Apropos krigshelter som IKKE får medalje!

 

Krigshelt mot sin vilje

Steinar Sætervadet, Hamar

Publisert i Klassekmapen 25/1 2017

I Klassekampen har det kommet fram hvor tilfeldig tildeling av utmerkelser var i forbindelse med krigen 1940 – 1945. Det har vakt stor forargelse at forsvarsledelsen har lagt vekk ei liste på 1.200 krigsdeltakere som man har bestemt seg for ikke å hedre.

Jeg vil i denne forbindelsen trekke fram historia om far min Ottar Sætervadet, som var født i 1912, og som under krigen var ansatt som verkstedsarbeider i NSBs verksted i Oslo. Det er en kjent sak at NSBs ledelse var svært lojale overfor okkupasjonsmaksta. (Se blant annet utstillingen «Mørke spor» på Jernbanemuseet, som viser mange eksempler på dette.) Far min var med i bedriftbrannvernet på verkstedet. Da krigen tok slutt fikk han og tre av hans arbeidskamerater i brannvernet ordre fra ledelsen om å stille i brannvernkjeledress med brannøks og tau i beltet. Kara  trodde den gangen beordringen ble gjort for at de skulle kunne rykke ut i tilfellet det skulle bli utført sabotasje mot verkstedet. Det skulle vise seg at dette ikke var tilfellet.

Under hele krigen hadde det vært en tysk vaktstyrke på omlag 40 mann på jernbaneverkstedet. Da de fire nordmennene kom på vakt var disse fremdeles ikke avvæpna. Styrken hadde sine våpen i behold. Det skulle da også vise seg at oppdraget til brannfolka ikke var å stoppe skader på grunn av sabotasje, men å passe på de omlag 40 tyskerne. Blant annet skulle de stoppe tyskerne viss de bega seg over Strømsvegen som gikk forbi verkstedet. Altså et styrkeforhold med en nordmann med brannøks  – mot ti fullt bevæpna tyskere!

Kara skjønte jo at her gjaldt det å ta det lugnt og diplomatisk. De tok en tur bort til den tyske forlegningen for å slå av en prat i all gemyttlighet. Noe særlig tysk kunne ingen av dem. Uten at det ble sagt at nordmennene var der for å passe på dem, forsto de raskt hva som var karas oppdrag. En av de tyske soldatene tar fram geværet og klapper på det og sier: « Deutschland, Deutschland» – for deretter å klappe på brannøksa til far min og si: «Norwegen, Norwegen –». Dette må kunne sies å være en kort og grei situasjonsbeskrivelse.

Verkstedsarbeiderne følte etterpå at jernbaneledelsen brukte dem for å vise at ledelsen var gode nordmenn. Dette hadde de stort behov for etter å ha stått på pinne for okkupasjonsmakta i 5 år. Far min følte seg slett ikke som noen krigshelt. Så da det en dag kom en stor  konvolutt med diplom, underskrevet av forsvarssjefen kronprins Olav, og deltakermedaljen – gikk hele greia rett i ovnen.

Som en sammenligning kan jeg nevne at en av mine onkler seilte i handelsflåten gjennom hele krigen. Han var familiens krigshelt, men  han fikk aldri noen medalje —-.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s