Jeg tror ikke lenger på menneskene

Jeg tror ikke lenger på menneskene

En samtale med Ivar Skjevdal 2/3 2014, Røros.

Unknown.

Jeg fikk navnet hans av John Atle Krogstad, som mente Ivar  kunne være en av de få tidsvitner fra det kommunistiske motstandsarbeidet i Thingstad/Wærdahl, som ennå lever.

Ivar tok i mot meg. Han hadde flere bøker liggende på bordet i den innerste stua, blant annet en bok om «Taterne» av Tor Gotås. Han leser fortsatt, til tross for sitt dårlige syn.

Ivar er 94 år.

Ivar var svært politisk interessert fra han var ung. Han leste mye, da han var mye sjuk. De tre bindene av Koht og Lange om arbeiderreisningen, gjorde stort inntrykk på han. Han diskuterte mye politikk. Har alltid gjort det. I klassen hans på realskolen var det aktive folk fra NS. De var gode venner, til tross for harde diskusjoner og politiske ueningheter.

FORSØK PÅ Å SKAPE ENHETSFRONT

Fra starten av var han med i DNA og Framlaget. Den Spanske borgerkrigen virka selvsagt inn. Og på den tiden den raste, var Ivar med og stiftet en forening, der det var med både kommunister og folk fra AUF. Begge grupperingene fikk kjeft fra moderpartiet for at de var med i foreningen. AUFerne fra DNA og kommunistene fordi de hadde kontakt med DNA-folk. Det var studieringer i marxisme. Ivar kjente Wesselvold, en Spaniakjemper, fra før krigen. Han bodde også på Flanderborg, på Røros. Han var en belest kar. Han var en ekte gammelkommunist. Han var ungkar og var ikke å komme i nærheten av om han ble sint. Han var studieleder før krigen og foreleste om kapitalsimen og arbeiderklassen historie.

Ivar kjente også Einar Aunmo. Han var med i Arbeiderpartiet, men gikk over til kommunistene. Han var Spaniakjemper.

KOMMUNISTENE I SVERIGE

Før krigen tok han videreutdanning (etter realskolen) i Gøteborg. I Elektroteknikk. Da Ivar kom til Sverige, møtte han ikke mange som var politisk aktive. Men, så skulle det være møte i Socialdemokratisk studentforbund. Han troppet opp, i den eneste dressen han hadde, en lysebrun dress. De socialdemokratiske studentene bar sorte dresser og tversoversløyfe og kalte innlederen, som var en topper fra  socialdemokratiet for DERES EKSELENSE. Slik var ikke Ivar vant med. Når Nygaardsvold besøkte Røros, ble han behandlet som en kamerat, som en av dem.

Noen dager etter, gikk han rundt i gatene i Gøteborg. Da hørte han Internasjonalen ble spilt. Han gikk etter lyden og kom til et møte med Spaniakjempere. De delte ut materiale og Ivar ble med kommunistene i Gøteborg. Ikke innskrevet, men i hjertet og sjel. Han dro fra Gøteborg da krigen kom, fordi det ikke var lett å få arbeidstillatelse. Han jobbet da på en fiskeskøyte.

SKOLERTE GRUVEARBEIDERE

Da krigen brøt ut i Polen, reiste han tilbake til Røros. Først tok han seg jobb i gruvene på Røros. Ivar jobbet i gruvene under Finlandskrigen. Halvparte av de som var med i Arbeiderpartiet, støttet også USSR. De skjønte at USSR ikke ville okkupere, men måtte forsvare seg mot fascistene. De var klar over faren fra Hitler.

Tida i gruvene har Ivar svært gode minner fra. Kameratskapet var godt og de eldre gruvearbeiderne hadde klare tanker. De var skolerte. Ivar mente at de i Arbeiderpartiet ikke visste hvem Marx var.

I TRONDHEIM TRAFF HAN THINGSTAD/WÆRDAHL-FOLKENE

Han jobbet på stasjonen i Trondheim en kort tid. Den tida han arbeidet på NSB i Trondheim under okkupasjonen, fikk han kontakt med Kolbjørn Wiggen. Ivar jobbet så en stund på jernbanen på Røros. Og både Ivar og Kolbjørn Wiggen kom til Røros etterat Ivar kom dit. De hadde med aviser, Friheten, som Ivar spredde på Røros. Ivar var langt ute i organisasjonen til Thingstad/Wærdahlgruppene. På Røros var det  ikke mye motstandsaktivitet. De som hadde vært aktive før krigen, holdt seg lavt. Alle kjente alle og det var forbundet med stor risiko å arbeide illegalt på Røros. Dette understreker Ivar flere ganger. Kommunistene var passive under krigen på Røros. Dette stemmer med det Tor Aunmo fortalte om faren sin. Spaniakjemperene var selvsagt spesielt utsatt. Han sa: Einar Aunmo satt bare og ventet på bli arrestert av tyskerne. Det ble han også, i 1942. Han ble sendt til Falstad og satt der til krigen var slutt.

