«Teaser» Dokumentarfilm «Den Røde fyrbøteren»

Morten Conradi, kjent dokumentarfilmskaper  og har  blant annet har laget filmer om Osvaldgruppa og Pellegruppa, kommunistiske motstandsgrupper som opererte i hovedsak i Oslo-området, arbeider nå med en film om Thingstad/Wærdahlgruppene (kommunistiske motstandsgrupper som opererte i Trondheim og Trøndelags fylkene). Han har tidligere fått vist sine filmer på NRK og det er håpet at også denne filmen vil få plass der (i 2018?). Foreløpig har prosjektet fått førprosjekteringsmidler fra NRK og med disse midlene er det gjort reseacharbeid (BeritRusten og Bjørg Eva Aasen) og produsert  og en «teaser»(Safari film og Tommy Normann). Den kan du se om du klikker:

Passord: Røde Spor

https://vimeo.com/203444606

Kvinner i Thingstad/Wærdahlgruppene

Kvinnene gjorde en stor innsats, men fortellingene om dem ervanskelig å finne. Eli Aanjesen var fra Trondheim. Hun flyttet til Oslo i 1942 og arbeidet da på heltid med motstandskamp. Hun hadde kontakt med Thingstad/Wærdahlgruppene i Trondheim og fra Oslo.

Her er en tegning fra «Den norske kvinne», den illegale avisa Eli redigerte under krigen (kilde: Norges Hjemmefrontmuseum).

3__#$!@%!#__Scale

En grenselos forteller

Bildet er fra hjemkomsten til Leksvik av fanger som ble arrestert i fb med operasjon Oleander.td gml.d anna fanger brekst

Fra oppgaven om flyktninger.

Jon Moans fortelling

Jeg hadde reist til byen med ungene til Sara Bodd for så senere å dra opp i Haltdalen sammen med familien Bodd som var på flukt over til Sverige. http://digitalarkivet.arkivverket.no/nn-no/ft/person/pf01063301013217

Så jeg kom da- et par dager senere til Leksvika, og da fikk jeg høre hvordan det var ordna med fru Klein på sætra og at han Rikard Myhre var der. For det måtte være noen mannlige tilstedes og passe på. Rikard var opphavlig Verdaling og skulle hjelpe oss å sette opp fluktruta. Han hadde nemlig brør som var kjent i Verdalstraktene.

Rikard Myhre var nabo med Borghild, kona mi og bror hennes, Ludvik Kruksve. Vi var naboer oppe i Dalsbygda. Og så hadde Rikard hatt kjennskap til Boddfamilien før gjennom byfolk som var i Leksvika på ferietur. Så det var der vi fikk forbindelse til jødefolket i Trondheim. Så reiste vi til Trondheim og fikk tak i skiene som Irene hadde der. Likeledes hadde Josef (hennes mann) ski som Ludvik fikk låne.

Kleins i 105 år

1901: Henoch Klein, som kom til Norge i 1896, starter H. Klein i 1901 på hjørnet av Olav Tryggvasons gate og Krambugata. Gården blir kjøpt i 1904, og omtales fortsatt i dag som «Kleingården».

1936: Åpner filial i Tromsø, som bestyres av sønnen Josef.

1946: Henochs sønn Josef overtok H. Klein i 1945, men måtte etter et arveoppgjør forlate firmaet mot sin vilje. Han starter da Klein Junior i Innherredsveien.

Så ble det til at Ludvik og jeg skulle være på sætra for å trene opp Irene Klein til å gå på ski, noe hun aldri hadde prøvd seg på tidligere. Irene hadde ikke noe særlig lyst å gå på ski, så det var et forferdelig slit. Så når hun datt i djupsnøen og laga ei stor grop, så sa vi at: no skaut du en bra bjørn. Som oftest måtte de være to på sætra, da jentungen på 4 også trengte pass. Rikard Myhre reiste til Verdalen og kontaktet brødrene sine og de laget en brukbar fluktrute, med utganspunt i Okkenhaug, så opp Verdalsfjella mot Melbyvollen som ligger attmed  Lillehavren og Hermannsnasa. Deretter over Storhavren til Kråkfjellet og mot Selbusjøen.

Vi var råstreke, forteller Jon. Vi kunne gå i dagesvis uten søvn og nesten uten mat.

