Aktivistene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen maner, for sin ære!

Aktivistene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen maner, for sin ære!

Berit Rusten Januar 2018

Frode Færøy ga i 2017 ut «Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge».

Det tjener dem ikke til ære

Fremst i min utgave av boka ligger et avisutklipp fra Klassekampen (21/12 2017), med tittelen «Motstandsmannen Harry Sønsterød (1921-2017) til minne». I minneordet står det:

– Det ble mye trening vinteren 1942, men sabotasje fikk de ikke lov til. De hadde en dyktig instruktør, som de ikke visste hvem var. De tre (Roar Stubb Andersen, Olav Førland og Harry Sønsterød) ønsket mer aktiv motstand. Etter at Osvald-gruppa hadde spengt Arbeidstjenestens kontor i Pilestredet 31 på Hitlers bursdag 20. april 1943, så de en mulighet. De ba områdesjefen i Heggedal om å sette dem i forbindelse med sabotørene. Slik ble de med Osvald-gruppa under ledelse av den anonyme instruktøren fra treningen om vinteren, som viste seg å være Asbjørn Sunde. ( I 1943 var Osvald-gruppa en del av det kommunistiske motstandsnettverket, min anmerkning). Minneordet forteller om mange sabotasjeaksjoner som Harry Sønsterød var med på. Noen av dem ledet han også. Blant annet sprengning av arbeidskontoret i Tønsberg 16. mai 1944.

Minneordet avsluttes:

-Harry Sønsterøds siste strid handlet om at de gjenlevende sabotørene skulle få sin rettmessige heder/…/ prosessene med de militære dekorasjonene ble stoppet av regjeringen Solberg i 2017. Det tjerner den ikke til ære. (Se også https://www.aftenposten.no/personalia/i/gPWby5/Nekrolog-Harry-Sonsterod).

Etter å ha lest Frode Færøys bok, tenker jeg om de mange fortellingene i boka, som skildrer den borgerlige motstandsledelsens rolle; det være seg den militære med Milorg og den sivile, Kretsen og Koordinasjonskomiteen, Stockholmslegasjonen, regjeringen, DNA og LO-toppene osv: «Dette er en historie som ikke tjener dem til ære!»

Aktivistene i Trondheim/Trøndelag

Mens jeg leste, strømmet toner fra fortellingene som har kommet til meg om motstandsinnsatsen til medlemmene i Thingstad/Wærdahlgruppene, kommunistenes motstandsorganisasjon i Trondheim/Trøndelag. Jeg har siden 2011 prøvd å løfte disse frem gjennom en mastergrad i faglitterære studier (ved nåværende Høgskolen i Sørøst Norge i 2014), en forestillingstriologi på Teaterhuset Avant Garden med tittelen «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» (2015), en iscenesettelse på et gammel tog utlånt fra Norges Jernbanemuseum, der publikum var omgitt av disse fortellingene, på en togreise fra Trondheim til svenskegrensa og tilbake (ca 7 timer), med tittelen «Røde Spor»( 2016) og minnemarkeringer i samarbeid med hjemmefrontmuseet i Trondheim/Rustkammeret og Trondheim Kommune. (17. november 2014 og 2015). Denne datoen er for øvrig da 9 medlemmer av Wærdahlgruppa ble skutt i 1943.

Jeg har også arbeidet med manus-research til en dokumentarfilm om Thingstad/Wærdahlgruppene, i samarbeid med Morten Conradi (høsten 2016 frem til sommeren 2017) og Safari Film, som jeg  fortsatt leter i historien sammen med.

Gjennom disse prosjektene har stadig nye fortellinger dukket opp, fortellinger som ikke finnes i arkivene, bøker eller som en offentlig stemme. Fortellinger har kommet under huden min og fått meg til respektere og beundre disse aktivistene. Og de gir meg en vilje til å prøve å snu speilet, relatert til spørsmålet om ære og skam. Jeg vet jeg tråkker i dypt vann. Ikke er jeg historiker, jeg er kvinne (det er sjelden kvinner befatter seg med motstandshistorien), materialet er så stort og komplisert at man lett drukner i det,  jeg er datter av en kommunistisk aktivist, har følgelig en empatisk solidaritet med den ene siden og er ikke objektiv i mine betraktninger.

Uendelig sørgmodig og sint

Grunntonen eller mye av arkivmaterialet som blir løftet frem i boka til Frode Færøy, forteller, slik jeg oppfatter det, at kommunistenes innsats og offer ble motarbeidet og svertet på topplan i motstandsbevegelsen, av norske myndigheter i London og Stockholm og av hele den sosialdemokratiske toppledelsen, gjennom hele krigen. 

Min pappa, Harald L. Rusten, som var en del av ledelsen i Thingstad/Wærdahgruppene, sa alltid:

  • Det var ikke nazistene som var de verste motstandere. Som skapte vanskeligheter for vårt

motstandsarbeid. Det var høyresida i motstandsbevegelsen!

Vegring for å stikke fingeren i et vepsebolet

Jeg trodde han overdrev! Og. Den gangen og i mitt researcharbeid, har jeg villet unngå å gå inn, relatert til denne påstanden.  Jeg har sagt til meg selv og andre: «Jeg vil ikke stikke hånda inn i det vepsebolet!» Men. Frode Færøy trekker frem mye arkivmaterialet som dokumenterer at det nettopp var sånn det var. Det gjør meg utrulig trist og sint.

Hjertet for den aktive innsatsen

I motstandskampen eksisterte en enighet om linja! Det var oss (med nisselue og binders) mot dem, nazistene! Dette er hva vi alltid har fått høre, i historiebøkene og i de etablerte fortellingene. Bildet har vært svart/hvitt. Etter å ha lidd sammen, blant annet i konsentrasjonsleirene, sto kommunistene og sosialdemokratene sammen, i kampen mot nazismen og i oppbyggingen av et nytt samfunn. Det trodde også min pappa, Harald L. Rusten, på. Frigjøringen. Gutta kom ut fra skogen med hvite anorakker og nystrikkede selbustrømper og vinket glade i alle opptog. De var heltene og fortjente æren. Selv trodde jeg på dette glansbildet, inntil jeg startet mitt researcharbeid og det etterhvert demret for meg at fantes en aktiv og en passiv linje i motstandskampen. At kommunistene representerte den aktivistiske, med vilje til sabotasje, streik, partisankrig og daglig konfrontasjoner med naziregimet. At sosialdemokratene representerte den passiv linja, holdningskampanjen, venting på frigjøringen og forberedelser på å ta regjeringsmakta. Ut fra mitt ståsted, verifiseres dette i Frode Færøys materialet i boka.

Den uforløste historien

Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på materialet jeg har fått gjennom lesning av Frode Færøys bok på den ene siden og fortellingene fra den kommunistiske motstandskampen,  som jeg har møtt, på den andre. Jeg håper, gjennom artikkelen, å kunne bidra til den kampen som Harry Sønsterød var opptatt av til det siste. At aktivistenes stemmer skal høres og innsatsen skal æres.  Få plass. Fordi det har de rettmessig fortjent. Som det står på Rosa Luxemburgs grav: «Die Toten mahnen uns!»

Denne artikkelen er en ansats, ikke til å skrive om det hele, men kanskje gi rammer som gjør det mulig å formulere mere, for mitt vedkommende, om innsatsen til Thingstad/Wærdahlgruppene. For andre, fra andre deler av landet,  kan det være at det gir sikt og nye referanserammer inn i  den ofte nedgravde og nedfryste innsatsen til de kommunistiske motstandsnettverkene.

Gir boka en ny fremstillingen om kommunistens innsats?

Frode Færøy har tilknytning til Norsk Hjemmefrontsmuseet i Oslo, og har skrevet sin bok på loftet der.

Oppdragsgiverene setter sitt preg!

Han har fått støtte fra Norsk Hjemmefrontsmuseums Venner og Forsvarsdepartementet. Dette drøfter han ikke, relatert til egen posisjon som forfatter. Jeg vil tro at han er farget av tidligere leder for Hjemmefrontsmuseet, Arnfinn Morland (AM), som har preget motstandsforskningen i Norge helt frem til i dag. Det er verdt å merke seg AM ståsted så sent som i 2014. I motsetning til alle andre talere på minnemarkeringen 17. november 2014 (se: https://www.youtube.com/watch?v=XbxLP2tiMK4&index=16&list=UUjMqTe2GEXFvW8OmIZ98wHQ), som tydelig uttrykte at kommunistene ikke hadde fått den plass de fortjener, sa han:

-Denne delen av motstandshistorien er jo godt beskrevet  i vår krigshistorie. Han henviste, for Trondheim og Trøndelag, til en hovedfagsoppgave fra 1975 av John Atle Krogstad. Han nevnte Bind 6 av «Norge i Krig».  Og, filmen om «Pellegruppa», som skulle vises samme kveld. Han mente at kommunistene har fått større plass i krigshistorien enn f.eks. Max Manus. Kommunistene hadde fått den ære de fortjener, var hans konklusjon.

Kanskje Frode Færøys plassering i skriveprosessen, mellom dette ståstedet og det arkivmaterialet han viser frem, er en årsak til at boka blir utydelig og, slik jeg opplever det, uten mot til å gå inn i såre og kontroversielle diskurser. Viktige opplysninger ramses opp og så hoppes det videre. Frode Færøy har alle data foran seg, men i stedet for å løfte frem den alvorlige motsetningen på lederplan, som ga seg utslag i ulike strategier i kampen mot den tyske okkupasjonen, prøver han å vise enhet og samarbeid som en slags hovedtendens. Dette er å gjenta en gammel historievariant, som hans støttespillere nok er bekvem med.

Hvem er vi?

I kapitlet «Motstandskamp og militær frihetskamp» introduseres et vi som ikke klargjøres. Frode Færøy skriver: «I vår fremstilling», /…/ «vi har også måtte forholde oss til datidens oppfatning om krigsføring. Ettersom Frode Færøy selv ikke har et tydelig forfatterståsted, tenker jeg at dette vi-et  representerer det etablerte, men kan også leses som Frode Færøys perspektiv, selv om vi-et ikke trer tydelig frem gjennom hele boka.

Aktivistenes stemmer får ikke rom

Frode Færøy skriver om kildematerialet han bruker. Han sier at primærkildene finnes i rapportene norske flyktninger avga i Sverige og Storbritannia. Han reflekterer ikke over at om flyktningene i forhør ved flyktningmottakene sa at de var med i kommunistenes motstandsarbeid eller sympatiserte med dem, ble de arrestert og internert frem til langt uti 1943 og ble sett på som «terrorister».  Even Flatreit forteller fra sin eksiltilværelse i Sverige:

Jeg opplevde at de radikale folkene ble registrert i alle leirene. Fordi de ønsket aktiv krigføring. Jeg har lest rapport om meg selv. Der sto det at jeg var «agressiv» og «farlig».  (Intervju i forbindelse med NRK-serien «Skyggespill» 1996)

Frem til 1943 risikerte kommunistene å bli sendt tilbake til det okkuperte Norge.

For å få fritt leide, måtte de «justere» forklaring slik at det passet myndighetene. Disse kildene er altså allerede formulert for å «stryke makta med hårene». Arkivkildene ellers er i hovedsak hentet fra «maktas» korrespondanse. Fra brev med London og Stockholm, Milorg, Kretsen LO , DNA og NKP-ledelsen osv. Av illegalt materialet sier Frode Færøy at han støtter seg i hovedsak på «Bulletinen» og «Fri Fagbevegelse», som var DNAs organer.

Fortellinger fra aktivistene selv er det mindre av og dette er nok en forklaring på at at f.eks kvinnene i liten grad har fått en plass. Motstandskampen preget av aktivisme, var sentrert rundt store arbeidsplasser, som blant annet jernbanen, televerket og posten. Arbeiderklasseperspektivet mangler  også i stor grad hos Frode Færøy. Perspektivet er også svært Oslo/Øst-landet preget. Oslo/Øst-landet er nærmere makta, og som for de fleste andre tema, er det enklere med kildetilfanget fra dette området. Samtidig blir ofte fortellingene om maktkampen mer uhyggelig dess nærmere man kommer hovedstaden eller sentret.

Forklaring på manglende kildemateriale

Frode Færøy skriver at mangel på arkivmaterialet om kommunistenes innsats nok har sammenheng med «bestrebelsene på å minimalisere NKPs politiske  innflytelse i det norske etterkrigssamfunnet». Han nevner også at mangelen skyldes interne stridigheter i NKP,  blant annet utstøtelsen av den såkalte «Furubotnfløyen», som kuliminerte med eksklusjon  av partiets krigstidsledere og de fleste av NKPs sentrale motstandsledere i 1949/50. Jeg har også brukt disse to forklaringsmodellene i mitt arbeid med materialet om Thingstad/Wærdahlgruppene. Men. Det er en tredje faktor som forklarer manglende aktivistskildringer! Jens Chr. Hauge rolle var leder for Milorg, den etablerte motstandsbevegelsens militære organisasjon. Helt på slutten av krigen (de siste dagene før frigjøringen) åpnet han døra for kommunistenes deltakelse på formelt plan i Milorg. Kravet var at NKPerne måtte love lojalitet. På den måten ble kommunistene en del av Militærapparatet og alle som var innrullet måtte avlegge ed på at de ikke skulle snakke om egne erfaringer. Taushetsløfte ble opphevet først på 1980-tallet. Da var mange aktivister, f.eks min pappa, allerede død! 

