Avskrift fra en oppgave

Oppgaven er håndskrevet fra 30/1 1985

Flyktningtrafikk fra Trøndelag tilSverige 1940-1945

av Birgit Tangen

Kristine Moe

heidiMyran

Frank larsen

Randi Myren

Denne delen går på oversikt på hvilke ruter som var aktive. Det er mange ting som er interessant her. De geografiske navnene. De anonyme betegnelsene Siv org og Motstand. Hvem var folkene bak navnene som nevnes? Linken mot Sverige og Nordland osv. Snåsa. Majavatn. Link til Trondheim. Binndalen og Englandsfart?

fordide oppgaveFlyktninglos og en flyktning

Dette er enhåndskrevet forside og et utydelig bilde av en flyktninglos og en flyktning.

Fra høsten 1942 var det loser i gang i de fleste dalfører i Trøndelag, fra Røros i sør til Røyrvik i nord. De færreste hørte til noen organisasjon, de organiserte seg selv (s 16)

Ved mottakssentralen Kjesäter ble som regel flyktningene avhørt og spurt om hvorfor de rømte (s 17)

En undersøkelse av avhørsdokumenta viser at 500 personer hadde oppgitt tilsammen 10 ulike grunner til flukt. Det går fram at ca 116 av de hadde vært motstandsfolk og ettersøkt (s 18)

Men årsakene var så forskjellige. Johan Moan, los, Leksvika, forteller om et avhør han overhørte 18/8 1944. Det var ei jente fra Verdal som fortalte at hun ble utskrevet til en bondegård for å plukke gror på potetene. Når de ikke hadde annet å by henne, sa hun takk for seg og gikk direkte til Sverige med et bærspann(s 19)

Moan fortalte også om to rømlinger som hadde skrytt av at de hadde gjemt et våpenlager på loftet og derfor ikke turde være hjemme lenger. Dette viste seg å være oppspinn. (s 19)

Harald Sjaastad, jurist, fra Skogn, mente at 10% av de som flyktet til Sverige var i virkelig livsfare(s 20)

I perioden 1. april -7. desember 1941 viser offisielle svenske kilder at i alt 797 norske flyktninger ble avvist ved grensen (s 21)

I forordning av 26/9 1941 ble det fastslått at flukt i høy grad var ulovlig (s 22)

Ragnar Ulstein «Våre falne» gir oversikt over de som døde i samband med flukt osv.

Flyktninger

Arrestert under flukt 52

Skutt under flukt 13

Omkomne underveis 31

Tilsammen 96

Loser

De som falt 5

De som ble avrettet 8

De som døde i fangenskap 16

Tilsammen 29

Andre eksportfolk De som ble avrettet 8

De som døde i fangenskap 47

Tilsammen 55

De har eksistert 20 hovedruter til Sverige mellom Røros og Røyrvik (s 28)

En stor del av disse gikk gjennom Trondheim eller hadde startplass der (s 28)

OVERSIKT OVER DE SØRSTE OG VIKTIGSTE RUTENE I TRØNDELAG (s 28)

Fra Røros i sør til Namskogan og Røyrvik i Nord eksisterte rundt 20 hovedfluktruter til Sverige i okkupasjonstiden 1940-1945. En stor del av disse gikk gjennom Trondheim eller hadde startplass der. Det var heller ikke bare trøndere som flyktet gjennom Trøndelag. Svært mange møringer tok seg over til nabolandet gjennom Trondheim og derfra videre via diverse flyktningruter. Også mange sør- og østlendinger to toget nordover, før de så tok fatt på den harde marsjen over kjølen.

Ved Namskogan øverst i Namdal gikk den nordligste av rutene i Trøndelag. Den gikk over Steinsfjell til Røyrvik og derfra enten langs Limingen til grensa eller opp langs Huddingsdalen til grensa (Rute 15, kart B/2)

På denne ruta var det et visst innslag av folk som kom med toget fra Trondheim til Namsos. Også fra Bindal i Nordland kom det ei rute over til Namskogan (rute 15 b, kart B/2). Innslaget av reisende med tog fra Trondheim og Namsos var enda større på naboruta over Flatådalen stasjon. Derfra dro man videre med bil oppover til Skorovatn og ned til Stallvika for om sommeren å bli rodd over Tunnsjøen til grensa (rute 14, kart B/2).

