikkert ennå for tidlig å dømme i denne sak, men en kan selvfølgelig ikke se vekk fra at det er noe mystisk at kommunistene kan bevare sitt apparat helt intakt under den general­ razzia som har funnet sted.»

D e t kommer her fram et «men» som ikke kan være tenkt p å annen måte enn å skade en del av arbeiderbevegelsen.

Mindretallets konklusjon:

1. Granskningskomiteen finner ingen grunn til å dra i tvil Møllersens rapport. Møllersen var en betrodd mann. Under den vanskeligste periode i okkupasj onstida drev han kurerarbeid og var bl. a . hos Tranmæl og Evensen som var i Stockholm. Det ligger meget nær å tro at uttalelsene er falt slik som den skriftlige rapport viser.

2. Granskningskomiteen er dog av den oppfatning at saken burde ha vært forelagt Arbeidernes faglige Landsorganisasjon og ikke sloppet løs i partipressen.

3. Granksningskomiteen finner at disponeringen av de kr. 10 000.00 som Møllersen fikk utbetalt til faglige formål i Norge er helt uklan­derlige.

Oslo, den 4. april 1946.

Hjatmar Larsen. Joh. Didriksen. Hans Kartsen. Kr. Nasen. mat Skramstad.

Leif. E. A. Michelsen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s