Ingen nyorientering relatert til NKPs rolle og innsats!

Frode Færøy fargelegger NKPs aktivitet som et ekko av den holdningen Milorg, Kretsen, DNA og LO-ledelsen hadde, Stockholmslegasjon uttrykte og London håndhevet. Her følger noen sitater som illustrerer dette (uthevelsene er mine):

-I neste omgang kom problemene med å styre de NKP-influerte Milorg-gruppene. (s 120)

og

– Vi skal se på de interaksjoner  som kommunistenes militære virksomhet fremkalte mellom hjemme-og utefronten med henblikk på å redusere NKPs feste innenfor Milorg, og dernest følge utviklingen av samarbeidet mellom eksil-og hjemmefrontsorganer for å hindre en større rekruttering til den kommunistiske motstandsbevegelsen. (s 120)

og

-Fra flere av legasjonskontorene ble det tatt viss grep «for å holde et mer våkent øye med de aktivistiske strømninger blant flyktninger i Sverige». (s 121)

Styre. Redusere. Hindre. Holde et våken øye med.

Dette er gjennomgangsmelodien. Holdningene til den kommunistiske motstandskampen. Frode Færøy kritiserer ikke dette. Ergo oppfatter jeg at han, i og med at han bruker begrepene som de står eller ble sagt, går god for dem.

Stempling, med hensikt å diskreditere NKP

I fortellingen om kommunistenes innsats påståes det ofte at de var Sovjets løpegutter og derfor kun gjorde en innsats på Stalins minste vink. Dette stemplet har selvsagt medvirket til at kommunistenes innsats har blitt minimalisert. I samme stempelboksen ligger også henvisningen til Hitler/Stalin-pakten fra september 1939 til juni 1941. Kommunistene løftet ikke en finger før denne pakten ble oppløst, er påstanden. Tvert i mot samarbeidet de med tyskerne den første tida! Frode Færøy skriver:

-Kommunistenes virksomhet innenfor venstreopposisjonen etter regjeringens  og den sosialdemokratiske toppledelsens flukt fra Oslo 9. april, var et sentralt ankepunkt  i det oppgjøret om krigen som DNAs ledelse tok mot NKP like etter frigjøringen. (s 31)

NKP drev motstandskamp også før juni 1941!

Frode Færøy skriver svært lite om NKP motstandsarbeid før 1942. Han skriver om «det nye motstandsapparatet» som kom etter at Peder Furubotn tok over 31. desember 1942. Som om ikke NKPerne ytte motstand før dette!  Innimellom kommer det drypp som dokumenterer at NKPerne gjorde en innsats også før 1942, med dette må man nesten lese mellom linjene. På den måten opprettholder Frode Færøy stemplet!

Eksempler på tidlig aktivisme

Et eksempel på et slik «drypp» er opplysningen om at fra sommeren 1940 fikk den sovjetiske militære etterretningstjenesten (GRU) etablert et landsomfattende nettverk for spionasje mot tyske befestninger og anlegg gjennom journalist Lars Norbø. Deltakerne var gjerne medlem av NKU eller sympatisører. Fra vinteren 1941 til opprulling av denne virksomheten i april 1942 ble opplysningene videreformidlet med en sovjetisk radiosender. En kan tenke seg at denne virksomheten dannet grunnlag for kurer og nettverk senere i motstandsarbeidet.

NKPs ledelse ikke var direkte involvert i arbeidet med å opprette militære grupper før 22 juni 1941, men Frode F skriver:

  • Imidlertid synes det klart nok at det forut for det tyske angrepet på Sovjetunionen fantes partifolk

med forbindelser til undergrunnsmiljøer som både var involvert i etterretningsvirksomhet og militært beredskapsarbeid. (s 105)

I kildematerialet som han har til rådighet, kunne han ha lest at NKPerne i Tromsø gikk tydelig ut og oppfordret til partisankrig mot den tyske okkupasjonmakten allerede 14. april 1940.

I Trondheim var kommunisten Henry Thingstad, som senere ble leder for det kommunistiske motstandsapparet i Trondheim/Trøndelag og på dette tidspunkt var leder for AIF (Arbeidernes idrettsforbund), på banen og inspirerte mange arbeiderungdommer til  aktiv militær deltakelse i kampene i april og maidagene 1940. NKPere var med og kjempet militært, på Hegra,Verdal og Lundamo. Mange dro til Narvik, på Nøytralitetsvakt og var etterhvert med på kampene der. Se: https://www.fremover.no/kommentar/debatt/2-verdenskrig/for-mennesker-i-andre-deler-av-landet-kan-det-ofte-vare-vanskelig-a-forsta-hvor-annerledes-krigen-i-nord-var/o/5-17-202070.

Min pappa var på Oscarsborg og var med på nedskytingen av Blücher 9. april.

Ut fra kildematerialet, for eksempel fra John Atle Krogstads tidligere nevnte hovedfagsoppgave, vet nok Frode Færøy at TKU (NKPs ungdomslag i Trondheim ), AIF, Avholdsbevegelsen (NGU) og utbrytere fra AUF hadde etablert et illegalt nettverk allerede 8. april 1940 og at den første  kommunistiske illegale gruppen, Vogt-gruppen, ble dannet høsten 1940.

Fra samme kilde har han kunnskap om at NKP i Trondheim startet trykking av illegale aviser på samme tidsrom (trykket på Siemens og sannsynligvis het «Håndslag») og spredde disse først gjennom Avholdsbevegelsen (NGU).

Han kunne nevnt at allerede 10. april hadde Ola B. Garberg fra Selbu, som var  med i Thingstad/Wærdahlgruppene, tatt de første flyktningene over til Sverige, på en rute som senere ble benyttet av mange.

Konkrete fortellinger om NKPeres innsats fra første dag finnes også fra Bergen og andre steder i landet. Men, Frode Færøy velger å surfe videre på et slitt stereotyp-stempel, med referanser kun til NKP- ledelsen i Oslos kritikkverdige taktikkeri de første månedene av okkupasjonen. Gjennom dette bidrar han til fortsatt diskredittering av aktivistene i motstandskampen.

Eksempler på uklart taktikkeri fra NKP-ledelsen

NKP ble forbudt i august 1940. 16. august 1940 ble det aksjoner mot NKP, men i Trondheim slapp lederne med å bli innbrakt til enkle forhør. Og i Trondheim fikk de fortsette i sine verv i kommunestyrer ol, frem til nyordningen i oktober 1940.

18. august 1940 ga en ledende NKPs representant grønt lys for forhandlinger med NS i fagorganisasjonen. DNA representanter ble skjøvet ut og erstattet av andre.

Frode F skriver:

-Slik NKP-ledelsen så det omkring årsskifte 1940/41, hadde partiet i den rådende situasjonen få eller ingen muligheter til å føre strid mot nazifiseringen utenfor den norske fagbevegelsen. Målsettingen om å bevare Landsorganisasjonens selvstendighet bandt NKP-ledelsen til masten i den videre kampen mot nazifiseringskreftene (s 101)

NKPs ledelsens taktikkeri ble diskutert i den nasjonale og internasjonal kommunistbevegelsen og det var mye kritikk. Det er her interessant å nevne at Komintern var misfornøyd med NKPs arbeid i LO i tidsrommet 1940 inntil mai 1941. De fikk sin info om denne linja gjennom tyskkontrollerte presseorgan, som ga inntrykk av at NKP støttet opp om en defaitistisk kapitulasjonslinje.

Frode Færøy viser  mange sider til taktikkeriet NKP brukte for unngå at Quisling skulle styre og NKP angrep regjeringen Nygaardsvold, som unnfallen. NKP agiterer for en regjering i Norge, utgått fra det norske organisasjonssamfunnet. Av NKPs motstandere har dette blitt kategorisert som en slags «fredsinngåelse» med nazistene og et direkte resultat av Stalin/Hitler-pakten. Men.

Komintern var jo ikke fornøyd med NKP-ledelsens kurs, som de mente gikk alt for langt i å tilpasse seg den tyske okkupasjonsmaktens behov og interesser. Og, kommunistene i distriktene, som på dette tidspunkt var avskåret fra kontakt med ledelsen i Oslo, hadde en helt annen praksis. I følge John Atle Krogstad var nemlig sambandet Trondheim og Oslo brutt i tidspunktet da denne leflingen pågikk.

Dette kunne vel ha vært mere åpen problematisert. Det gjør ikke Frode Færøy. Istedet legger han på et lag ekstra sverte på stemplingen.  Han skriver:

-I løpet av felttoget gikk noen av NKPs partiaviser aldri så langt som å oppfordre norske soldater til direkte ordrenekt eller desertering, men «Arbeiderer» etterlot ingen tvil om at de norske krigsdeltakerne var «nyttige idioter» for den britiske imperialismen. (s 94)

Samtidig skriver Frode F. at den samme avisa sparket mot NS  og Quisling og at avisa sto for en tydelig avstandtaking til fascismen og nazismen. Avisa stilte så tydelig spørsmål at dette sannsynligvis var grunnen til en mediastyrt kampanje mot NS 1940/1941, skriver han.

Bildet er ikke svart/hvitt!

Sosialdemokratene brukte «syndene» fra 1940 mot kommunistene for alt det var verdt resten av okkupasjonstiden og etter krigen. Hans Evensen, leder for Stockholmssekretæriatet, uttalte at «kan de samarbeid med quislinger og tyskere en gang, så kan også noe lignende skje ved given anledning». NKP-ledelsens vingle-politikk i starten av okkupasjonsperioden, ga deres motstandere kort på hånden  under og etter krigen. 

Personlig opplever jeg dette intermezzoet som NKP-ledelsens forhandlinger utgjorde, som typisk spillfekteri i en maktelite med base i  Oslo. Og. Bildet på NKPs rolle i de første månedene av den tyske okkupasjonen er mere mangefasettert enn Frode Færøy fremstiller det.

Tydelig motstandspolitisk linje fra første stund

Peder Furubotn, som senere ble motstandspolitisk leder for NKP,  hadde allerede høsten 1940 ytret seg svært kritisk til NKPs samarbeid med okkupasjonsmakta. Han var fra september 1940 til juni 1941 eksponert for en motstandspolitikk med langt skarpere brodd en NKPS sentralledelse. Han skriver i et brev av 8. oktober 1940 at partiet var tatt ved nesen av «realpolitikere». Han mente denne linja ville føre til for mange konsesjoner til tysk okkupasjonsmakt. Denne holdningen  vil jeg tro også Trondheim sto for, da kommandolinjene på dette tidspunkt gikk på tvers, f.eks mellom Trondheim og Bergen, via blant annet Avholdsbevegelsen (NGU), som hadde en kommunist som leder og  var stasjonert i Bergen.

En nasjonal strategi

Mot kommunistene har det i alle år etter krigen blitt brukt at de bare gjorde motstand som USSRs (Stalins) løpegutter. Dette avviser Frode Færøy tidlig i boka:

-I arkivene etter partiledelsen  i Norge som dekker tidsrommet fra vinteren 1942 til våren 1945, finnes ingen synlige spor  av motstandspolitiske direktiver fra Komintern eller andre partiinstanser (s 16)

Frode F skriver at det ikke er kjent om NKP mottok direktiver fra sovjetiske partiinstanser etter 22. juni 1941. NKP fikk heller ingen pengebidrag fra den Sovjetiske Stockholmslegasjon. Denne tilbakeholdenhelten gjaldt for alle europeiske kommunistparti. I tidsrommet 1941-1945 var sovjetiske myndigheters involvering i den aktive motstandskampen svært beskjeden. Fra 9. april 1940 til angrepet på Sovjet i juni 1941 fikk NKP to direktiver fra Komintern. Ett om  å ivareta arbeiderklassens interesser og ett om kampen mot det fascistiske okkupasjonsstyret. Det synes ikke å ha vært noen direkte kanal mellom  de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

NKP ser ut til fra første stund å være opptatt av den nasjonale selvstendigheten, skriver Frode F.  Ikke-innblanding fra Sovjet i kommunistenes motstandskamp, svarte til Stalins linje, skissert i en tale om det nasjonale spørsmål. (Denne talen ble aktivt studert gjennom hele krigen  i det kommunistiske motstandsnettverket)

Likevel…har dette stemplet hengt ved…?!

Spørsmål om samarbeid på tvers i distriktene

Til tross for Kretsen, Milorg og DNA-ledelsens vegring for samarbeid med kommunistene, finnes mange eksempler på at samarbeid på tvers skjedde. Og, dette samarbeidet kom i stand fordi kommunistene tidlig hadde bygd et relativt sterkt  og aksjonsvillig illegalt apparat. I disse samarbeidsprosjektene på tvers, har altså NKPerne spilt en rolle, uten at dette kommer til syne i fortellingen etter krigen. Frode Færøy har verifisert et slikt samarbeid, noe som gjør at det er på tide at fortellingene, der kommunistene ikke nevnes som en part, bør justeres.