Neste dalføre i sør, fra Formofoss oppover til Nordli og derfra til Gäddede i Sverige var i hovedsak reservert for etterretningstjenste og kurerpost til og fra Norge /rute 13, kart b/2)

Over Snåsa gikk det trafikk inn fra Agle og Jørstad stasjoner. Begge hadde innslag av flyktninger som kom sørfra med toget. Rutene fra Agle gikk enten direkte over til Sverige ved Plukktjernfjellet (rute 12, kart B) eller de gikk sørøstover og skar ned i Imsdalen for å komme inn på ruta fra Jørstad, som fulgte Imsdalen til Sverige (rute 2, kart B)

Fra Steinkjer gikk det ei rute opp Ogndalen og derfra enten over Skjøkkerfjella til Sverige (rute 10, kart B) eller den skar ned til ruta fra Verdal, opp Helgådalen til man endte opp på Sandnäset i Sverige (rute 9, kart B)

Fra Verdalen kunne man gå ruta over Innerdalen til Sandvika (rute 8, kart B)

I området Verdal-Levanger gikk det en periode inn ruter som kom fra Leksvika. Disse rutene samlet opp flyktninger som kom fra jugoslaviske og russiske dødsleirene på Østlandet. Fra Levanger/Skogn/Åsen området gikk det flere ulike ruter, men de fleste av dem hadde kursen over Markbygd og Trætli, for de som valgte ulike veier inn til grensa (rute 7B, kart B)

Stjørdalsområdet spilte tidlig en viktig rolle i flyktningtrafikken. Flere ruter gikk med tog eller bil opp til Meråker eller Kopperå. Derfra  tok man man enten nordøstover inn i fjellet og over Storlien (rute 6, kart B) eller sørøstover og inn i Stordalen og over grensa (rute 4, kart B).

Neste store dalføre Tydalen, tok folk seg over Selbu fra mange kanter av Trøndelagen og Møre (rute 3, kart a)

Også over Gauldalen gikk det ganske stor trafikk, fordi det var her Rørosbanen gikk. Det var gjerne folk fra Trondheim som reiste den veien. De hoppet da av enten i Haltdalen og fulgte dalen over til Tydalen, der de kunne komme inn på rutene fra Selbu. (rute 2, kart A). Men man kunne å ta toget litt lengre for så å ta seg over Brekken og derfra til Sverige (rute 1, kart A/1). Også selve Røros ble brukt som utgangspunkt for mange flyktninger som kom med tog fra Trondheim eller Oslo. (rute 1 b, kart A)

Oversikt under er av Johan Moan og fra Ragnar Ulstein i boka om svensketrafikken. Forfatterne av oppgaven mener at mange av rutene ikke hadde en hovedorganisasjon bak seg, og da er de markert med motstand.

Kart a Ruter i Sør trøndelag

Rute 4: Trondheim-Brekken/Røros 1941-1943 Milorg (I stjerne står det at Milorg hadde faste fluktruter fra 1941?)

Rute 5: Trondheim-Stjørdal/Meråker/Storlien 1940-1945 Milorg

Rute 6: Trondheim- Stjørdal/Kopperå  1942-1943 Sivorg (om sivorg står i stjerne  at disse sørget for  få over egne medlemmer og også hjalp andre?)