Kristoffer tok med Irene og Ruth over Storgrønsjøen og Metlingvatnet. Der traff de Ole Hansen. Han ordna med hesteskyss til Vinjesjøen i Mosvika. Båtskyss over Ytterøya, fra Vinjesjøen til Jørstadsjøen og hesteskyss til Nøst. Så rutebåt til Levanger. I Levanger dro de til Ida Nordahl, ei søster av Rikard.

Brødrene til Rikard Myhre ordnet med skyss fra Levanger om kvelden. De mista kartet under lossing. De hadde kompasset. Jon hadde kartet i hodet. Han hadde vært gjeter oppi Melbyvollen.

Jenta veide 24 kilo. En bra klump. De hadde med gotterier, slik at ungen holdt seg rolig. Jan Myhre visst om ei sæter. Han var bare 15 år. Dette var på Melbyvollen.

Neste dag var ungen så stivfrossen, at de måtte ta henne ut av sekken og la henne løpe. Jon heiv henne opp og ned for å holde liv i henne. Fru Klein syntes dette var hardhendt behandling.

Irene Klein hadde ikke krefter til å ha noen sekk på ryggen.

De passerte Hermannssnasa og Kråpkfjellet og kom ned til Sulsjøan.

De lette etter en samegamme.

Jon rente utafor et stup, med ungen på ryggen. «Men, jeg var flink til å hoppe den gangen, jeg var nok en av de beste i bygda- så jeg tok et ganske bra nedslag. Ungen stupte utav sekken og slo ut en tann. Hun gråt». Jon fortalte eventyr.

Alle skreik og holdt på å gi opp. Da sa Jon: «Herre går better mæ itj an. No tar æ over».

I titida på kvelden kom de til grensa. Ludvik og Jon regnet med å bli internerte, så de trodde ikke de kom tilbake før det ble fred.

Det var et enestående fjellsyn den kvelden. Fjellbjørka var diger av rim. Rimet var som sølv og gullglitter over hele fjellet. De rente ned til Skalsvatnet. Der delte de en sardinboks. Det eneste de hadde igjen av mat.

Han kom til vaktbua. En soldat møtte han med gevær i handa. Han hadde ungenpå ryggen.

Irene og ungen fikk sitt rom og Ludvik og han ble satt i arrest om kvelden.

En tabbe var at han og Ludvik oppga riktig navn. Det skulle de ikke ha gjort. Jon hadde med et tysk kart over viktige tyske stillinger på norsk side som han overbrakte de svenske militæret. (Her var det mye info som er usagt, min anmerkning)

De fikk dagen etter lov å reise tilbake til Norge. To sveske soldater skulle følge dem til grensa, men det klarte de ikke, fordi de to losene var i «styggform», i følge Jon.

Nesten fremme møtte de på tyskere med hund. Studentene spør om de ble redde. Jon svarer: «Å nei, vi hadd sekkert rennt ifrå dæm»

De hadde fått mye kraftkost av svenskene og Ludvik hadde nysåla bekkømsko. Og svenke aviser. De brukte 17 timer fra Skalsstugan til Levanger.

«Æ trur te å me Brå å dærre karran skull ha vorti ætte ska æ sei dokk, for dæm tål itj å gå med så stor oppakning.

http://www.fosna-folket.no/nyheter/article9785070.ece

http://www.kildenett.no/filearchive/0103.pdf

http://www.jodiskemuseum.no/site/1940/livet.html

Irene Kleins flyktninghistorie

Dette er også hentet fra oppgaven om Flyktningene

Irene Klein som flyktet med dattera Anne Ruth vinteren 1942.

Etter en rekke fornedrelser og trakasseringer fra tyskernes side i Trondheim, ble situasjonen mer og mer tilspisset, forteller hun. Min mann var allerede arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Falstad lengre inn i Trondheimsfjorden, så min datter og jeg var alene. Den 17. november 1942 kom fru Fischer og sa til meg: «Fru Klein, nazistene har innført meldeplikt men det skal ikke skje oss noen ting, har de sagt. Vi skal bare i fellesleir.» Å gud tenkte jeg, her også. Jeg hadde vært både i Tyskland og Holland og opplevd nazistenes herjinger, så jeg visste hva det betydde. Gjennom Sara Bodd, en annen jøde fra Trondheim, hadde jeg fått kontakt med Moan gården i Leksvik. Jeg visste jeg var velkommen dit.