Samarbeid med Milorg

Rundt 1942/43 innledet Henry Thingstad, leder for kommunistenes motstandsnettverk i Trondheim/Trøndelag, et samarbeid med Milorg. Sammenslåingen mellom Milorg og NKPs militære organisasjoner i Trøndelag, Bergen og Vestfold fant sted i perioden fra høsten 1942 til sommeren 1943 og kom som et resultat av at lokale ledere ønsket å utvikle det militære beredskapsarbeidet, i følge Frode Færøy. Dette samarbeidet verifiseres av en fortelling om et møtet mellom min pappa, kalt kommandant for kommunistene og en kommandant fra Linge-kompaniet. Møtet ble avviklet i et hus nær Thornæspaken, på Møllenberg. Møtet er ikke nevnt i noe arkivmaterial.

Da Henry Thingstad ble arrestert og skutt våren 1943, forteller Frode  Færøy at arbeidet ble videreført av Carsten Wærdahl og Ivar Lillesand. Begge var kommunister. Sistnevnte ble leder for Nasjonalgardens (NKPs militærorganisasjon) avdeling i Verdal (Se:http://nkpmn.org/Historiesidene/okkupasjonstida/VerdalNKPillegal.html). De gikk klar av arrestasjonene på våren. Men på høsten rammet opprullingene, og mange ledere og aktivister tilknyttet kommunistenes apparat ble arrestert (blant annet mange jernbanefolk og medlemmer av avholdsbevegelsen). Mange henrettet og enda flere sendt til Tyskland som Nacht und Nebel-fanger.  Arrestasjonene ødela militærapparatet. Heller ikke Milorg kom seg opp, så Trøndelag ble etter dette et tilbakeliggende Milorg distrikt, skriver Frode Færøy. Det sier noe om hvor mye innsatsen til  Nasjonalgarden betydde for Milorg i Trøndelag!

Det interessante om man googler Ivar Lillesand er at det finnes en presentasjon på engelsk av han. Indikerer dette et samarbeid med SOE?

Samarbeid med SOE

SOE står for Special Operations Executive og var en britisk organisasjon som ble opprettet i juli 1940 for å drive sabotasje og undergravingsvirksomhet i tysk-kontrollerte områder.

Jeg hadde ikke funnet noe om kommunistenes samarbeid med SOE, før jeg fikk tilsendt et arkivkort: File 5 «Friends». Durham.

Kortet er på Bergsvein Rusten (min farfar). På kortet står det at han har dekknavnet «Per», hans passord er «Greet him from the owner of Blits» og han bor rett ovenfor Rinnan. Dette er sannsynligvis et angiverkort der hans posisjon er rapportert, av en ? H Hoel, april 1944.

Bergsvein Rusten ble ansett som en venn av SOE og en sannsynlig samarbeidspartner, kommer det frem av kortet.

Frode Færøy verifiserer dette samarbeidet.

SOE  prøvde allerede sommeren og høsten 1940 å utviklet et kontaktnett til den gryende motstandsbevegelsen. SOE ønsket kurer og transport-ruter. Ettersom Thingstad/Wærdahlgruppene raskt etablerte ruter blant annet over Selbu og Stordalen, var denne motstandsorganisasjonen en naturlig samarbeidspartner. SOE mente at hjemlig sabotasje skulle være passiv og fordekt. Det skulle begrenses til nedsettelse av arbeidstempo og ødeleggelse av produksjonsutstyr.  Harald L Rusten forteller om ødeleggelse av lokomotivene, gjennom å strø sand i maskineriet. Dette gjorde at 40% av lokkene sto i perioder. Og, nedsatt arbeidstempo ble det aktivt  oppfordret til gjennom NKPs illegale aviser. SOE mente at denne kamuflerte sabotasjelinja var svært viktig relatert til samferdsel og kommunikasjon. Her er jernbanen, som Thingstad/Wærdahlgruppene organiserte mye av motstanden rundt, viktig!

Høsten 1941 konsentrerte SOE seg om etablering i Trøndelag og Helgeland.

Frode F skriver at i Ranaområdet ble en rekke kommunister involvert i den militære virksomheten til de innsendte SOE-ekspedisjonene. De jobbet med oppbygging av kampgrupper. I Trøndelag ble slike kampgrupper bygd opp innenfor det kommunistiske militærapparatet fra høsten 1942 og det er stor sannsynlighet for at disse var involvert med bånd til SOE. F.eks: Orkanger bygde kommunistene opp «militære enheter» som blant annet hadde formål å sabotere Thamshamnbanen. Odd Olsen forteller:

-Vi på Løkken og Orkanger har organisert partisangrupper. Vi fikk brev. Kontakten vår het Knudsen. Det viste seg å være Arne Lund. Han ga meg i oppgave å danne en geriljagruppe på Løkken. Det var ikke  krav om at gruppedeltakerne skulle være medlemmer av partiet. Og, han  uttrykte ønske om at vi skulle forsøke å få med befal fra den norske hær til å lede disse gruppene. Ledelsen for denne geriljabevegelsen i Trøndelag, med Arne Lund i spissen, hadde satt opp planforslag om at vi på Løkken burde forsøke å stille fire  a ti mann i første omgang. Reidar Knudsen, en av partiets gruppeledere, fortalte meg at han hadde kontakt med sersjant Erik Åsløkk som regelmessig mottok aviser og som også ga penger./…/ Erik Åsløkk sa seg villig til å ta ledelsen av gruppene på Løkken. Dette arbeidet kom i bra gjenge. Bare en viktig oppgave sto igjen. Å skaffe våpen. Vi var blitt lovet slipp fra England, og det var utpekt en plass bak Grefstadfjellet. Gjennom Arnljot Antonsen var jeg også satt i forbindelse med sersjant Andreas Rikstad på Orkanger. Han  hadde fått organisert et lag på ti mann der. Han hadde opprettet kontakt med Orkla./…/Jeg  hadde samla dynamitt og diskuterte sabotasjeaksjoner med Arne Lund. Sabotasjeaksjoner mot kistog, bruer ol. (Fra intervju gjort av John Atle Krogstad)

Og mange sabotasjeaksjoner ble gjennomført i området.

I slutten av februar 1942 klarte en innsendt SOE-gruppa «Granhard» å sette magnetiske ladninger på skipssida til det tyske lasteskipet Nordfahrt, som fraktet jernmalm fra Orklagruvene.

Frode Færøy skriver:

-men hva angikk sabotasjeangrep på skip, var SOE åpenbart mindre tilbakeholdne med å involvere lokale motstandsgrupper (s 177).

Her er det altså tenkelig at noen fra geriljagruppene Odd Olsen skildrer på Orkanger, var involvert.

På siden til Orkanger historie konkluderes det:

-Hovedtrekkene fra disse aksjonene får en si var vellykket. Malmtransporten ble vesentlig redusert. Tyskerne startet i 1944 på å utvide sporet opp til Løkken, slik at de kunne ta i bruk et annet lokomotiv som var sendt oppover fra Tyskland. Dette på grunn av at lokomotiv med riktig sporvidde ikke var å oppdrive. (Se: http://www.orkanger.info/krigfred/krigsarene_bombing-sabotasje.php).

På denne siden eller i omtale av disse aksjonene er ikke Thingstad/Wærdahlgruppene eller kommunistenes innsats nevnt, men om man leser fortellingene med perspektivene:

-Motstandsarbeidet via jernbanen var dominert av kommunister, blant annet min farfar og min pappa.

-Nasjonalgarden, kommunistens militære organisasjon, hadde bygd opp enheter i området med akkurat disse formålene som aksjonene gjenspeiler.

-SOE (som nevnes relatert til aksjonene) samarbeidet med kommunistene, fordi det var de som var villige til å effektuere linja.

… så er det mulig at kommunistene burde fått en større ære!

Det var flere sabotasjeaksjoner mot jernbanen, der det kommer frem at de er utført av SOE. Det er sannsynlig at det var lokale samarbeidspartnere som bidro, spesielt innafor jernbanen, der aktivistene ofte hadde tilknytning til det kommunistiske nettverket. I april 1941 foretok SOE sin første jernbaneaksjon ved å sprenge innløpet til en tunnel nær svenskegrensa mellom Storlien og Trondheim. I oktober 1943 ankom to i et SOE-team til Sollia og Røros for å utføre aksjonsforberedelser mot henholdsvis Dovre og Rørosbanen og i 1944 ble ytterligere to representanter sendt inn. På Røros hadde Thingstad/Wærdahlgruppene folk som hadde vært Spaniakjempere og som jobbet i gruvene (sprengstoff) og på jernbanen. I forbindelse med disse sabotasjeaksjonene  kan det kun spekuleres i  kommunistenes bidrag, men etter å ha fått verifisert at SOE foretrakk samarbeid med kommunistene, i alle fall frem til utgangen av 1943, så tenker jeg at også har ligger mye innsats, som fortjener honnør, nedfryst.

Årsaken til at jeg tenker at her er det mange spor om innsatsen, som er tildekket, er følgende som Frode Færøy skriver:

-Ved årsskiftet 1942/43 var ledelsen i Milorg inaktiv i Trøndelag, i forhold til rekruttering og organisasjonsbygging (s 224).

-SOE ønsket at motstandsfolk utenfor Milorg skulle utdannes som sabotasjeledere og instruktører.

(s 171).

Frode F skriver også Jens Chr. Hauge, som har hatt stor påvirkning på historieskrivingen i etterkant, ikke var så godt orientert om samarbeidet f.eks i Trøndelag.

XU

NKPere var også aktive i XU, den viktigste etterretningsorganisasjon i Norge, med base i Stockholm. Her er også innsatsen usynliggjort. Kommunistenes illegale nettverk, kurer-ruter, sendere og flyktningruter, ble benyttet, uten at dette er konkretisert.

For Trøndelagsområdet og videre nordover var det Knut Løfsnes som var leder. Han satt på Falstad fra vår til høst 1942. Ble løslatt og flyktet til Sverige. Han fikk hjelp av stasjonsmester Haugen og hans sønn på Grongs stasjon. De kjørte han i en dressin, gjennom tretten tunneler. Ettersom Thingstad/Wærdahlgruppene dominerte motstandsarbeidet ved jernbanen, er det stor sannsynlighet for at Knut Løfnes i dette tilfellet ble hjulpet over av kommunistene. På Falstad hadde kommunistenes ledere sittet siden 1941 og JørgenVogt var en innflytelsesrik mann i leiren. Knut Løfsnes skriver:

-Men, jeg opplevde også noe på positivt på Falstad; den kloke og effektive hjelp og støtte jeg fikk av redaktør Jørgen Vogt i Ny Tid i Trondheim. (Fra Knut Løfsnes: «Motstandsmann og politiker – Fra XU til SF og Kings Bay», s 45).

Det er stor sannsynlighet for at Knut Løfsnes fikk tilgang til en del av det kommunistiske motstandsappararts «service»-muligheter via dette fangenskapet, uten at han eller andre nevner dette.  At kommunistenes innsats ikke er nevnt, har sammenheng med motstanden med å ta dem inn i XU. Knut Løfsnes skriver:

-Jeg rapporterte om mannen fra Trondheim, kommunistgruppen og deres tjenesteiver/…/ Major Dahl tok ordet med en gang, uvanlig opprørt/…/ han sa at det overhode ikke kunne  komme på tale at etterretningskontoret MI II eller sabotasjekontoret MI IV kunne gi noen som helst støtte til slike folk. Det skulle bare mangle, sa majoren, at vi skulle begynne å tillate oppbygging av røde garder, som kunne overta makten når freden kom i Norge. (Fra «Motstandsmann og politiker – Fra XU til SF og Kings Bay», s 122).

Likevel var mange av aktivistene fra det kommunistiske motstandsapparatet en del av organisasjonen. F.eks: Trygve Eidem, kommunist på Marienborg, som rømte til Sverige i forbindelse med arrestasjonene av Henry Thingstad og co våren 1943. Han ble en betydelig XU-agent. Han formidlet blant annet informasjon om tyske forlegninger av ulike slag i detalj fra Ila og området rundt en tysk småflyplass i Ilsvikøra, langs jernbanelinja mot Marienborg, Skansen, mot Trolla osv og var også kurer for ulike sabotasjeoppdrag som var planlagt utført på Marienborg. Han var en av dem som fikk ansvar for overtakelse av Trondheim Rådhus ved frigjøringen. 

Hvilke linjer praktiserte NKP

Peder Furubotns aktive linje slår igjennom

Peder Furubotn, som relatert til NKP-ledelsens taktikkeri i starten av okupasjonen, brøt kontakten med Oslo, krevde juli 1941:

-Samling av alle motstandskrefter i en nasjonal front

-NKP måtte gå i spissen for at kampen omfattet sabotasje og væpnet geriljakrig

-Sentralt var agitasjon for denne nye linjen

Han krevde at NKP måtte nå frem med en politikk som rammer okkupasjonsmaktens mest sårbare punkter. Linja måtte være aktiv.