Rute 7a: Trondheim-Åsen/Markabygda  1942-1945: Motstand

Rute 7 b: Trondheim- Skogn/Markabygda 1941-1944: Siv org

Rute 7 c: Trondheim-Levanger/Markabygda 1940-1945 Motstand

Rute 8: Trondheim-Verdal/Sandvika  1941-1945 Milorg

Rute 9: Trondheim- Verdal/Helgådalen 1942-1945: Milorg

      Leksvik-Verdal/Helgådalen 1942-1943 Motstand

    Trondheim-Røra/Verdal/Helgåland 1942-1945 Sivorg

Rute 10: Trondheim- Steinkjer/Ogndalen 1941-1944 Sivorg

Rute 11 Trondheim- Jørstad/Imsdalen 1941-1945 Motstand

Rute 12: Trondheim- Agle 1941-1945 Motstand

Rute 13: Trondheim- Formofoss/Nordli 1941-1945 Milorg

Rute 14 Trondheim- Flatådalen/Stallvik 1942-1945 Motstand

      Namsos- Flatådalen/Stallvik 1942-1945 Motstand

Rute 14 a: Trondheim-Namskogan/Røyrvik  1942-1945 Motstand

Namsos-Namskogan/Røyrvik 1942-1945 Motstand

Rute 15 b Bindal- Namskogan/Røyrvik 1942-1945 Motstand

Lærer Per Strickert i Brekken ved Røros var los (s 36). Over Røros/Brekken kom de med tog opp Gauldalen og gikk av ved Rugeldalen eller Glomås stasjon. Per hjalp dem over Hyllingsdalen. Fra Røros en rute på 5 mil i luftlinje. (s 36)

De som tok i mot flyktninger var Ingebrikt Unsgaard. Ruta hans gikk gjennom Vauldalen.

Den losen som oftest var avgårde med folk var Johan Nesvold, fødd svensk, men inngiftet på et lite bruk ved Aursunden. Han hadde lovlig grunn til å gå over grensa for å besøke slektninger. Hans rute gikk gjennom Hyllingsdalen og Vauldalen (rute 1 og 2, kart 1)

Mange som kom med toget til Røros, tok veien østover til Ferangen. Dette var ei bygd. Læreren der het John Ferangen.  Forfatterne av oppgaven mener han ikke er en del av en organisert trafikk. Man gikk Vauldalen og kom inn på ruta fra Brekken. Eller inn Ljøsnådalen. Går man rett øst for Ferangen, gå man rett på de store Vigelfjella.

I nov 1942 måtte et følge på tre dra over Vigelfjella for å komme seg til Sverige. Tyske soldater hadde sperret av den vanlige ruta. De kom ut for uvær og to av dem frøs ihjel. Grensepolitiet i Rørosområdet gjorde ikke mye for å stoppe trafikken. I Brekken hadde de fått bygd en god og varm vaktstue og det var derfor sjelden de dro til fjells, med unntak av når det var godt vær og innbydende forhold. De var særlig på vakt ovenfor våpentransport og kurertrafikk og det var Milorg de først og fremst skulle passe på. (Dette er jeg usikker på)

Trafikken gjennom selve Røros var ikke stor, men her spilte Ola T Stensaas en sentral rolle. Som eneste drosjesjåfør i området fikk han den kjøringa som var. Flyktningene satte han av retning Brekken.

Noen kom ikke med tog, men brukte apostlenes hester eller servicebiler. De var i tysk tjeneste og de hadde fritt leide over bruoverganger. (Hvordan kunne man bli med en sånn, lurer jeg). På en slik servicebil, bak, på platten, under presenning, lå jødefamilien Bodd (Mor Sara og barna Judith og Aren) skjult i mørke en natt i november 1942. Jon Moan fulgte dem fra Leksvika. De havnet hos Gunnar Melien i Haltdalen. Han tok kontakt med Otto Prytz, som var kjenning fra en plass lengre ned i dalen. Otto og Gunnar tok med familien fra Haltdalen til Aunegrenda. Så Hilmo i Tydalen. Tyske vaktposter ved Grøsli. Omvei. Turen tok 12 timer. 2 mil. På Hilmo fikk de overnatta hos Gunnar Melien, Per Melien. Fra Hilmo var det Birger Hilmo som sørget for at flykningene kom trygt frem til Ås i Tydalen. Lars Østby tok over. Han brakte dem til Essandsjøen til Anton Andreasen, som sørget for at de kom over til Sverige gjennom Sylene og til Sylstasjonen- Det var særlig jøder som søkte innover fra Trondheim på de sørlige rutene mot svenskegrensa. Flere av dem dro oppover til Selbu, der Ola B Garberg ar en viktig kontakt. Ruten de fulgte gikk som regel i Bødalen fra Innbygda i Selbu. Derfra gikk man til Stråsjøen og videre sørøstover til man passerte nordøst for fjellet Fongen. De kom til slutt enten ved Blåhammeren eller de svingte over fjellet til Rundhagen i Sverige. Her var Anton og Erik Tjernvoll og et søskenbarn av Ola B. Disse var til stor hjelp. Mange gikk den ruta uten los. De bruke kompass.

