En grenselos forteller

Bildet er fra hjemkomsten til Leksvik av fanger som ble arrestert i fb med operasjon Oleander.td gml.d anna fanger brekst

Fra oppgaven om flyktninger.

Jon Moans fortelling

Jeg hadde reist til byen med ungene til Sara Bodd for så senere å dra opp i Haltdalen sammen med familien Bodd som var på flukt over til Sverige. http://digitalarkivet.arkivverket.no/nn-no/ft/person/pf01063301013217

Så jeg kom da- et par dager senere til Leksvika, og da fikk jeg høre hvordan det var ordna med fru Klein på sætra og at han Rikard Myhre var der. For det måtte være noen mannlige tilstedes og passe på. Rikard var opphavlig Verdaling og skulle hjelpe oss å sette opp fluktruta. Han hadde nemlig brør som var kjent i Verdalstraktene.

Rikard Myhre var nabo med Borghild, kona mi og bror hennes, Ludvik Kruksve. Vi var naboer oppe i Dalsbygda. Og så hadde Rikard hatt kjennskap til Boddfamilien før gjennom byfolk som var i Leksvika på ferietur. Så det var der vi fikk forbindelse til jødefolket i Trondheim. Så reiste vi til Trondheim og fikk tak i skiene som Irene hadde der. Likeledes hadde Josef (hennes mann) ski som Ludvik fikk låne.

Kleins i 105 år

1901: Henoch Klein, som kom til Norge i 1896, starter H. Klein i 1901 på hjørnet av Olav Tryggvasons gate og Krambugata. Gården blir kjøpt i 1904, og omtales fortsatt i dag som «Kleingården».

1936: Åpner filial i Tromsø, som bestyres av sønnen Josef.

1946: Henochs sønn Josef overtok H. Klein i 1945, men måtte etter et arveoppgjør forlate firmaet mot sin vilje. Han starter da Klein Junior i Innherredsveien.

Så ble det til at Ludvik og jeg skulle være på sætra for å trene opp Irene Klein til å gå på ski, noe hun aldri hadde prøvd seg på tidligere. Irene hadde ikke noe særlig lyst å gå på ski, så det var et forferdelig slit. Så når hun datt i djupsnøen og laga ei stor grop, så sa vi at: no skaut du en bra bjørn. Som oftest måtte de være to på sætra, da jentungen på 4 også trengte pass. Rikard Myhre reiste til Verdalen og kontaktet brødrene sine og de laget en brukbar fluktrute, med utganspunt i Okkenhaug, så opp Verdalsfjella mot Melbyvollen som ligger attmed  Lillehavren og Hermannsnasa. Deretter over Storhavren til Kråkfjellet og mot Selbusjøen.

Vi var råstreke, forteller Jon. Vi kunne gå i dagesvis uten søvn og nesten uten mat.

Kristoffer tok med Irene og Ruth over Storgrønsjøen og Metlingvatnet. Der traff de Ole Hansen. Han ordna med hesteskyss til Vinjesjøen i Mosvika. Båtskyss over Ytterøya, fra Vinjesjøen til Jørstadsjøen og hesteskyss til Nøst. Så rutebåt til Levanger. I Levanger dro de til Ida Nordahl, ei søster av Rikard.

Brødrene til Rikard Myhre ordnet med skyss fra Levanger om kvelden. De mista kartet under lossing. De hadde kompasset. Jon hadde kartet i hodet. Han hadde vært gjeter oppi Melbyvollen.

Jenta veide 24 kilo. En bra klump. De hadde med gotterier, slik at ungen holdt seg rolig. Jan Myhre visst om ei sæter. Han var bare 15 år. Dette var på Melbyvollen.

Neste dag var ungen så stivfrossen, at de måtte ta henne ut av sekken og la henne løpe. Jon heiv henne opp og ned for å holde liv i henne. Fru Klein syntes dette var hardhendt behandling.

Irene Klein hadde ikke krefter til å ha noen sekk på ryggen.

De passerte Hermannssnasa og Kråpkfjellet og kom ned til Sulsjøan.

De lette etter en samegamme.

Jon rente utafor et stup, med ungen på ryggen. «Men, jeg var flink til å hoppe den gangen, jeg var nok en av de beste i bygda- så jeg tok et ganske bra nedslag. Ungen stupte utav sekken og slo ut en tann. Hun gråt». Jon fortalte eventyr.

Alle skreik og holdt på å gi opp. Da sa Jon: «Herre går better mæ itj an. No tar æ over».

I titida på kvelden kom de til grensa. Ludvik og Jon regnet med å bli internerte, så de trodde ikke de kom tilbake før det ble fred.

Det var et enestående fjellsyn den kvelden. Fjellbjørka var diger av rim. Rimet var som sølv og gullglitter over hele fjellet. De rente ned til Skalsvatnet. Der delte de en sardinboks. Det eneste de hadde igjen av mat.

Han kom til vaktbua. En soldat møtte han med gevær i handa. Han hadde ungenpå ryggen.

Irene og ungen fikk sitt rom og Ludvik og han ble satt i arrest om kvelden.

En tabbe var at han og Ludvik oppga riktig navn. Det skulle de ikke ha gjort. Jon hadde med et tysk kart over viktige tyske stillinger på norsk side som han overbrakte de svenske militæret. (Her var det mye info som er usagt, min anmerkning)

De fikk dagen etter lov å reise tilbake til Norge. To sveske soldater skulle følge dem til grensa, men det klarte de ikke, fordi de to losene var i «styggform», i følge Jon.

Nesten fremme møtte de på tyskere med hund. Studentene spør om de ble redde. Jon svarer: «Å nei, vi hadd sekkert rennt ifrå dæm»

De hadde fått mye kraftkost av svenskene og Ludvik hadde nysåla bekkømsko. Og svenke aviser. De brukte 17 timer fra Skalsstugan til Levanger.

«Æ trur te å me Brå å dærre karran skull ha vorti ætte ska æ sei dokk, for dæm tål itj å gå med så stor oppakning.

http://www.fosna-folket.no/nyheter/article9785070.ece

http://www.kildenett.no/filearchive/0103.pdf

http://www.jodiskemuseum.no/site/1940/livet.html

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s