NKPs ledelsen støtter Furubotn på dette tidspunkt og han ble bedt om å komme til Oslo, kledd som postekspeditør på Bergensbanen.

  1. des 1941 godkjente 40 delegater på et hemmelig møte, som fant sted i kantinelokalene på Hasle

i Oslo, Furubotns politikk.  Han blir valgt til leder. Dette var et utvidet sentralkomitemøte med delegater fra flere distrikt og landsdeler.

Denne NKPs ledelse gikk ikke i landflyktighet, men ledet motstandsarbeidet, i det okkuperte Norge. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt ti i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene.

NKP etablerte Nasjonalgarden.

Militær virksomhet i NKP startet i følge Frode F, høsten 1941. Frode f skriver:

Allerede vinteren 1942 ble det utnevnt en landsleder for det militære organisasjonsarbeidet og innen utgangen av sommeren 1942 lyktes det å etablere en rekke militære formasjoner på Østlandet, i Bergensområdet og i enkelte trøndelagsbyer (s 109).

NKPs organisering av Nasjonalgarden, dvs NKPs militære motstandsnettverk, kom i gang  i Trøndelag våren 1942, under ledelse av Arne Lund, som var tidligere Spaniakjemper. I Trondheim ble organiseringen forsinket av arrestasjoner i slutten av 1941. Rekrutteringen skjedde gjennom idrettsklubbene Ørnulf og Ravn, i følge Frode Færøy. I intervjumaterialet til John Atle Krogstad finnes en skildring av et møtet i Ravn-lokalet, der min pappa står bak et forheng, er svært «illegal» og appellerer til deltakelse. I Trøndelag ble det etablert avdelinger i  Orkanger, Løkken og Stjørna. Og i Verdal, Levanger, Steinkjer og Namsos.

I spissen for Nasjonalgarden var Ragnar Nordli. Organisering ble basert på partiets nettverk av fagorganiserte. Nasjonalgarden opererte i tospann med grupper som var dannet tidligere. F.eks ble lederen i Bataljon Øst, Erik Sture Larre, oppsøkt av NKP våren 1942. Her var det familiær tilknytning. I 1942 var det kanskje 2000 mann i Nasjonalgarden.

I nord var det ingen Nasjonalgarde fra starten, men på Mo inngikk kommunistene et samarbeid med SOE.

Dessverre skriver ikke Frode Færøy så mye konkret, med unntak av noen distrikt, om hvordan Nasjonalgarden opererte i praksis. Derimot har Asbjørn Sund og Osvaldgruppen fått mye pass. Det er en spennende historie og en av fortellingene om æren som ikke ble heltene til del. For meg ser det ut som om denne delen av kommunistenes motstandshistorie hadde stor påvirkningskraft.

Asbjørn Sunde, NKPs ansvarlige sabotasjeleder

I juli 1942 ble Sunde en sentral leder for sabotasjeformål i Nasjonalgardens organisasjon. Han var NKPs sabotasjelederen fra høsten 1942 til mars 1944.  Ut fra avtale med Furubotn tok Asbjørn Sunde høsten 1942  på seg å utdanne sabotører. Samme høst kom han til Trondheim. (Jmf. intervju med Harald L Rusten, gjort av John Atle Krogstad).

Jeg regner med at Asbjørn Sunde reiste en god del og at hans retning for motstandsarbeidet inspirerte flere steder og aksjonerer enn de som er dokumenterte. Samtidig tok han, som kommunistenes sabotøransvarlig, oppdrag.

Oppdrag for Politigruppa og Milorg

Asbjørn Sunde startet sin kontakt med ikke-kommunistiske hjemmefrontorganisasjoner  allerede høsten 1941. Han utviklet et samarbeid med Politigruppa. Fra Politigruppa mars 1943 var det  på anmodning om å likvidere en angiver som var kommet på sporet av SOE-agent Sverre Ellingsen. Han ble likvidert i mars/april.

I slutten av mars fikk så Sunde i oppdrag av Milorg å stikke kjepper i hjulene for NS-regimentes nye arbeidskraftsreguleringer. Ledelsen fryktet at tvangsutskrivingen ville ramme Milorgs egne medlemmer og i neste omgang svekke organisasjonens evne til å rekruttere nytt mannskap.

Derfor vurderte sentralledelsen at det kunne være gunstig å bruke sabotasjevåpnet.

Dette er jo interessant. Osvaldgruppen, hvis medlemmer, ifølge norske myndigheter, ikke har gjort seg fortjent til medaljer fordi de jobbet for amatørmessig, utførte oppdrag for Politigruppa og Milorg, sannsynligvis fordi disse instansene ikke var sterke nok på dette tidspunktet og heller ikke ønsket å risikere egne folk.  At Milorg trengte Osvaldgruppen og kommunistene, verifiseres når Frode F skriver: 

-Osvaldgruppa utførte likvidasjoner på oppdrag og på egen regning/…/På tyske tjenestefolk og dels norske politifolk og lensmenn som hadde forårsaket mange arrestasjoner. Våren 1944 trappet Osvaldgruppen opp denne virksomheten, men de fleste forsøk slo feil.  Dette hadde også sammenheng med at Milorg fra høsten 1943 brukte innsendte SOE-agenter til likvidasjoner og ikke lengre trengte Osvaldgruppa. (s 257).

Sundes forslag om å sabotere Arbeidskontoret i Pilestredet 31 og Heimdalsgata, relatert til tvangsutskrivingen, ble først avvist. Men så ga Jens Chr. Hauge, Milorgs leder, autorisasjon til aksjonen. Sabotasjen mot Arbeidskontoret 20. april 1943 ble bedømt som dristig og vellykket. Men man ønsket ikke gjentagelse av samarbeidet, fordi det oppsto sikkerhetsmessige problemer!  (Opprulling og jakt på Asbjørn Sunde blant annet,min anmerkning).

Et eksempel på å fordele æren skeivt

Våren 1943. Osvaldgruppa utførte sabotasje og likvidering på oppdrag fra instanser som på dette tidspunkt var mot en slik strategi. Men, oppdrag ble altså gitt; fordi det var kommunistenes som hadde mot, kompetanse og handlingskraft nok til gjennomføring! Likevel skriver Frode Færøy:

-Selv om Milorg-ledelsen med denne dristige aksjonen (her henvises til sabotasjen mot Arbeidskontoret, min anmerkning) demonstrerte besluttsomhet og handlekraft, var det grunn til å spørre om resultatet stod i et rimelig forhold til risikoen. (s 254)

Hvem viste besluttsomhet og handlekraft?

Flere sabotasjeaksjoner i større skala

Sunde opprettholdt kontakt med Politigruppa frem til sommeren 1944. I Politigruppa hadde Asbjørn Sunde kontakt med en Myklebust, som måtte flykte til Sverige  i november 1943 og som hadde vært leder for gruppa. Myklebust formidlet kontakt mellom Osvald og XU frem til våren 1944. Som motytelser for etterretningsopplysninger til XU mottok Sunde matvarer, forsyninger og rasjoneringskort.

Asbjørn Sunde og kommunistene selv ville jobbe med sabotasje i større skala og forbindelsen med Milorg ble kuttet.  Eller ble den det ? 20. september 1943 foretok Osvaldgruppa et mislykket forsøk på brannstiftelse mot Politiintendantens uniformslager i Sofies gate i Oslo. Lars Borgersrud, som er en av landets kapasiteter på den kommunistiske motstandskampen, mener også dette var på oppdrag fra Milorg!

I august 1943 var Sunde klar til nye aksjoner, mot jernbanelinjer og høyspentmaster.

For Thingstad/Wærdahlgruppene i Trøndelag gikk også ordren ut om denne type aksjoner. Blant annet i Stordalen ved Meråker, som var et knutepunkt for Thingstad/Wærdahlgruppenes flyktningtransport, kurervirksomhet osv. Her utførte Mauritz Stokke sammen med flere unggutter, flere sabotasjehandlinger, på kommunikasjonssambandet til en tysk forlegning, som oppholdt seg i dalen.

Osvaldgruppa fikk støtte fra NKP-ledelsen på forsyninger, spregningskompetanse og lokale medhjelpere! Jernbaneaksjonene 18. august og 26. november demonstrerte at kommunistene tilsynelatende, skriver Frode F, klarte å gjennomføre simultane aksjoner.

Det skjedde. Hvorfor bruker Frode Færøy «tilsynelatende», som indikerer at dette ikke stemmer? En måte å snakke aksjonen ned på…

Sabotasjeaksjon med alvorlig slag mot produksjonsevnen

Sabotasjeaksjonene fortsatte i første halvdel av 1944. Flere jernbanespregninger og aksjoner mot Arbeidstjenesten i Hønefoss og Drammen mai 1944. Og 20 sabotører aksjonert mot Per Kures transformatorfabrikk i Oslo. Tyske kilder skrev at dette aksjonen representerte alvorlige slag mot produksjonsevnen til en krigsviktig norsk industribedrift. Militærkontoret I Stockholm derimot mente at aksjonen rammet norske interesser mere enn tyske og følgelig ikke burde vært utført.

Frode F:

  • I ettertid er Per Kure aksjonen vurdert som den kanskje mest betydningsfulle industrisabotasjen

som noen norsk hjemmefrontgruppe utførte under okkupasjonen. (s 257).

https://www.dagsavisen.no/innenriks/hedrer-sabotorene-som-ofret-alt-1.475164

https://www.aftenposten.no/norge/i/4bvg/Helten-som-gikk-ut-i-kulden

Merk ordbruken her. Æren gies i en generell vending… «noen norsk hjemmefrontgruppe». Dette usynliggjør heltene!

Demobilisering av sabotasjeapparatet

Fra mars 1944 brøt Asbjørn Sunde med NKPs ledelse. Da henvendte han seg til  den sovjetiske Stockholms legasjon om støtte og våpenslipp. Men, Sundes mann,  Knudsen, kom tilbake med ordre om oppløsning av organisasjonen.

Jeg synes det virker uklart hva denne ordren gikk ut på, hvem den kom fra osv. Jeg får følelsen av intrigemakeri, taktikkeri, snusk eller muligens, stormaktspill, der aktivistenes innsats ofres?

Uansett. Asbjørn Sunde fulgte ordre og startet demobilisering. Men. Demobiliseringen gjaldt ikke alle gruppene i Osvalds apparat.

Noen hadde et mellomspill i Pellegruppa, som var NKP-ledet. Noen ble sendt til Saborg i Bergen. Saborg var NKPs sabotasjeorganisasjon. Noen forble i Oslo-området. I Trondheim, der de tidligere sabotasjeplanene, blant annet mot Skansenbrua, ikke var blitt gjennomført, finnes en fortelling om at Ingeborg Holm, en voksen kommunist som arbeidet på jernbanen, ble oppsøkt av en av disse sabotørene sent i 1944.

Sunde levde et omflakkende liv, frem til han ankom Sverige i februar 1945 og han ga et fortegnet bilde av «oppløsningsprosessen», skriver Frode Færøy.

Et merkverdig oppdrag fra Milorg

I slutten av juli 1944 fikk Sunde et oppdrag via Stockholm, der oppdragsgiver var SOE og MLIV. Oppdraget gikk ut på å likvidere Henry Rinnan og hans nestkommanderende, Ivar Grande.

Hvordan dette oppdraget artet seg, finnes det mange ulike varianter av og i seg selv tenker jeg at dette er et uttrykk for at her er det mye som ligger i skjul. Gunnar Sønsterby sa i Adresseavisen en gang på 2000-tallet, at de måtte komme til Trondheim og ta seg av likvidasjonen, da kommunistene ikke klarte det. Da mente han vel Milorg. Hvorfor tok Milorg kontakt med kommunisten Sunde for å gjøre dette? Og hvorfor tok de ikke kontakt med Trondheimskommunistene, som allerede i 1942 avslørte H. Rinnan og som hadde prøvd med flere attentatforsøk? Og, hvorfor sendte de en gruppe på fire, der to av dem hadde fått feil ammunisjon og en var nazisympatisør?

Oppdraget ble utført i oktober 1943 og så skriver Frode F:

-og føyde seg inn i en rekke med mislykkede attentatplaner. (s 254)

Hele dette mislykkede attentatforsøket var påskuddet for opprullinga av kommunistene fra 10. oktober 1943. NKP fikk skylda, og i det lyset må det leses. Kommunistenes relativ sterke motstandsnettverk i Trondheim/Trøndelag ble nærmest lagt dødt!

Sabotasjeaksjonene «forstyrret» Milorg

Milorg var krakilsk mot de fleste aksjoner fra Osvaldfolkene og andre kommunistiske sabotasjegrupper.  F.eks. i Tønsberg planla ei NKPgruppe aksjoner mot oljeraffineriet på Vallø. Da ble de truet av Milorg, som var underrettet om planene, med at om aksjonen ble utført, ville de bli stilt for retten etter krigen.