Ola B Garberg hadde kontakt med Henry Thingstad, leder av en motstandsgruppe, Thingstadgruppa. De hadde sammen forberedt en fluktrute over Selbufjella, omtrent som rute 2, kart 2. Og senere ble det stort sett folk fra denne gruppa i Trondheim, som sendte folk langs denne ruta. Bureiserne i fjellet fikk mye å gjøre og husmødrene ikke mindre. Det var ikke mye mat på disse gården, men de ga vekk sine smuler til flyktningene. Det var ikke bare nordmenn som gikk disse rutene. Det hendte også at det kom russiske flyktninger som hadde rømt fra en eller annen fangeleir.

Fra Trondheim over Selbu ved Tydalen gikk det og ruter. Milorg sendte en god del folk over Ås i Tydalen, med Jon Ås som los. Han dro fra Ås og frem til Storerikvollen ved Essandsjøen (deler av samme ruta som familien Bodd flykta) Fra Storerikvollen kunne man velge om man ville gå Blåhammaren eller Sylstasjen i Sveige. Oppe i Nedalen var Oliver Rotvold styrer for Trondheim Turistforening. Fra Neadalshytta var det 5 km til grensa. Terrenget var slett innover, men det ligger høyt, på 700-1100 m og det var umulig å gå der på vinterstid for folk som ikke var fjellvante og hadde utstyret i orden Også over denne ruta i Stugudalen kom det en del jøder (rute 4,kart 2) På gården til Rotvold kunne det være tyskere og flyktninger på gården samtidig. Rinnan prøvde seg på den gården. Ei dame ga inntrykk av at hun ville over til Sverige, men hver gang det kom til stykke, ombestemte hun seg og dro tilbake til Trondheim. Våren 1945 kom bildet av henne i avisa. Det var Marie Arentz, som hadde tilhørt Rinnans folk, men var kommet i unåde. Også bandemedlem Aalberg og kona var på besøk i Nedalen. Men Rotvold lukra lunta. I følge forfatterne hadde han ikke kontakt til Trondheim. Han var naturlig los, på grunn av gårdens beliggenhet. Mange var turister og grensepolitistasjonen i Stugudalen, 13 km borte eller vakthytta som lå 150 m fra gården, gjorde ikke gården så utsatt.

På førjulsvinteren 1942 raknet en av motstandsgruppene i Trondheim. (Hvilke?)

Evald Hansen og Lingekaren Herulf Nygaard skulle hente et våpenslipp oppe i fjellet. Men, Hansen ble arrestert. Litt senere ble Nygaard det samme. Nygaard ble ført til Misjonshotellet og torturert på det groveste. Deretter Vollan. Men, han klarte å komme seg unna i en dramatisk flukt der han endte opp hos noen kjenninger i Trondheim. De fikk kontakt med lensmann Rolf Trøite, som var flyktningenes  hovedkontakt på Stjørdal. Trøite tok kontakt med Gustav Slumgård fra Meråker, som var et av flere ledd i en rute fra Stjørdalen over til Meråker og opp Stordalen og videre til grensa rett nord om det 1100 høye fjellet, Stor-Kluken. Fra grensa var det vidde inn mot Storlien (rute1, kart 3). Han kom seg over, men ble usatt for et forferdelig uvær. Det var også flere i samme organisasjon som Hansen og Nygaard som følte det begynte å brenne under beina på dem da organisasjonen deres ble opprullet av tyskerne. En annen som flyktet omtrent samtidig med Nygaard og Hansen var  Herbert Helgensen. Men, han ble sendt over en alterantiv rute til Meråker-Stordalen ruta. Denne ruta gikk med bil fra Hegra til Sona og derfra rake veien over grensa. Denne ruta ble regnet som sikrere enn Meråker-Stordalen ruta. Begge disse to rutene som her er nevnt ble mest brukt av organisasjonens egne folk (Milorg, skriver forfatterne). Som vi allerede har nevnt tidligere så ble endel flyktninger sendt direkte med tog fra Trondheim til Storliene (rute 3, kart 3)