Hun forteller at Bjørn Trønsdal fulgte henne og datteren til kaia.

På Moangården bodde vi i 2-3 uker. Der bodde vi sammen med 5 andre jøder som også hadde flyktet fra Trondheim. Det var familien Bodd. Fru Bodd og barna dro en dag til Trondheim, men kom ikke tilbake. Senere fikk jeg vite at de var flyktet til Sverige via Haltdalen og Tydalen.

Hun forteller at det var hun som insisterte på å flykte, selv om det var søndag. Hun kjente det på seg. Og en halv time etter at de hadde dradd, Johan, hun og barnet, kom tyskerne.

Moankarene skulle først lære henne å stå på ski. Hun  hadde gått en gang da jeg var nyforlovet, men det endte med en ødelagt fot. «Derfor var jeg lite lærevillig». Rikard dro til Levanger for å ordne avtale. Alt var nøye planlagt. De bodde sammen med Rikard på en sæter i 3 uker. Moangutta kom opp med mat til oss. Kona til Jon (bror til Kristoffer og Jhan) bakte brød. Selv hadde hun  naturligvis noen penger som hun kunne betale med for å skaffe det mest nødvendige.

Den 18. desember starta vi. Jeg satt på spark hos Kristoffer som også bar Lillemor. Tror vi dro til Mosvik på spark, over noen innsjøer. Så bar det til Ytterøya i robåt. Her fikk de varmet seg hos Ingeborg Barstad. Her tok Ludvik Kruksve og Jonhan over for Kristoffer som måtte tilbake til gården. Om kvelden dro de videre med lokalbåten fra Ytterøy til Levanger. Nå var Rikard Myhre kommet.  I Levanger overnattet vi hos Ida Nordahl, søster til Rikard Myhre. Neste dag kjørte de ut av Levanger i en doktorbil de hadde fått låne. Ved bestemmelsesstedet oppdaget de at de hadde glemt kartet. Jan Myhre, brorsønn til Rikard,var kjentmann og mente de skulle greie det uten kompass og kart.

Mot grensen måtte de være forsiktige, fordi det patrulerte tyske grensesoldater der. Guttene laget en slede til henne som de dro henne i.

Ved grensesteinen skilte de lag. Rikard og Jan Myhre tok fatt på tilbaketuren. Fra Skalsvatnetet dro Jon med Lillemor for å finne hjelp, mens Ludvik ble igjen hos henne. Plutselig kom noen grønnkledde. Det var svensker. De holdt til på Skalsstugan. De fulgte dem dit. Der var allerede Lillemor og Jon. Hun hadde fanget fullt av gotteri. Bananer. Epler. Sjokolade. De svenske soldatene satt og gråt, de visste ikke hva godt de skulle gjøre med ungen. Etter ankomsten måtte de i forhør hos landsfiskalen. Han ville vite hvor vi kom fra og hvilken rute vi hadde gått. Dessuten fikk hun  høre at han ville internere Jon og Ludvik. Hun bønnfalt landsfiskalen om at guttene måtte få reise hjem, Ellers ville det bli et helvete. Det endte med at de fik dra. De svenske soldatene samlet flere sekker med mat til Jon og Ludvik. De kom seg hjem til juleaften. Etter et par dager tok Lillemor og Fru Klein toget til Kjeseter, som var mottaksstasjon for norske flyktninger til Sverige. På Kjeseter måtte hun i nye forhør.

Overalt ble  de invitert på kaffe og kaker, «duppa» som de kaller det i Sverige.

Etter Irenes opphold på Kjeseter ble hun og ungen sendt til en gård utafor Uppsala. Der bodde de sammen med en svensk familie. Sommeren 43 greidde Irenes mann å flykte til Sverige. Han rømte til oppsamlingsleiren Bredtvedt utenfor Oslo. (Er ikke dette litt rat. At han rømtetil en leir?, minanmerkning)

Om Bredtvedt, se: http://www.vestfoldarkivet.no/nytt-til-arkivet-unike-kilder-om-jodisk-liv-og-skjebne/

Fru Kleins konklusjon:

Trøndene var sene, men når de kommer i gang så går det. I Oslo hadde de jo en stor undergrunnsorganisasjon som sørget for å få mange jøder trygt ut av landet.