Osvaldgjengen forårsaket konflikter, skriver Frode F. De stjal våpen fra Milorg (Milorg brukte dem jo bare til trening, min anmerkning) og de tvangsrekrutterte ungdom til sabotasjeaksjoner.

«Tvangsrekrutterte» er et begrep Frode F bruker. Sannheten ligger nok nærmere fortellingen til Harry Sønsterød, når han sa at han og kameratene ikke bare ville tilhøre gutta som lå på skogen og trente, men ønsket ut og sloss. Dvs, de ville tilslutte seg en aktiv motstandslinje og den var det altså kommunistene som sto for. Derfor rekrutteringen. For flere aktivister jeg har snakket med, fra motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag, var dette kjernespørsmålet. Mange ville sloss og spurte ikke om hvem som eide den linja de hadde sympati for.

Tiltak ble tatt mot disse forstyrrende elementene. Milorgs sjef  på Ringerike, Oskar Hasselknippe, oppsøkte sabotørene i Ådalen på ettersommeren. Hensikten var å hindre at gruppa utførte nye aksjoner som førte til rassiaer. Dessuten hadde de tatt våpen. Oskar var smart, han tilbød dem å beholde våpnene til etter krigen, og de skulle få penger og mat. Slik kom det til et viss samarbeid, selv om Osvaldgjengen ikke ville inn i Milorg!

Nytt sabotasjenettverk

NKP ledelsen klarte å få et nytt sabotasjeapparata på beina. Etter opprullinger og Osvaldgruppas demobilisering. I fire regioner. De gjennomførte 50-60 sabotasjeaksjoner i løpet av høsten 1944.  Og åtte til ti attentat mot angivere og et titalls aksjoner for å skaffe penger til motstandsarbeidet.

I juli 1944 ble det etablert en mindre sabotasjegruppe i Drammen, med Martin Gunnar Knudsen og på initiativ fra Ørnulf Egge, NKP. Den første sabotasjeaksjonen var 11. juli 1944 mot Arbeidstjenstens kontor i Drammen.

I oktober  1944 var det et møte med Milorg, hvor Saborg (NKPs sabotasjeorganisasjon) ble fremlagt de nye retningslinjene fra SHAEF, direktiv av 26 juli 1944. Her gikk Milorg inn for sabotasjelinje, men med meget restriktive rammer. Saborg lovet å innordne seg, og sabotasjeplanene mot jernbanelina mot Bergensbanen ble lagt på is. Men, andre sabotasjeaksjoner ble iverksatt.

21 oktober 1944 var det en sabotasjeaksjon mot Bergen Arbeidskontor, utført av Saborg.

6. november 1944 fikk knottfabrikken besøk av sabotører!

Og sabotasjegruppen gjorde aksjoner mot en båt D/S Neptun og mot fem transformatorer som lammet forsyningene til byens viktigste skipsverf og industrianlegg.

I Stavanger kontaktet Milorg den kommunistiske  sabotasjegruppa der, som fikk i oppdrag å fjerne folkeregistret i Fana for å hindre at personopplysninger ble misbrukt mot hjemmefronten. Fire sabotører fjernet registret, men Frode Færøy forteller at det ble gjenfunnet dager senere

Pellegruppa

Pellegruppa opererte i Oslo-området. I løpet av sommeren 1944 rekrutterte partiets folk fire, fem grupper, der Pelle var leder. Han var bilmekaniker.  Pelle eller Solli hadde også tidligere hatt en fremtrenende rolle i NKPS motstandsarbeid med avisdistribusjon og forsyninger. Han flyktet til Sverige i mars 1943. Han hadde jobbet mye med stille sabotasje via fagforeningene. Han returnerte i april 1944.  Pellegruppa foretok mange sabotasjehandlinger, blant annet 23.nov 1944, da de sprengte stillverkene på Lillestrøm og Alnabru. Dette var koordninert med aksjoner i Hamar, Drammen og Ski. Nålestikk-sabotasje. Så var det det store sabotasjeangrepet 24. november mot skip og kaianlegg på Aker og Nyland. Frode Færøy sier at dette må regnes som det største enkeltstående sabotasjeangrep i Norge og ble kommentert på tyskerne på høyt nivå. Også legasjonen i Stockholm omtalte aksjonen i rosende vendinger.

Milorg prøver å ta æren!

SL hadde fra august 1944 en form for indirekte kontakt med det man antok var representanter for NKPs militærapparat. Samtidig utarbeidet SL en instruksjon for hvordan kontakten med «ekstremistene» skulle være og ble det understreket at  man måtte få «de ekstremistiske gruppene under kontroll»,  «utnytte deres offensive verdi»  og det ble oppfordret om å gi dem «passende oppdrag» for å «se hva de duer til og at de ikke skal klage på at de ikke får gjøre noe!»

Et møte 23.nov. 1944. NKPs representanter møtte blant annet Gunnar Sønsterby fra Milorg. NKPerne mente skipsabotasje var svært viktig, men Milorgs representanter markerte at en aksjon mot Aker mek verksted ikke var ansett som ønskelig.

Bergliot Egge skildrer dette møte:

-Jens Chr. Hauge, som sto bak et forheng, var også på møtet. Han sa nei til sprengning av dokka på Aker. Men, Furubotn sa spreng! (Fra et intervju i forbindelse med NRK-serien «Skyggespill»,00194 Egge Bergliot (1995)

Dagen etter, 24.november, ble altså den største skipsabotasjen under krigen i Norge gjennomført!

Frode Færøy skriver at Milorgs distriktsledelse først hadde tenkt at det var kommunistene som sto bak aksjonene mot Oslo havn, men så hadde de skjønt at det hadde deltatt folk fra 13.113 og 13,123 (Milorggrupper) og da hellet de til at aksjonene ikke ble utført av kommunistene. Frode skriver :

-Denne feiltakelsen skjedde neppe ut fra noe bevisst trang til å frata kommunistene æren for de vellykkede sabotasjehandlingene. Ledelsen hadde ikke fått med seg at det på lavere plan var samarbeid mellom Milorggrupper og kommunistene! (s 279)

Pellegruppa ble rullet opp i februar 1945.

NKP prøver å bruke sabotør-trumfen for å komme i posisjon

Ved utgangen av 1944 prøvde NKP igjen å få en ledelsene for sabotasjegruppa, men nye arrestasjoner gjorde at det ikke gikk og i februar 1945 synes det å ha blitt satt en endelig bom for kommunistenes sabotasjeplaner. Likevel prøvde NKP å få til forhandlinger om samarbeide med Milorg, med Sabotørenes Landsforbund (Saborg) i ermet, som forhandlingskort. Ingen resultat.

Milorg, Kretsen, DNA og regjeringen linje

Mot denne aktive aksjonslinjen til Asbjørn Sunde og NKP, sto det etablerte motstandsapparatet.

Koordinasjonskomiteen (KK) var et sentralt organ på sivil side i tiden 1944-1945 i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig i kampen mot den tyske okkupasjon av Norge. Sammen med Kretsen dannet Koordinasjonskomiteen Sivorg, som igjen dannet Hjemmefrontens ledelse med Milorg. Kretsen utgjorde, i følge Frode F, den egentlige kimen til de som må kalles den sivile fellesledelsen i hjemmefronten.  De besto av 6-7 stk som jevnlig møttes. Dette var ingen sterk ledelse. Frode F skriver om R-gruppa, som Einar Gerhardsen var en del av og som også var knyttet opp mot den  passive motstandslinjen og ledelsen.

-R-gruppen formidlet aldri noe motstandspolitisk program, kun om organisatoriske anstrengelser. Organisasjonen hadde vinteren 1940/1941 ingen signifikant betydning i forhold til de motstandspolitiske begivenheter som f.eks Idrettsstreiken, biskopenes hyrdebrev osv (s 54).

Redd for at initiativet ble overlatt «uansvarlige organisasjoner»

Kretsen og regjeringen var mot «voldsbruk». For regjeringen var det utvilsomt et pluss at den våpenløse holdningskampanjen lot til å stå under ledelse av ansvarlige krefter. Regjeringen fryktet at forbitrelse skulle fremme «mer spontane og ukontrollerbare protestaksjoner».

Men.

Folk hørte på BBC og Radio Moskva og regjeringens stemme var ikke den eneste radiostemmen.

I begynnelsen av september 1942 påla BBCs utenlandsledelse å kringkaste en tale av luftfartsminister Sir Archibald Sinclair, som oppfordret til sabotasje mot transportsystemene i de okkuperte områdene. Da sprakk det for utenriksminister Trygve Lie. Lie ønsket å kneble denne type propaganda.

Han oppsøkte også Aleksandr Bogomolov og protesterte mot at Radio Moskva  daglig hadde propaganda for sabotasjeaksjoner. Han henstilte til at Moskva måtte forhindre flere terrorhandlinger slik som den mot statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate. Den militære undergrunnsvirksomheten hadde i følge Lie utviklet seg til en grotesk «indianer og hvit(-)lek» med hundrevis av norske liv.

I august 1942 etterlyste Kretsen handling fra regjeringen side… for å hindre støtte og oppslutning om den kommunistisk attentatlinja. Og i flere brev, blant annet fra militærledelsen, oppfordres regjeringen om å bistå i kampen mot ekstremistene, spesielt fordi Overkommandoen etterhvert begynte  å interessere seg for omfanget av kommunistenes motstandsarbeid.

Statsministeren støttet denne linja. 6. september holdt statsminister Johan Nygaarsdvold en tale der av oppfordrer til å unngå «ubesindig opptreden» og handlinger som ikke tjener en «fornuftig hensikt». For, dette ville bare skjerpe terror og sette nordmenns liv i fare. Regjeringen var tydelig på at de sto for våpenløs motstand i 1942.

Samarbeidsfølere

På våren 1942 prøvde NKP å komme i kontakt med norske myndigheter og andre grupperinger for å planlegge en væpnet motstandskamp. For NKPs vedkommende forelå et uttalt ønske om samarbeid med den borgerlige militærorganisasjonen. Dette uttrykte Furubotn allerede i et brev  i februar1942. I august 1942 var det et møte med  Jens Chr Hauge, leder for Milorg. Frode F skriver at det ble inngått en avtale om at Nasjonalgarden(NKPs militære organisasjon) skulle innlemmes i Milorg i Oslo og at innlemmelse etterhvert skulle komme over hele linja. I første omgang stilte ikke NKP krav til å inneha ledende posisjoner, men de ville selvsagt inn i sentralledelsen.

Avtalen var  muntlig. Betingelsene var at militærgrupperingene skulle være likestilt  både med rettigheter og plikter og at det i det videre arbeidet skulle taes hensyn bare til saklig kvalifiserte personer. Fra nederst til øverst.

Det viste seg at det var langt flere grupper og medlemmer fra arbeiderbevegelsen, altså Nasjonalgarden og grupper den samarbeidet med, enn fra Kongshirden (altså Milorg) og dette farget muligens samarbeidet. Årskifte 1942/43. Kretsen fikk rapport om at den nye militære ledelsen i Milorg var «ytterst aktivistisk». Den ungdommelige ledelsen sendte også ut et strategidokument som hevdet at en væpnet innsats fra en nasjonal undergrunnshær kunne får betydning. Her kan man lese en tydelig påvirkning fra Nasjonalgarden.

Redsel for nyrekruttering av kommunister

Ole Jakob Malm og Arne Okkenhaug, fra Milorg, kom til Stockholm  og i et skriv fra desember 1942 fra dem, skriver de at man ikke må overvurdere kommunistenes innflytelse, men Milorg og andre instanser må gjøre sitt til at den kommunistiske motstandsbevegelsen ikke får nytt tilsig av patriotisk  innstilte ungdomsgrupper. Noen uker etter dro de til London og advarselen fikk sin plass i en rapport fra februar 1943.

-Det står tusener av ungdommer  i kommunistenes organisasjoner, som bare vet at de er med på illegalt arbeid. (s 239)

I løpet av 1943 rapporterte Hans Luihn at det kommunistiske motstandsapparat hadde fått tilsig av AUFere. Han skrev at dette hadde sammenheng med at motstandsarbeidet innafor DNAs rekker var gått i stå og konstanterte at styrkeforholdet var endret også innafor fagbevegelsen!  Og han var ikke i tvil om at NKP kunne reise en sterk partiorganisasjon etter krigen!

Arrestasjoner stoppet samarbeidet

Da Ragnar Nordli, leder for Nasjonalgarden, ble arrestert  8 januar 1943, stoppet det militære samarbeidet opp. Dette hadde sammenheng med «Vinteropprullingen», hvor NKP, Nasjonalgarden og Milorg mistet mange militære ledere. 100 medlemmer i Oslo Øst ble pågrepet. Frode Færøy skriver at måten det ble drevet militære virksomheten på, hadde fått ødeleggende effekt på østre avsnitt i Oslo. Milorg ville ha en betryggende reorganisering av Oslo Øst. (Det mest betryggende var vel å sitte stille i skogen! Min anmerkning)

Torkild Jakobsen tok over den militære ledelsen i NKP og NKP begynte å sy sammen organisasjonen igjen. De rekrutterte mange. En ny opprulling, «Sommeropprullingen» 1943, satte Nasjonalgarden tilbake igjen. Dette gjorde at Milorg kom på banen, skriver Frode Færøy.