Det var vogner som var klarert av tyskerne på forhånd og ble derfor ikke sjekket på veien. Transportsjefen i NSB i Trondheim, Per Vinje, hadde her en finger med i spillet.

En av de viktigste rutene i Nord-Trøndelag kom i gang høsten 1942 over Stjørdal-Kopperå-Fjergen-Halsjø-Rensjøsäteren (rute 4, kart 3). Det hele begynte tidlig med  at en gruppe studenter fra NTH i Trondheim tidlig kom i faresonen for å bli arrestert av tyskerne. Hans Flåmo i Kopperå fikk spørsmål om å føre disse over grensen.

Hans Flåmo måtte etterhvert trekke inn flere loser. Strekningen fra Kopperå til Rensjøsäteren er 33 km. Første etappe gikk til Fjergen, der man om sommeren rodde over og om vinteren gikk på ski. Derfra var det opp til Halsjø, en avstand på en mil. Det var svært ulendt og trasig terreng. Men fra grensa var det slakke myrer ned til Rensjøsäteren. Her gikk flyktningene ofte sjøl. Mellom Rensjøsäteren og Storliene patrulerte svenske soldater til enhver tid og de sørget for å hjelpe flyktningne ned til Storlien og de passet på at det alltid var mat å finnene i hytta. Som rute var dette en av de beste i Trøndelag.

En trio med et stort «synderegister» var Trætlibrødrene i Trætli i Skogn. Trætli ligger 1,5 mil øst for Åsenfjorden. Avstanden fra Trætli til grensa er ca 6-7mil i terreng. Den vanligste ruta fra Trærli med kurs mot fjellet Hermansnasa. Her kunne man gå nord for fjellet eller man kunne gå sør for det langs innsjøen Feren. Når man kom lenger inn i Sullsjøene, kunne man velge tre ruter. Den nordligste gikk gjennom Merraskaret. Den andre gikk inn mot Sillsjøene(?) og rett østover og den siste gikk over grensa i det nordligste skaret i Kjølihaugen. Alle endte på Skalstugan i Sverige. Trætli ligger i Markabygda og der var bygda fri for nazister. Mange som kom til Trætli kom me båt til Hopla i Åsenfjoden. Herfra til fots eller med bil langs nord og sørsida av Hoklingen. En annen vei var med bil fra Skogn til Markabygda og  derfra til Trætli. Til Trærli kom også en rømt russisk fange som var ute i oppdrag for tyskerne. Da Petter Trætli hadde loset rømlingen et stykke på vei, så kom denne bort for han i skogen. Uka etter kom «rømlingen» opp på ny, med bevæpnede tyskere. Petter og andre i bygda ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Russeren Ivan, dro senere ut på nye oppdrag. Også Högen Kulås ble lurt av provokatører i markabygda. Også fra Frol, 7 km  øst for Levanger utviklet det seg etterhvert en stor flyktningrute, med Josef Dahlquist som los. Han begynte si rute i 1942. En flyktning hadde spurt om han ville ta han med til grensen, enda det var 13-14 mil tur-retur.  Ruta gikk fra Frol til den kom inn på Trærlibrødrenes rute like nordvest for fjellet Hermannshasa. Her gikk man den samme veien inn til grensa, med ulike varianter, Men, dessverre ble Dahlquist arrestert sammen med sønnen høsten 1944.