MOTSTANDSARBEID I MØLLERSENGRUPPA

Ivar var i Mo i Rana, ved jernbanen, fra 1943-1945. I Mo i Rana ble han med i en gruppe. Denne gruppa hadde kontakt til LO. Alle i gruppa var kommunister. Gruppa var oppkalt etter Møllersen. Møllersengruppa. Det var mye aktivitet. Mye studier. Mye spredning av illegale aviser, spesielt Friheten. Det var det samme som dødsdom, om man ble tatt med Friheten.

Ivar var sporskifter på NSB. NSB stoppa i Mo i Rana og så tok Dunderlandsdalsbanen over. Den var privat. Den samordnet gruva og  jernbanen, nede på kaia. Der var det stor tyskertrafikk. Ivar fikk svært god kontakt med en av lederne som var fra Østerrike. Han uttrykte tidlig ovenfor Ivar at han var mot Hitler. Denne Østerrikeren hadde allerede mistet en sønn i Afrika og en i Russland. Gruppa og Ivar hadde full oversikt på troppetransporten, sprengstoff og sement. Ivar rapporterte fra kaia/Dunderdalsvbanen til en på hovedstasjonen i Mo i Rana. En, som hadde en onkel som het Hans Berntzen var den han rapportete til. Denne rapporteringen var litt utenom Møllersengruppas aktivitet.

I motstandarbeidet i Mo i Rana var de for lite redde. De stolte på alle. Praten gikk laust. Men, det gikk bra med gruppa. Den ble ikke rulla opp, til tross for at det var dristige karer med. Blant annet en som brukte en sender oppe i fjellet. Han fraktet senderen på en kjelke midt gjennom Mo i Ranas gater, midt foran nesen på tyskerne.

Gruppa, Møllersengruppa, drev ikke med sabotasje. De sendte informasjon, via kurerer og med egne sendere. Møllersen, som var leder, var flere ganger i Sverige, men fordi gruppa hadde kontakt til LO, trudde ledelsen i Stockholm ikke at Møllersen var kommunist. Han fikk nøye retninglinjer på hvordan han skulle unngå og motarbeide kommunistene.

Dette ble det stort etterspill av etter krigen.

-Møllersen var NKP-er, og reiste flere ganger som kurer til Stockholm under falskt navn. På en reise våren 1944 hadde han møter med Lars Evensen og Martin Tranmæl. Evensen var sjef for LOs stockholmssekretariat, mens Tranmæl var redaktør i Arbeiderbladet, sentral arbeiderpar- tirepresentant og den reelle lederskikkelsen i LO-gruppa i Sverige.På grunn av Møllersens falske identitet var ikke Evensen og Tranmæl kjent med at han var kommunist. På disse møtene ble det blant annet pratet om den politiske situasjonen i Norge, og det er innholdet i disse samtalene det i ettertid var uenighet om.

10. juni 1945 skrev Hans Møllersen på oppfordring fra Peder Furubotn en rapport om dette møtet. Her ble Evensen og Tranmæl beskyldt for å ha kommet med sterkt kompromitterende påstander om norske kommunister. blant annet hevdet Møllersen at Tranmæl hadde beskyldt kommunistene for et angiveri som hadde forårsaket opprulling av den illegale pressen i Oslo i januar 1944. Både Tranmæl og Evensen benektet på det sterkeste Møllersens påstander og hevdet at han hadde misforstått og feiltolket. Historikere har ikke kunnet konkludere når det gjelder sannhetsgehalten i Møllersens og Evensen / Tranmæls påstander.

Se: Møllersensaken, der HILDE GUNN SLOTTEMO har skrevet «Kamp om kontroll Kald krig og kommunisme i Rana»

Se også: http://www.arbark.no/eldok/LO1946_2.pdf eller «Fra Møllersensaken på LO-kongressen i 1946», som ligger under akrivmateriale på denne hjemmesiden. Der har jeg sakset det som står om Møllersensaken.