Jens Chr. Hauge sa at Milorg skilte lag med kommunistene, da NKP i 1943 valgte å opptre som en egen kamporganisasjon, og gjennom propagandaen for aktiv krigføring begynte utskjellingen av andre som ikke var enige med dem. Jeg ser ikke helt at dette  representerer et kvalitativt skifte. Derimot  opplever  jeg at redselen for at kommunistene skal dominere motstandskampen er den tydelige motor fra A til Å. Kanskje var de på dette tidspunkt blitt faretruende sterke? Kanskje var Jens Chr. Hauge redd for sin posisjon i motstandskampen? Faktum er at kommunistene på dette tidspunkt hadde 4000 mann i sin militærorganisasjon!

Uansett. I oktober 1943 gikk Hauge med på et møte med NKPs ledelse, blant annet med Ørnulf Egge, men Hauge mente, akkurat som DNAs folk og Milorgs ledelse, at kommunistisk representasjon var uakseptabel. På samme tidspunkt ville Militærkontoret  i Stockholm at pengekrana til kommunistene skulle skrues helt igjen. Bergliot Egge forteller om et møte mellom hjemmefrontens representanter og kommunistene ved sentralforlegningen til Furubotn, der denne linjen til Stockholmslegasjonen ble formidlet:

-Hjemmefrontens representanter ville ikke at det skulle skrives om Tito og partisanernes aktive kamp i kommunistenes illegale presse. Kommunistene fikk 10000 NOK i støtte pr måned til den illegale pressen av hjemmefronten, men om de skrev om dette, skulle beløpet trekkes.

Frode Færøy forteller at Stockholmskontoret anbefalte Milorg å samarbeide med sivile organisasjoner for i størst mulig grad å marginalisere kommunistene  og kontoret uttrykte på dette tidspunkt en viss optimisme, ettersom det ikke kunne være mange virkelige kommunister igjen hjemme. (mine uthevinger)

I oktober/november 1943 var Wærdahlgruppa, som hadde tatt ledelsen for hele nettverket i Trondheim/Trøndelag etterat Henry Thingstad og de 10 kameratene var skutt 19.mai, rullet opp, mange arrestert og 9 ble skutt 17. november…. Så, kontorets analyse medførte riktighet! De var ikke mange igjen!

Avvisning

Det er vanskelig å lese seg til om og i tilfelle hvordan og hvorfor vinden snur, relatert til samarbeid mellom Milorg og kommunistene. Det jeg leser, er at kommunistene hele veien ønsket samarbeid og dialog, men ble avvist.

Frode  F skriver:

-Motsetningene mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene dreide seg ikke bare  om en motstandspolitikk, men kom også til å omfatte problemstillinger som vedrører frigjøringen og gjenopprettelsen av de demokratiske institusjonene. (s 41)

Andre, som Torgrim Titlestad, hevder at  det sterke innslaget av antikommunisme blant sosialdemokratiske ledere var årsaken  til at NKPs bestrebelser på å få tettere samarbeid med DNA i motstandskampen ble svekket. I dette lå frykten  for å miste grepet om ledelsen i arbeiderbevegelsen, skiver Vidar Hauge i «Det norske Arbeidsparti 1940-1945».

Et Fellesbrev ble sendt til regjeringen i midten av november 1943. Der vises det til at grunntonen hos kommunistene var uakseptabel. «Mordere må slåes med egen metoder» og «En får snakke til fienden i det eneste språket de forstår». Disse sitatene ble sakset fra Radionytt og Friheten, som illustrasjon. Her fremstilles kommunistene som «visse landsmenn» og  «aktivistiske elementer». Frode  Færøy skriver at med Fellesbrevet fikk haukene det siste ordet.

Kommunistene representerte ekstremisme og konkurrerende hjemmefrontaksjoner, som måtte bekjempes med politiske og organisatoriske midler!

I Fellesbrevet krevdes:

-Utvikle en nøktern informasjonstjeneste

-Støtt ansvarlige hjemmefrontsorganisasjoner

-Distansere seg fra ekstremistgruppene

-Opptrapping av flyangrep fra de allierte for å demme opp om virketrangen til aktivistene

-Milorg skulle disiplinere mannskapet for å hindre attentatene

-Nøyralisere de aktivistiske elementene ved at de kunne tjenestegjøre i de nyopprettende polititroppene i Sverige

-Styrke tilgang til våpen for våpenopplæring. Dette for å forsikre at organisasjonen ikke kom til kort  i konkurranse med aktivistene, fordi da ville man få færre misfornøyde medlemmer.

Krefter som pusher for samarbeid

De allierte hadde større tro på sabotasje og mente at de rolige forholdene i Norge hadde gjort det mulig for tyskere å redusere sine tropper i Norge.

Fra SOEs ståsted virker det som om de ikke anerkjente frykten for samarbeid med kommunistene. SOE så potensialet i bruk av kommunistene! Edgar Nielsen mottok rapport i Stockholm fra SOE-agenter som hadde vært på oppdrag og mente norske myndigheter ikke utviklet en hensiktsmessig aksjons og sabotasjepolitikk og at Milorg opptrådde direkte illojalt mot SOE. Han la ikke skjul på irritasjon over eksilregjeringen  og Milorgs frykt for kommunistene! Han mente at det var mulig at kommunistene mottok støtte fra Sovjet, men at motstandskampen bar preg av kompromissløs antinazisme og var forbanna på kommunistfobien i motstandskampen!

Også amerikanerne var mere samarbeidsvillige. Fra sommeren 1943 til våren 1944 videreformidlet Herschel Johnson, en amerikansk minister i Stockholm, flere rapporter om den kommunistiske  motstandsvirksomheten. En Brewer ivret for å integrere «Innlandsbyrået», som var kommunistens organ i Sverige. Brewer ønsket en mer aktiv linje og mente at dette ville forhindre kommunistisk hegemoni. Amerikanerne ønsket å formalisere samarbeidet mellom Milorg og kommunistene. Et eksempel på dette kan være at de to siste årene av krigen var det økt tilgang på håndvåpen i Sverige, noe som også kom NKP til gode. Navngitte personer ved den amerikanske legasjonen var involvert i denne type forsyning.

Frode F skriver at denne iveren for å få kommunistene med, skyldtes også manglende tiltro til Milorg-ledelsens evne «til å utvikle adekvate kapasiteter for skarpe aksjonsoppdrag». (s 191)

I følge Hans S- Erichsen virket det som om Milorg var i et uføre der, det ble organisert for organiseringens skyld, som en slags feltarme, som den militære ledelsen kunne beordre! Den kritiske merknaden mot Milorg ble ført i pennen 8. februar 1944. Gjems Onstad, leder for Milorg Trøndelag, verifiserer det samme i et intervju i Bjørn Nilsens NRK serie  «Skyggespill», fra 1996.

Men, kommunistene var fortsatt uønsket i Milorg og sosialdemokratene ville ikke ha noe med kommunistene å gjøre. Kommunistene var ikke lojal mot regjeringen. Aksjoner fra kommunistiske grupper ville svekke Milorgs omdømme, ble det hevdet. 

Kursendring, bort fra den passive linja?

Men, noen innvarsler endring. I et brev til Tranmæl i oktober 1943 fortalte Trygve Lie at både brittene og amerikanerne syntes forholdene var blitt noe rolig i Norge og legger til at det ikke er kommunistene som spør, men Norges beste venner. I november 1943 sendes det også et fellesbrev fra den samlede hjemmefrontledelsen. Brevet representerte ikke noe brudd med den passive linja, men indikerer vilje til mere aktiv kamp. I desember 1943 ble det laget en innstilling på Milorgs oppdragsportefølje i invasjonsfasen: Her blir væpnet opprør og sabotasje av telekommuniskasjon og transportmidler osv nevnt som oppgaver.

Hauge besøkte London i juli/august og november/desember 1944. Nå var ikke sentralledelsen lenger en bremsekloss i forhold til aksjonsgrupper og sabotasje. Men, linja for Kretsen og regjeringen var at Hjemmefrontens samlende kraft og potensiale måtte spares til det endelige oppgjøret og ikke ødelegges av aktivisme underveis.

Aktivistlinjen… et pressmiddel eller ikke?

Frode F skriver at det motstandspolitiske omvurderinger som fant sted senhøsten 1943 og våren 1944, var et resultat av endrede krigspolitiske perspektiv og frigjøringsscenarioer som fulgte med fremgangen på slagmarken. Han nevner her kun amerikanerne som frigjørere, slaget om Stalingrad  ol. nevnes ikke. Han henviser til amerikanernes ønske om at norsk motstandsbevegelse skulle øve størst mulig innflytelse på beslutningsprossessen av frigjøring  i Norge, og derfor ble motforestillingen mot voldelige aksjonsformer satt under press. Han drøfter ikke kommunistenes aktivisme som påvirkning på prosessen. Er dette igjen et utslag av en litt utydelig måte å snakke ned kommunistenes innsats på?

I 15. november 1943. Et fellesbrev fra statsministeren. Her stiller Kretsen og myndighetene seg bak Milorgledelsens beredskaplinje og har døra var på gløtt for aksjonsoppdrag. I den illegale presse tilkjennegir Kretsen mer positiv holdning til sabotasje mot tyske mål. Årsaken har sammenheng med frigjøringsperspektivet, skriver Frode Færøy. Han henviser til Grimnes og Riste som skriver at det viktigste var frykten for økt oppslutning om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Frode F skriver:

-men stilt ovenfor tendensene som indikterte økt oppslutning om mer ukontrollert aktivisering fra «uansvarlige organisasjoner», måtte det gies konsesjoner til den militære ledelsen. (s 131)

Aktivisme, eller aktivisering i ventetida?

I følge Grimnes var dette med på kursendringen som kom til uttrykk mellom militære representanter og utefronten på en konferanse i  Stockholm mars 1944. Her gløttes det for aktivisering i ventetiden før frigjøringen. Milorg får eksplisitt i oppdrag  å forberede seg på skape aksjonsoppdrag med tre formål:

-Likvidering av Gestapoagenter

-Aksjon til støtte for sivil motstand og  paroler om boikott av arbeidstjeneste og tvangsmobilisering

-Aksjoner mot strategiske og taktiske mål som krigsviktige produksjonsanlegg, forsyninger og kommunikasjonsmidler.

I løpet av våren 1944 var det flere sabotasjeaksjoner mot arbeidsregistering, som Milorg og resten av den etablerte motstandsbevegelsen støtter. Men. Jeg har ikke fått tak i et eksempel gjennom å ha lest boka til Frode Færøy på at Milorg utførte slike aksjoner. Derimot. Mange av aksjonene sto Osvaldgruppa bak.

Kommunistene holdes fortsatt utenfor

Kommunistene hadde stått for en aktivistisk linje fra starten. Den ser ut til å adapteres, i alle fall på papiret, fra sommeren/høsten 1944 av den borgerlige siden. Likevel fikk ikke kommunistene anerkjennelse eller ble ikke tatt inn i det gode selskap. Årsaken er kanskje det Alfred Skar  i sitt historieverk «Fagorganisasjonen under okkupasjonen» betegner som kommunistiske lederes manglende «lojalitet, vederheftighet og respekt for vedtak og avtaler» og at egne partiformål styrte kommunistenes agenda. Løgnaktive stempel er en annen årsaksforklaring. Her tenker jeg spesielt på løgner rundt pressekrakket.

Pressekrakken i februar 1944.

I februar 1944 ble en en rekke toneangivende undergrunnsaviser rullet opp, men NKPs organer ble ikke berørt. NKPs illegale presse fikk en dominerende posisjon i løpet av sommeren 1944. På samme tid kom NKPs illegale aviser ut i stort omfang og  her var det klare angrep på den passive motstandslinjen. Sosialdemokratene mente NKP utnyttet situasjonen, med angrep, mens resten av den illegale pressen lå nede på grunn av arrestasjonene. I følge Frode Færøy er denne anklagen feilaktig. Den første utgavene av «Alt for Norge», der kritikken av sosialdemokratenes linje var svært sterk, var allerede lagt til trykking ved årsskiftet, men ble forsinket på grunn av den grafiske produksjonen. NKPs skjerpa avispropaganda skjedde før pressekrakket og var et uttrykk for at NKP ikke lenger hadde tillit eller tro på dialog.

Få dager etter pressekrakket kom publikasjonen «Kommunistenes judashandling» i sirkulasjon. Her sto det at NKP samarbeidet med Gestapo og hadde angitt et pressemøte til dem. Frode F. mener at

sentrale hjemmefrontaktører neppe var i tvil om at dette var svartpropaganda i regi av Gestapo. Her forvrenger han eller dekker over. Dette var et skriv utgått fra M. Tranmæl ved Stockholmslegasjonen og som ble sendt til regjeringen. Senere, muligens først etter krigen, ble NKP renvasket og da ble dette betegnet som svartpropaganda.