En annen los var Trygve Aune, som var 22 år gammel da han startet trafikken sin høsten 1941. Han fulgte stort sett samme rute som Trætlibrødrene (rute 1 a og b, kart 4). De fleste flyktningene Aune brakte til nabolandet kom fra Trondheim og var sendt av kameratene hans. Trygve var opprinnelig Trondheimsgutt, men bodde under krigen hos en kvinnelig slektning i Markabygda i Åsen. Han hadde utgangspunkt for ruta si fra Hopla, der han tok i mot rømlinger som kom med Frostabåten til Trondheim. Som mange andre loser, ble han ikke rik på «hobbyen» sin. Bare en eneste gang fikk han noen kroner. Under slike turer gikk det hardt utover skotøyet og det var skyhøye priser på svartebørsen for et par skikkelige lærstøvler. Til slutt hadde han ikke annet enn noe som liknet på tresko. En gang holdt skoene på å spille Trygve et puss. På hjemvei kom han ut for den føsrte snøen. Treskoene klabbet slik at han nesten ikke kom av flekken. Han overnattet i en barhytta. Fikk tørka sokker og klabbete tresko. Neste dag viste det seg at han (s 54) hadde overnattet 400meter far hjemmet sitt.

Arne Sivertsen fra Skogn. Sturla Røiseng. Noen ganger gikk rutene fra Verdalen, gjennom Helgådalen og til Verranvatnet (rute 3,kart 4) Han ble presset til vederlagsfri losing av folk som truet med å melde fra til tyskerne om «hobbyen» hans, om han ikke tok dem trygt over grensen. Røiseng ble senere tatt til fange av Rinnan. Dette var etterat han hadde sluttet som los. Han klarte også å rømme fra Vollanfengslet og kom  seg til Sverige. Det var mange dansker på tyske anlegg i Nord-Trøndelag.

(Bildet med flyktningen med solbriller, er Røiseng los).

Disse danskene ble etterhvert mindre glad i tyskerne og begynte  flykte. Derfor kom trafikken opp Helgådalen i gang i 1941. Ole J Haugan og Olav Sagvold fra Elnesgrenda , 32 km fra grensa organiserte ei rute gjennom Helgådalen og til Veravatnet. Det var kortet å gå sørsida, men der var tyskerne. Istedet gikk han Sjøkerfjellet i retning Strådalen til svensk side. Der hadde de gode venner i familien Jönsön (Karin og Halvard) som tok til seg flyktninger og varslet losene om det var svenske grensesoldater i nærheten. De var redde for at losene skulle bli internerte. Fra 1942 var trafikken økte så mye at de var 14 som betjente ruta. For de som kom med tog fra Trondheim og områdene sør for Verdal, var det vanlig å gå av på Flekshus eller Røra stasjon. Så ble de brakt til Kjebuvatnet øst for Leksdalsvatnet og ned til den vanlige ruta i Helgådalen.

Også i Inndalen, rett syd for Helgådalen, gik det en rute ut fra Verdal (rute 6, kart 4). Denne ruta var det Milorg som organiserte og den ble brukt mye av kurerer mellom Norge ogSverige. Den tok flyktninger nå rdet var behov. Fra Leksvika ble flyktningruter organisert av Johan Moan.