Fra en oppgave om flyktningloser

Tragedien i Ratledalen i Selbufjellene.

Nyttårsaften 1942 dro  Anna Elisabeth Helgesen(fru Helgesen),  Rolf Skjønberg, hennes søskenbarn, Bjørn Andresen og THor Elverum med bil fra Trondheim. FruHelgesens mann hadde allerede flyktet til Sverige. Han var sentral i en motstandsgruppe i Trondheim.

Er det den Trøndersk pølsemaker som  ble CIA-agent

«Kålrabien er lekker.»

Denne mystiske beskjeden formidlet på radio våren 1945 fra London til spente motstandsmenn i Trøndelag fortalte at noe var i gjære. Etter at beskjeden var mottatt, hoppet en gruppe med amerikanske agenter ut i fallskjerm over norsk territorium, og allierte seg med den lokale Hjemmefronten.

Dokumentaren «The Man Nobody Knew», som hadde premiere i USA i slutten av september, har fått god mottakelse av New York Times, Vanity Fair, LA Weekly og Film Journal.

Carl Colby forteller i en e-post at to av motstandsmennene som trekkes frem i filmen, er Gunnar Sønsteby og Herbert Helgesen – pølsemakeren fra Trøndelag som senere ble CIA-agent.

William Colby beundret Sønsteby, og sa til familien at hans tid i Norge var blant de rikeste erfaringene i livet hans, opplyser sønnen Carl.

Møtte Colby flere ganger

Den 93 år gamle krigshelten Sønsteby sier til tv2.no at han synes det er flott at denne delen av norsk krigshistorie blir dokumentert på film.

– William, eller Bill som han ble kalt, var en meget sympatisk fyr som jeg ble kjent med. Han gjorde en god jobb i Trøndelag, mot svenskegrensen, og ble en meget viktig mann for CIA. Både han og Herbert Helgesen har sin andel, sier Sønsteby og legger til at han møtte Colby flere ganger etter krigens slutt.

Helgesen, som hadde dekknavnet «Hans Hoel», var en såkalt liaisonoffiser som var med de flybårne mannskapene i mars 1945.

– Pølsemakeren var en CIA-mann, sier Sønsteby om Helgesen.

I Colbys egne erindringer om møtet med den norske mottakergruppen etter at fallskjermene var pakket sammen, kommer det frem at det første møtet nesten kunne ha gått galt.

Nordmennene hadde enten glemt kodefrasen «er det godt fiske» eller ikke lært den, og amerikanerne dro frem revolverne.

– De mumlet at det var tåpelig å spørre om fisket på denne tiden av året. Men heldigvis hadde vi med Herbert Helgesen, som kjente dem. Vi la vekk revolverne, skriver William Colby i «OSS Operations in Norway: Skis and Daggers».

Uansett. Alle de fire var godt utstyrt. De ble kjørt til Innbygda i Selbu.. Skitur til Stråsjøen. Overnatting. På kompass orienterte de seg litt syd for Stor-Kluken i Meråker. Det ble storm, snø og 20 minus 2. januar var de kommet inn i Ratledalen. Fra Ratledalen og ned til elva Ratle. Thor faller og blir liggende. Bjørn  sovner inn. Anna Elisabeth og Rolf fantdøden 1 km lengre øst. Sist i juni 1943 fulgte en grenselos fra Selbu et ektepar fra Trondheim over til Sverige. På turen fant losen de fire døde kroppene. Han ba flyktningene gi beskjed i Sverige om de omkomne når de kom til Storlien. lensmannsbetjent Rolf Træite ble tilkalt. Han var kontaktmann i Stjørdal. Da han fant dem, fjernet han alle illegale papirer.  Men han fikk de ikke med seg. Den 18.juli 1943 kunne mannskapet fra Stordalen i Meråker bekrefte at de hadde funnet de forulykkede. Og blandt «mannskapet » var Mauritz Stokke fra Thingstad/Wærdahlgruppene. Foredrag til John Atle Krogstad, 17/11 2014, der Mauritz Stokke er nevnt,  lagt ut på Nordahl GRiegs Fredsfond nordisk freds och miljöcenter http://www.fredsfond.info/Thingstad-og-Werdalgruppa.htmlMauritz Stokke fortsettelse