Krefter for å få aktivistene inn i folden

På dette tidspunktet, sommer og høst 1944, ønsket man kampgruppene eller aktivistgruppene inn i Milorg-folden. Det var jo de som hadde tillit. Derfor måtte ikke sabotørene motarbeides åpent, og de måtet selvsagt ikke utleveres til fienden. NKP påtok seg fortsatt oppdrag angående flyktningtransport, opptrykk av paroler, og støttet helhjertet om den sentrale holdningskampanjen og kampen mot Arbeidstjenesten våren 1944. Derfor holdt man tilsynelatende ut en utstrakt hånd.

Den reelle uenighet om motstandstrategien ble på dette tidspunktet forsøkt pakket inn i bomull av den borgerlige ledelsen.

Vepsebolet, med overvåking og løgnaktige påstander

Kommunistene ble motarbeidet, også som flyktninger i Sverige

Frode Færøy forteller:

-På oppdrag fra en offiser ved den sovjetiske Stockholmslegasjonen hadde den norske kommunisten Arne Lund i april 1943 påtatt seg å transportere en sender til et baseområdet i Selbufjellene med bistand fra NKPs tidligere kurer og sambandsleder, Harald Sæhle. Imidlertid falt dette forsøket i fisk da Lund og hans følge ble arrestert av svensk sikkerhetspoliti i nærheten av Östersund (s 200).

Frode Færøy nevner ikke at denne arrestasjonen forhindret Arne Lund og hans kamerater å komme over grensen, tilbake til Trondheim. Der var planen at de i tillegg til overnevnte oppdrag skulle befri Henry Thingstad og hans kamerater, som var arresterte og ventet på effektueringen av dødsdommene mot dem. Befrielsesplanene var tuftet på erfaringer Arne Lund og kommunistene allerede hadde, med å befri en kamerat, Odd Hilt, fra Vollan og flere fanger (partikamerater og jugolsaver) fra Falstad.

Det kommenteres ikke at denne arrestasjonen var skjebnesvangert for de 11 arresterte lederne fra Thingstad/Wærdahlgruppene, som ble skutt 19. mai 1943.  Frode Færøy skriver heller ikke noe om norske myndigheters rolle i denne arrestasjonen.

For meg uttrykker denne fortellinger at å fokusere på Sverige og lukte på Stockholmslegasjonens rolle virkelig er å stikke hånden inn i et vepsebol.

Støtte ved legasjonen

Enkelte av legasjonens funksjonærer hjalp kommunistene med kurer  og posttjenester. For eksempel ansatte ved Idrettskontoret. Fra mai 1942 fikk man Idrettskontoret for flyktninger i Sverige. De som jobbet der hadde erfaring fra motstandskampen i Norge og ble i følge Frode Færøy, et slags uekte barn, i motsetning til Rettskontoret, Pressekontoret og Militærkontoret. Idrettskontoret støttet opp om kommunistens linje i større grad. Derfor var myndighetene skeptiske! Alfhild Hovdan arbeidet ved Idrettskontoret. Hun ble avskjediget fordi hun støtta kommunistene. Da skrev 21 flyktninger et protestbrev der de skarpt kritiserer regjeringen, legasjonen, hjemmefrontledelsen og sosialdemokratiske representanter. De mente at regjeringens motstandspolitikk, som desavuerte den sovjetiske krigsinnsatsen, utelukket kommunistene og favoriserte egne partiinteresser.

Dette var ved årskiftet 1943/44.

Aktiv promotering av aktivist-linja

NKPs flyktningmiljø laget et opprop, som fortsatte frem til april 1945. Det samlet nær 3000 underskrifter og dreide seg om å støtte NKPs aktivistiske motstandskamp.

NKP etablerte Norsk Front (NF) og Norske Patrioters forbund NPF). NF sprang ut fra Öreryd våren 1943 og ville mobilisere til militær motstand.  SOE snuste på  NF allerede sommeren 1943  og hadde kontakt med svensk næringsliv, som kunne tenke å støtte NF med penger.

NPF var mer åpen og ble etablert i august 1944.  Norske Patrioters Forbund(NPF) samlet ca 40 til et møte 19. august 1944.  Dette var representanter fra ca 20 flyktningforleninger. NPF organiserte politimannskapet og mange støtte dem. NPF ga ut fire aviser og der er det skarp kritikk av navngitte personer i legasjonen! Men. NPF fikk ikke arrangere møter.

Ørnulf Dahl rapporterer sin bekymring om kommunistenes innflytelse i Sverige. Man prøvde med all midler å motarbeide kommunistenes forsøk på å rekruttere 1000 mann til geriljakrig, gjennom blant annet å sende ut skriv til alle helseleire. Her ble det understreket at mobiliseringen ikke var godkjent av norske myndigheter.

Sett fra eksilmyndighetene ståsted representerte de fåtallige kommunistene i Sverige en potensiell utfordring i kraft av propagandavirksomhet til støtte for NKPs motstandspolitikk/…/ Frem til utgangen av 1943 sørget svenske myndigheter for en avgrensing av denne faren gjennom mediasensur. Svenske myndigheter ga ikke tillatelse til å gjengi nytt fra den norske motstandskampen før våren 1944 og det er etter dette kommunistene benytter ytringsfriheten i Sverige. I Sverige hadde NKP et blad «Kontakt med Norge». Dette var et nærmest internt blad og ellers spredde NKPerne i Sverige informasjon gjennom de svenske kommunistenes avis «Ny Dag», «Göteborg Handel och Sjöfartstidning», «Arbetaren» og ukebladet «Trots Allt». Sensuren fortsatte også etter våren 1944.  Even Flatreit forteller:

-Det var sensur i leirene i Sverige. Vi fikk ikke «Ny Dag», de svenske kommunistens avis. En gang fant vi store avisbunker med «Ny Dag», som leirledelsen hadde kastet ved et elveleie. Det ble protester. Fordi dette gikk på informasjonsplikten, mente vi. Da ble det truet med å bruke opprørsloven mot oss radikale i leirene. (Fra intervju i fb med NRKs serie Skyggespill)

Registering… for hva?

Kretsen sto for en våpenløs holdningskampanje og de ønsket skjerpe overvåking av kommunistene.

NKPerne i Stockholm og de svenske kommunistene var sterkt overvåket og NKPeres ble internert, arrestert og sendt til avsidesliggende distrikt.

På Kjesäter  foregikk alle former for sivil og militær etterretning når flyktningene ble registrert.

I Sverige var det skjerpa overvåking av kommunistene og mye resurser ble brukt på dette. Det var Rettskontoret og Pressekontoret som sto for den aktive overvåking og registrering, sammen med svensk politi. Legasjonen hadde folk som reiste rundt i norske forlegninger i Sverige og bygget nettverk med egne rapportører.

En digresjon. Her lurer jeg på hvor mang av disse rapportørene som arbeidet for SIPO(overvåkningspolitiet) etter krigen. Ingen har jo stått frem etter Lundkommisjonen, men man kan vel tenke at om de var ivrig på den type registrering i krigstid, forsvant ikke iveren etter Gerhardsens Kråkerøytale.

Rolf Gerhardsen, Einar Gerhardsens bror, var en krumtapp i registrering, rapportering og løgnspredning om kommunistene! Sannsynligvis var det derfor han brente NKPs arkiv fra Valdres, i forkant av Lundkommisjonen. Rolf Gerhardsen fikk dem i hende, via Stockholmslegasjon, på en eller annen måte. Papirene ble etterlatt fra NKP da Furubotn måtte flykte. ( Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Furubotn og https://www.arbark.no/Utstilling/Almenrausch/NKPs_tapte_arkivmateriale.htm).

Rolf Gerhardsen var redaktør  for «Norges Nytt» og hadde rikelig anledning til å spre sin kommunistfobi, via sin stilling på Pressekontoret.

Gunnar Foss, en av Rettskontorets medarbeidere, anslo at 10% av virksomheten i legasjonen  gikk på registrering av kommunistene. Registreringen kom blant annet  fra Pressekontoret. Opplysningene ble distribuert til Rettskontoret. Rettskontoret hadde tett kontakt med svensk overvåkningspoliti. Fra vinteren 1941 samarbeidet Militærkontoret med svenske myndigheter, blant annet om avhørresultat fra mottaket Öreryd.

Dette problematiserer ikke Frode F, enda kommunistene på dette tidspunkt ble sendt rett tilbake til  et naziokkupert Norge. (Se: https://dokumenteneforteller.no/2014/07/17/holdninger/)

Stockholmslegasjonen…aktiv i sverting av kommunistene

Regjeringen fikk opplysning om kommunistenes innsats gjennom rapporter fra hjemmefrontledelsen (som ikke ønsket samarbeid) og flyktninger. De fikk de motstandspolitiske skriftene NKP ga ut fra Stockholmslegasjonen.

Frode skriver:

-Ønskene om å nøytralisere den uønskede propagandaen som utgikk fra  NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen ledet til en rekke konsultasjoner mellom representanter fra regjeringen, dens fagmyndigheter i London og Stockholm (s 311)

Stockholmslegasjonen, med DNAere i spissen, rapporterte at de norske kommunistene fikk retningslinjer fra sovjetiske myndigheter (noe Frode Færøy  skriver ikke stemmer). NKPere oppsøkte den sovjetiske legasjonen, men det var for å rapportere korrekt om hva de foretok seg i Norge og med håp om materiell og finansiell støtte. Det fikk de ikke! Furubotn var klar på at motstandsarbeidet måtte ledes  fra Norge! Og sovjetiske myndigheter ønsket ikke å blande  seg, ut fra Stalins «Nasjonale spørsmål». NKP hadde også forbindelse med den amerikanske legasjonen!

Det ble altså rapportert falsk om kontakt til en fremmed stat.

Frode Færøy mener at dette var uttrykk for en maktkamp som dreide seg om mer enn  det politiske innholdet i motstandspolitikken, men også gikk på deler av hjemmefrontens frigjøringspolitikk.

Vilje til dialog eller luremus?

Frihetsrådet, NKPs  forsøk om å komme i forhandlingsposisjon med Milorg

Frode Færøy  skriver at NKP-ledelsen omsider, på vårparten 1944, lot til å ha forstått at partiets gjenværende formasjoner risikerte å bli avskåret fra å delta i Hjemmefrontstyrkenes forventede massemønstring ved frigjøringen. I 1944  opprettet NKP Frihetsrådet og prøvde gjennom dette i å videreføre krav om NKPs representantasjon i hjemmefrontledelsen. Furubotn oppfordrer til samarbeid for å skape en nasjonal front. Men samarbeidet mellom den sivile  hjemmefrontledelsen og Milorg sparket beina under kommunistene. Hjemmefrontledelsen erklærte seier over Frihetsrådet med et brev 20. juni 1944.

NKP støtter Milorg, men linjekampen fortsetter

Fra høsten 1943 støtte Milorg kommunistenes linje om at motstanden burde utvides og at kampen mot tyskernes arbeidskraftsreguleringer måtte motarbeides.

Frode Færøy sier at dette linjeskiftet bunnet i at redselen for tyske represalier var langt på vei blitt erstattet av frykten  for at NKPs propaganda  kunne forføre patriotisk innstilte ungdommer.

NKP støttet aktivt opp, gjennom sine illegale aviser, om at Milorg nå stilte seg i spissen å svekke  mobiliseringen av yngre arbeidskraft til okkupasjonsregimet. Dette hadde NKP aktivt stått for, blant annet gjennom sabotasjeaksjoner mot mange arbeidskontor, siden 1942.  Men, NKP oppfordret de som flyktet fra arbeidsmobilisering til å gå inn i et arbeid for å opprette en partisanhær. Milorg gikk ut 10. juli 1944 og advarte mot krigsromantikere og hevdet at det var nødvendig å holde formasjonen for videre trening til geriljakrig. «Bulletin» og «Fri Fagbevegelse» polemiserte krast mot sabotasjelinja våren 1944. Samtidig skrev «Bulletin» at å skille mellom aktiv og passiv var utillatelig. Informasjonsutvalget ble etablert sommeren 1944 og Informasjonskomiteen for hjemmefronten ble  dannet september 1944 og var svært aktiv på fallrepet til frigjøringen. Denne pressen stemplet NKPs virksomhet som undergravingsvirksomhet. Linjekampen fortsatte tydeligvis, men på dette tidspunkt konsoliderer de «ansvarlige kreftene» seg og NKP blir marginalisert. Men. Hjemmefronten ønsket ikke å slå hånden av kommunistene, så i begynnelsen av oktober 1944 fikk partiapparatet 500 rasjoneringskort.

«Luremus»?