STOCKHOLM OG LONDON VAR REDDE FOR KOMMUNISTENE

Ivar sa at Stockholm ikke var bløte når det gjaldt å sverte kommunistene.

Han mente at London trodde kommunistene var sterkere enn de var og at London fryktet dem. Han mente at det var derfor kommunistene ble holdt utenfor da det ble organisert vakthold osv av hjemmestyrkene ved freden. Kommunistene fikk ikke delta. Det var det mest borgerlige som gjorde, i alle fall på Røros (eller var det i Mo?)

Ivar  var også skeptisk til Gerhardsen og Bratteli sin rolle.  Han snakket foraktelig om Brattelis biografi, som Ivar hadde lest, der Bratteli så tappert forteller at han måtte tilbake til Norge, til fredsdagene. «Han skulle hjem for å sikre sin posisjon», sa Ivar.

ETTER KRIGEN. MANGE SKUFFELSER

Ivar ble aktivt med i kommunistpartiet etter krigen. Han ble sendt til Oslo for å konferere med ledelsen i NKP. Han fikk en erfaring han ikke likte. Han møtte svært unge mennesker. Han ble tatt i forhør. «Hadde han lest sitt kommunistiske manifest og hvilket forlag var det gitt ut på, hvilken utgave?» spurte disse unge, som representerte ledelsen. Han fortalte det og da ble de skeptiske, for det Manifestet han hadde lest, ble gitt ut på et Sosialdemokratisk forlag. De ble mere beroliget da han fortalte at han hadde lest Manifestet på svensk, utgitt av et kommunistforlag. Han  var blitt sendt til Oslo for å legge frem et forslag om å lage en egen kommunistavis i Mo. Nei, dette var også helt feil for ledelsen i Oslo. Det ar bare Friheten som skulle distribueres. Den skulle bli enda større! Sendes med FLY over hele landet.

Kommunistpartiet var like stort som DNA i Mo i Rana rett etter krigen. Ivar var med i 17. maikomiteen for kommunistene.

Etter krigen hadde DNA 7 representanter og kommunistene 7, i bystyret. «Kommunistene var flinke folk,» sa Ivar.

Men, mye ble ødelagt innenfra blant annet med Furubotn-oppgjøret.

Joda. Det var  mange av de som hadde vært med aktivt i motstandsarbeid. «Men, det var mye tulleball med Furubotn også,» sa Ivar. Kommunistpartiet hadde erfarne folk. Så dro unge mennesker på studiesirkel til Furubotn (dette var etter krigen?), en eller to uker, og kom tilbake og trodde de visste alt og var utlærte. De gikk løs på gammelkarene, f.eks Wesselvold. Sjekka bokhyllene hans og mente han hadde for mye borgerlig litteratur.

Sjøl har Ivar forsatt mye litteratur fra før krigen, for pussig nok tok ikke tyskerne litteraturen. F.eks en Heksem. Tyskerne kom på razzia og skulle ha komunistlitteraturen hans. Han hentet sjøl ut noe, men de gadd ikke sjekke om han hadde gitt dem alt. Det hadde han selvsagt ikke. Heksem var syndikalist.

Ivar var kommisjonær for Tiden forlag. Aunmo var kommisjonær for Aksjetrykkeriet. Sånn fikk de bøker de ellers ikke hadde råd til.

TILBAKE TIL DNA

Ivar sjøl ble lærer. Han flytta til Vestlandet. Der var det ikke noe kommunistlag. Han ble etterhvert den første lærer som representerte Arbeiderbevegelsens, via DNA, der. På Vestlande mente man at lærene ikke skulle være politiske. De skulle kun tilhøre partiet Venstre. Det var greitt, men ikke DNA. I kommunstyret samarbeidet han med Inge Krokan, selv om de tilhørte forskjellige partier.

TIL SV

Etterhvert ble Ivar med og stiftet SV på Røros.

Ivar er skuffa over politikken. For mange har han sett har snudd kappa med vinden. Han er skuffa over Oslos rolle. Og han er skuffet over menneskene. Han avsluttet med å si: «Ja. jeg er skuffet. For menneskene forsetter å skape krigen. Vi klarer ikke å få til FREDEN!»

OBS: I boka «Død over de tyske okkupantene», utgitt av NKP,  står det mere om Møllersensaken og motstandsarbeidet i området. Her følger noe utfyllende informasjon om motstandarbeidet på Helgeland, sakset fra samme bok.