Ikke  alle som kom med tog til Røra eller Sparbu ble sendt over Helgådalsruta. Flere av losene fraktet sine flyktninger opp til Ogndalen, som går øst for Steinkjer, Her havnet de enten hos John Hammer som drev pensjonat på Hammer eller hos  Peder Elvereng fra Gaustad øverst i dalen. (rute 1, kart 4). Siv org hadde tre ruter opp Ogndalen. De endte hos Peder Elevreng. Han kom med i organisert virksomhet i 1942 men hadde allerede i 1941 hjelp venner og sletninger over grensa. Fra Gaulstad til grensa er det 37 km. Videre rute til Skjækernvannet inne i Skjøkerfjella. Her måtte de over Gaundalen (rute 1 og 2,kart 4). Her lå to gårder som begge var veiløse. Disse gårdene ble brukt til flyktningtrafikken, men etterhvert mer og mer til kurervirksomhet. Fra Gaundalen var det bare 5 km til svensegrensa. Også ruta over Ogndalen var utsatt for infiltrasjon. På mange av jernbanestasjonene var det mange som skulle lenger enn lovlig. Enten tok man rutebåt til Steinkjer og tog videre oppover eller man tok tog hele veien. Fra Steinkjer gikk toget på sørsida av Snåsavantnet og ved Jørstad Stasjon ei mil fra Snåsa, var det ikke reint få flyktninger som hoppa av toget. Noen gang etter avtale, andre ganger uten. Turen gikk da opp Jørstaddalen og videre opp til Grønningen. Her kunne man velge om man ville gå på nordsida eller sørsida av vannet., Ruta endte hos Kristian Bjørkedet på Bjørkedet på en andre sida av grensa. Noen ganger skar flyktningene rett over flatfjellet og kom til Gaundalen. Også fra Snåsa og Agle stasjon var det flyktningruter. Fra Snåsa kunne man gå inn mot Skavlandssætra og derfra mot Grønningen og Langvannet, fra Agle kunne man gå Storådalen til Plukktjernfjellet og så til Bjørkedet. Denne ruta merket Hans Skar, som hadde seterdrift på Grønningen. En gang kom losen Joralf Gjerstad på besøk på sætra. Da spurte Skar: «Ska dokk å te Sverige no. Kæm er det som ska vårrå igjen i Norge. Går dæm itj, så ror dæ. Her e feil strøm heile natta og dagen med».

Osvald Falmar far Strompdalen var en som brakte flyktninger til Jacob og Gunvald Staldvik i Stallvik ved Tunnsjøen. Disse flyktningene var mest fra Namsos.

Ruta gikk fra Strompedalen til Lassemoen og derfra til gruvesamfunnet i Skorovatn. I ei bukt i sørvestenden av Tunnsjøen, bodde Stallvikkarene. De rodde flyktningene over. Herfra til Gäddede osv. Stallvikkarene fikk ikke så mye besøk av loser. Vest for Strompedalen var det stasjonsmester Arentz som var hovedkontoret på Flatådal stasjon. Hit kom folk i hovedsak fra Trondheim eller Namsos. Fra Flatådalen ble de sendt med lastebil til Skorovatn og videre til fots til Stallvika  og Gäddere. Dette var en massefluktrute. Hovedkontaktmannen Arentz var etterreetningsmann og milorgmann og ruta var i hovedsak en kurerrute opprinnelig. Ei anna rute sør for Lierne ble brukt. Den var reservert etterretningsfolk. Denne ruta strata på Formofoss og gikk Norli og til Gäddere.

Edvard Bjørhusdal var Osvald Falmars fra Strompedalen sin kontakt på Finnvollen og Namskogan. Bjørhusdal sørget for at de ble fraktet videre over Steinsfjellet til Røyrvik. Fra Røyrvik var det vanlig med båt over til Østendes av Liminen, hvor veien ikke var lang til Gäddede. Det mest vanlige var å krysse Huddingdalen og over til Stora Blåsjøen. De som flyktet over Namskogan kom med tog fra Trondheim og Namsos eller de kom fra Åbygda i Bindalen. Kontakt der var Magne Fjerdingøy.

Majavatn ligger i Nordland ved grensa til Nordland fylke. I september 1942 -Majavatnaffæren. Mistanke om at en militær org. var ved å bygges opp. Rinnan infiltrerte. Aksjon. Massearrestasjoner rundt Majavatn. Da måtte mange rømme. Også fem Linge karer og tre kvinner måtte rømme etterat de hadde drept noen tyske soldater da de holdt på å bli arrestert. De rømte først til Tasenfjorden i Bindalen for å komme seg over til England Men, de ble oppdaget og måtte rømme østover. De kom seg til Nordtrøndelag ved Jengelvatnet og så til Store Namsvatnet. Så til Orrevatnet som strekker seg inn i Sverige. De stoppet føsrt ved Lebikvatnet. I Sverige holdt styresmakten på å jage dem tilbake. Da myndighetene ikke ville ha noe å gjøre med noen som hadde deltatt i militære aksjoner mot tyskerne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s