På et møte 27.oktober 1944, møtte Skjønsberg og Biering fra Kretsen, Egge og Halvorsen fra NKP. NKPs representanter hadde med et skriv der de ønsket et enhetlig politisk sentrum, men med en aktiv innstilling. At tida var overmoden for en sabotasjelinje ble også diskutert. Sett fra Kretsen kunne konsesjoner relatert til sabotasjeaksjoner virke konsoliderende og  hindre uønskede aksjoner  og ville gi ledelsen (dvs Kretsen og co) legitimitet innen miljøer som var aksjonistiske. Kretsen tilbød penger og utsikter til medinnflytelse i bytte mot lojalitet. Det ble lovet å arbeide for kommunistiskrepresentasjon i  hjemmefrontens organer. I motytelse lovet NKP lojal omtale av Milorgs linje. Et brev til Egge 3.desember 1944 uttrykker at Kretsen åpenbart ønsker videre dialog. Samtidig ble utbetaling til NKPs presseorganer på 10000  NOK holdt tilbake!

Motsetningene pakkes inn fra Milorg og Kretsens side

Ultimo februar så man at avslutning av krigen var nær (Frode Færøy nevner ikke at Øst-Finnmark på dette tidspunkt var frigjort av Den røde hær) og hjemmefrontledelsen ønsket å fremstå som om motstandskampen hadde en felles ledelse. Man ønsket ikke åpen meningsbryting med kommunistene, som prøvde å tydeliggjøre at det også eksisterte ulike linjer relatert til selve frigjøringen. NKP var opptatt av å forsvare konstitusjonelle rettigheter mot Kretsens overgangsadministrasjons-strategi og som de så det, kuppmakeri! Dette temaet var allerede lansert  i  oktober 1944 med artikkelen «På vakt for folkestyre» i «Alt for Norge». NKP mente ytringsfrihet, rettsikkerhet og demokratisk styresett måtte settes opp mot lojalitet til nasjonen og dens ledere.

  

NKPs partisanhær

Hjemmefrontens aviser oppfordret forsatt til tålmodighet i påvente av allierte og norske myndigheters frigjøring og advarte mot aktivistiske stemning. Rundt nyttår brøt NKP «borgerfreden» og gikk til angrep på den borgerlige hjemmefronten. Partiets partisanpropagandaen sto i motsetning til hjemmefrontledelsen, som ønsket at ungdommen skulle hjelpes gjennom et hjelpe og forsyningsapparat over grensen, for innrulling i Polititroppene.

NKP og LO

Göteborgkonferansen 24 og 25 mars 1945 var avgjørende for FUs (fagbevegelsen) forhold til kommunistene. Der ble det bestemt at kommunistene ikke skulle ha representanter i FU og at man skulle gå ut  og imøtegå kravene til kommunistene om representasjon i LO -ledelsen. Dette fordi kommunistene hadde gjort det umulig å nå frem med form for samarbeid. (Jmf: Trumfkortet fra aprilmånedene 1940).

Imagen om enhet i motstandskampen bygges

I siste halvdel av mars kom et nytt initiativ fra NKP. Om å intensivere støtten til hjemlig motstand. Her la NKP frem spørsmål om folkestreik, plan for sivil og militær motstandskamp og spørsmål om betydningen av enhet. Planene om folkestreiken fikk nå støtte av Milorg. Folkestreiktanken var inspirert av dansk frihetskampen, som NKP lenge hadde henvist til. Tidligere var denne tanken  avist av Milorg. På dette tidspunkt, på fallrepet til frigjøringen, ønsket Jens Chr Hauge  og co å få til en avtale om tilslutning fra de kommunistiske sabotasje og aktivistgruppene. Man vurderte det som svært viktig at Milorg sto frem som en enhetlig organisasjon for alle militærgrupper i Norge. Frode Færøy hevder at dette dreide seg mer om fremtidig regjeringsmakt enn felles opptreden i kampen.

5. mai 1945 ble overenskomsten om innlemming av kommunistenes enheter fra Saborg (Sabøtørenes Landsforbund) i Hjemmestyrkene, sluttført. For flere plasser i Norge skjedde inkorporasjonen i dagene fra 7. til 9. mai. Frode skriver:

– At kommunistene omsider ble tvunget til å bøye nakken og slutte rekkene om Milorg, var utvilsomt noe av en personlig triumf for Hauge (s 280).

Konklusjon

Ved å lese Frode Færøys bok har det ble tydeligere for meg at det eksisterte en aktiv og en passiv motstandslinje gjennom hele krigen. Likevel skriver Frode Færøy at NKPs motstandsbevegelse var innvevd  i andre og overgripende sektorer i motstandsbevegelsen. Man kan ikke se dem som en fraksjon som virket på utsida. Det er i beste fall upresist og lite uttømmende.

Slik jeg leser det, ble NKP holdt utenfor og fikk ingen formell representasjon og anerkjennelse. Samtidig ble kommunistenes aktivisme brukt og skummet fløte av i krigens siste del!

Den aktive linjen fikk mye støtte

Den aktive linjen var representert ved kommunistene, som etterhvert fikk tilslutning svært bredt, på kryss og tvers av eksisterende politiske skillelinjer. De som sluttet seg til den aktive linjen, var aktivister, som ikke nødvendigvis var kommunister. Bergliot Egge sier i intervjuet som er laget med henne i forbindelse med NRK serien Skyggespill:

-Fordi kommunistene var de som representerte den aktive motstanden, var det dette motstandsnettverket jeg ble med i. Gerd Stensø kom bort til meg og jeg ble trukket inn i motstandsarbeidet, inn i ei en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Etterhvert, under krigen, ble jeg kommunist. Alle ungdommer ville inn i aktiv motstand. Bergliot Egge er tydelig på at aktivistene kjempet for et borgerlig demokrati, ikke noe rødt Norge. De ville ha den norske regjering tilbake.

-Det var derfor jeg var med, sier hun, fordi kommunistene passet på mitt demokrati! Vi kjempet for et fritt Norge.

Disse aktivistene, som altså ikke aksepterte den passive linjen til den borgerlige hjemmefronten (inkludert DNA, regjering, Kretsen, Stockholmslegasjonen osv), risikerte mye og mange av dem  ofret livet ved henrettelser, i konsentrasjonerleirer osv. Disse ofrene gikk de inn i med åpne øyne. Som Bergliot Egge sier:

-Vi ville ikke sitte stille og la andre blø.

Sikkerheten ble tatt på alvor i aktivistnettverkene!

Den siden som representerte den passive linja, brukte og bruker som argument mot at disse aktivistene bør få æresmedaljer, at de var amatører. Deres sikkerhetslinje var for dårlig… fordi de ble tatt. Om Frode Færøy hadde brukt flere tidsvitner i sin bok, kunne han ha tilbakevist dette amatørisme-stemplet. Flere av aktivistene forteller om sikkerhetsforanstaltninger. Bergliot Egge forteller:

-Jeg ble først trukket inn i distribusjon av den illegale avisa «Avant Garden». Før jeg startet opp fikk jeg info om alvoret i denne type arbeid og ble prøvd om jeg kunne holde tett.

Hun forteller om distribusjon av illegal post. Innlevering var ved bestemte butikker. Men, så ble dette avslørt. Da laget Ørnulf Egge et nytt system, etikketesystemet, inspirert av sitt arbeid i Norges. Her var det gater og nummer på hus som ble brukt i et intrikat system, der man fikk beskjed dagen før om neste treffpunkt og dette gjorde at om noen ble arrestert, ville ikke Gestapo vite hvilket sted man kunne treffe kurerer dagen etter. Bergliot forteller at kurerene alltid ble sendt først til et møtested, for å sjekke om det var Gestapo. Dette var oftest kvinner. Og da kunne mennene stikke av om  det var fare på ferde. Dette kurersystemet fungerte også slik at kurerene, oftest kvinner, gjorde alt i dagslys. Mat. beskjeder. Aviser osv. Mennene jobbet bare når det var mørkt. Mørket var vår store beskytter, sier hun.

Det tok sikkerheten på alvor. De hadde lært, blant annet av tyske flyktninger som var kommet til Norge fra HitlerTyskland. De visste at de måtet jobbe illegalt. Samtidig, de kunne ikke være forberedt på alle intrikate metoder som blant annet Henry Rinnan tok i bruk. Dette verifiseres også av Ragnar Ulstein i et intervju i NRK-serien «Skyggespill». Selvfølgelig var det også en viss blåøydhet å spore. Aktivistene var ikke i utgangspunktet profesjonelle på illegalt arbeid. Hvem var vel det?

I Trondheim ble det  etablert et illegalt nettverk allerede 9. april 1945, der det ble organisert illegale grupper, som ikke skulle vite om hverandre og der også medlemmene innen gruppen bestrebet anonymitet. Og hele aktivistnettverket kjente til følgende forhåndsregler:

-En hovedregel er ikke å ha mer enn ett arbeidsfelt.

Daglige regler kan være: Når du tar trikken, stå på uteplattformen. Gå sist på trikken, og sist av. Når du skal «rundt hjørnet», gå alltid i «utesving». Parker alltid bilen i kjøreretningen. Kontroller at kjøkkendøren ikke er blokkert før du går til ro om natten. Vent aldri med å betale kelneren til du skal gå. Vær spesielt forsiktig med drosjesjåfører, servitører og personer i liknende yrker. Gå minst mulig i hovedgater. Varier stadig påkledning. Velg helst selv tid og sted for avtaler. Vær mistenksom mot kvinner (og menn) som søker personlig bekjentskap. Vær forsiktig med alkohol og restauranter. Regn alltid med at  telefonen er avlyttet. Det hørte også med til illegal teknikk å ha flere sett identifikasjonspapirer med ulike identiteter, utstyr for å farge håret, forskjellige briller ol. I Sverige er det viktig å ha en gjennomtenkt falsk historie til bruk for politiet. Det hører også med å kunne produsere en brukbar forfalsking med enkle midler for en krisesituasjon. Et offentlig stempel i pass kan f.eks. overføres til et falskt kort ved hjelp av et hardkokt egg. Til bruk for usynlig skrift blir urin og melk benyttet. For meldinger i kode, er det mest brukte system enkel kryptering, hvor sender og mottaker bruker side-, linje- og posisjonsnummer for bokstaver i en på forhånd avtalt bok. En vanlig transportmåte er å sy meldinger inn i klær, eller å plassere den i endetarmen. Mikrofotografering gjør meldinger så små at de kan fraktes i fyrstikkhoder («frø»), uthulte skruer på toget o.l. (Teksten er bearbeidet av BeritRusten og brukt i iscenesettelsene «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» og Røde Spor»)

En latterliggjøring og en utnulling av effekten av innsatsen

De tok risiko bare ved å være aktiv. Mange aktivister ofret mye. Det interessante er at okkupantmakten brukte store ressurser for å knekke dem. F.eks hadde Trondheim og Trøndelag operasjon LOLA, med Henry O. Rinnan  i spissen. (Forløperen til det som etter krigen ble Stay Behind-organisasjonen, var også svært sterk i Trondheim. Men, det er en annen historie).

Operasjon LOLA fikk masse ressurser og hovedmålet var fra første stund å knekke kommunistene. I NRK serien Skyggespill, som er en gedigen satsing fra NRK (statskanalen) på hele fem episoder,  avdekkes mye av H. O Rinnans spill. Journalistene er svært ivrige på å få frem at kommunistenes motstandsorganisasjon etterhvert nærmest lå med knekket rygg. Det som ikke kommer frem der eller i andre kilder er; hva gjorde kommunistene av motstand, som uroliget okkupantmakta? Hvorfor ble så mye ressurser satt inn på å knekke akkurat denne linja?

Gjennom å fremstille de som representerte den aktive linja, kommunistene, som offer (og som offer finnes det en del på kommunistene), og hoppe bukk over den innsatsen de faktisk klarte å gjennomføre, foregikk og foregår en utnullig av effekten av den aktive kampen.

I hvem sine interesser er dette?

Å være passiv, er det den profesjonelle sikkerhetslinja?

De passive delen av motstandskampen «sparte seg» til frigjøringen. Og, de tilfeller det var tilløp til å støtte opp om aktivisme, ser det ut, for meg, som om man også unngikk risiko ved å sette oppdragene ut til kommunistene. (Sabotasje, likvidering ol). Oppdragene ble kanskje til og med formulert av ledere som satt trygt i Stockholm ol? På dette viset begrunnet Milorgs ledelse seg  som mere profesjonell og ikke så «slepphendte» i sitt motstandsarbeid.

En gedigen manipulasjon

Den overordnede fortellingen, som gjør meg opprørt, er fortellingen om et lederskap som hele veien, men mange midler, motarbeidet en aktiv linje. En aktiv linje som fikk større og større oppslutning. Men, likevel klarte dette lederskapet, med sitt krampaktive grep om en passiv linje, og som hadde sittet på gjerdet under hele krigen, å manipulere bildet i krigen sluttfase og etterpå, frem til i dag, som om alle hadde stått for det samme. At det ikke var motsetninger. Og gjennom en lojalitetsavtale klarte denne ledelsen å målbinde aktivistene, slik at deres empiri aldri har kommet frem, hverken ved frigjøringen eller opp til i dag. Sånn erobret lederskapet i den borgerlige fløyen i motstandskampen heder, folkets hyllest, fortjenestemedaljer og plass ved kongens bord.

Mens aktivistene stadig må vente på å bli æret.

Jeg får bare lyst å skrive: Fy for skam!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s