-I Helgelands-området var det under krigen et stort antall jugoslaviske krigsfanger som ble mishandlet av tyskerne, og ikke minst av norske SS-soldater. Det ble samlet inn mat til disse [krigsfangene], og man søkte å hjelpe dem som klarte å flykte.

I 1943 lagde kameratene i Rana sin første illegale Avis, som de kalte Alt for Norge. Den kom ut med 120-200 eksemplarer hver uke i nær halvannet år, og ble fordelt spesielt ved Nordlandsbanen. Etter at Rinnans folk begynte å bli nærgående, måtte de stoppe avisa høsten 1944.

En del av aktiviteten ble å forsyne Erling Moe og Ole Snøfjellia med informasjon om tyske disposisjoner, som disse sendte fra sin hemmelige sender på Renga til London. Ledelsen for NKPs konspirative arbeid i distriktet, var bl.a. Odin Normann, Fra.Strøm og Jon Selfors. De var kommet i søkelyset, og måtte i hui og hast komme seg over til Sverige. Edvard Gulbrandsen var en av de mest aktive, og etter at Erling Moe hadde flyttet beitet lenger sørover, ble Edvard med dekknavnet «Truls» en av dem som sendte meldinger via sender til London.
Noen av partifolkene hadde vært over i Sverige og lært sabotasje. På Nordlandsbanen ble det utført en rekke sabotasjehandlinger, og gruppa satte fyr på en fabrikk som produserte militærbarakker for tyskerne. Denne brant ned til grunnen. Da ungguttene ble innkalt til arbeidstjeneste, var ordren å motsette seg dette fra London, klar. Det lyktes å forhindre at halvparten av de innkalte kom i tjenesten, og disse åtte-ni ungguttene ble tatt hånd om og først plasert i to hytter. Etterpå ble de plassert i basen Kåtavika på svenskegrensen, hvor de blant annet ble med på å smugle flyktninger over grensa. Her skaffet de seg også våpen og lærte våpenbruk. Odin Normann hadde kommet i kontakt med Secret Service, og de var blitt enige om at hans gruppe skulle motta et våpenslipp. Flyet kom uten skikkelig forhåndsomtale, og midt på dagen, og både våpnene og to av de seks soldatene som ble droppet, falt i tyskernes hender. Fire klarte å komme seg til Sverige.

Stor etteretningsvirksomhet
Etteretningsarbeid for de allierte i England kom til å bli et viktig område for kommunistene i Nordland. Erling Moe fra Rana fikk også St.Olavsmedaljen for sin innsats, og vi refererer fra Tor Jakobsens bok CRUX kaller London *1):

«Det ble definitivt mye politikk i Erling Moes ungdomsmiljø. Både han og faren så Sovjetunionen som et forbilde, og de var enige om at pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen var taktisk betinget for å gi Sovjet mulighet og mer tid til å styrke sitt forsvar.«

Jakobsen skriver videre at Erling Moe meldte seg som 18-åring til frivillig krigstjeneste den 9. april. Han fikk utlevert Krag-Jørgensengevær og ble sendt med i en skipatrulje, men den militære ledelsen sviktet.

I 1941 ble det søkt å bygge opp en illegal militær avdeling på Mo, men dette arbeidet ble revet opp av Rinnans folk. I 1942 kom Erling Moe i kontakt med Secret Service og norsk etteretningstjeneste, som trengte folk og sendere i Nord-Norge. Erling stakk over til Sverige, og i julehelga fikk han flyskyss til London. I mai 1943 landet så han og noen andre karer utenfor øya Renga, der de opprettet en sendestasjon i ei fjellur med utsikt over fjorden og tysk skipstrafikk. Her og senere fra en stasjon nær Namsos sendte så Erlin Moe og hans kamerater meldinger om tyske skip og militære bevegelser regelmessig til London resten av krigen. De ble flere ganger peilet inn av tyskerne, og var på nippet til å bli tatt. I London hadde de ikke bare lært morse og koder, men også å bruke maskinpistoler og sprengstoff, og våpen kom godt med når de var på illegale raider i land for å samle opplysninger. Erling var sogar en tur over i Sverige, og han traff også kjæresten sin på disse turene og kom iblant ut for kritiske situasjoner.

I Jakobsens bok om senderstasjonene CRUX og Kanin *1) , leser vi om hvor godt kommunister og borgerlige kunne samarbeide i kampen mot den brune pesten. Hele 500 000 tonn tysk militær tonnasje ble senket av de allierte utenfor Nordlands-kysten etter radiosenderenes meldinger, og tusener tyske soldater mistet livet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s