Helge Krog-6.kollone

 Image

I denne pamfletten kritiserer Helge Krog det etablerte Norge. Milorg/Hjemmefronten og regjeringen i London for den passive linjen de hadde utøvd relatert til sabotasje-spørsmålet. Teksten ble første gang utgitt i den illegale, kommunistiske motstandsavisen «Alt for Norge» i 1944. I 1946 ga Helge Krog selv ut pamfletten. Senere ble han fortiet.

Helge Krog 6. kollone (fragmenter, forkortet av Berit Rusten)

-Ved kapitulasjonen viste det seg at tyskernes samlede militære og sivile mannskapsstyrke i Norge var 400.000/…/For den tyske krigføringen spiller den del av motstandsbeveegelsen som vesentlig ligger på den ideologiske front, en forsvinnende liten rolle. Wehrmachts og dermed naziregimets alt overveiende interesse i Norge er den krigsviktige norske industri. Og denne industris leveranser gir i den tyske bokførselen et overskudd som ikke alene tusenfoldig oppveier det bryderi hjemmefronten kan volde, men også med mange hundre prosents renter betaler det tilsynelatende spill av krefter som beskyttelsestropppene og det tyske politi i Norge representerer/…/

Den rent norske industri – i første rekke elektrometallurgiske bedrifter og grubeindustrien – leverer til Tysklands krigsforbruk pr. år:

20-25.000 tonn kobber og ca. 200.000 tonn svovl fra Sulitjelma, Orkla og Foldal. De norske leveranser av svovl er nå Tysklands eneste utenrikske tilgang av dette viktige råstoff. Ca. 150.000 tonn ferrolegeringer (ferrosilicium, ferrokrom) fra Sauda, Odda, Fiskå og Porsgrunn. Ca. 30.000 tonn aluminium fra Høyanger, Eydehavn og Vigeland/…/Et vitnesbyrd om den vekt tyskerne tillegger denne import er den kjensgjerning at de til Norge sender egne råstoffer som er nødvendige for produksjonen av aluminium. Dynamitt og trotyl fra Norsk Sprengstoffindustri, Engene og Gullaug fabrikker. Disse beedrifter forsyner tyskerne med hva de trenger til sine befestningsanlegg i Norge, ammunisjon etc. En meget vesentlig del av Tysklands krigsbehov for molybdæn og vanadium dekkes av Knabengrubene (svensk kapital) og Christiania Spigerverk. Normalt har Norge svart for 75 % av Tysklands behov for molybdæn.Spigerverket leverer dessuten jernprodukter til okkupasjonshæren. Og meget annet fra mange andre større og mindre verk under norsk driftsledelse, med norsk styre og norske aksjonærer. Og dog får man ikke et helt dekkende bilde av den norske eksports betydning for Tyskland, hvis man ikke tar i betraktning at de nevnte og mange andre leveranser ikke bare er en ren materialeksport, men også innebærer en eksport av elektrisk kraft, som for den tyske industri er et mangelproblem. Bedrifter som Askim (gummivarer), Norsk Sprengstoff, Elektrokjemisk, m. fl. leverer de produkter som setter den mer utpregede eksportindustri i stand til å holde det gående. Fiskå (Elektrokjemisk) leverer f. eks. elektroder til hele den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri.

Alt dette foregår knirkefritt, uforstyrret og så godt som upåaktet. Det er et veloljet, lydløst og perfekt fungerende maskineri, omfattende og mangesidig: teknisk, finansielt, militært, politisk. Og dette mektige maskineri arbeider utelukkende til fordel for den tyske krigføringen.

Men hjemmefronten? Hva sier den til dette? – Så besynderlig det kan lyde: hittil har den nesten ikke sagt noenting. I hvert fall har den ikke grepet effektivt inn for å hindre, enn si stoppe denne organiserte utnyttelse av norsk produksjon til styrkelse av fiendens krigspotensial. Hjemmefronten har uttrettet store ting: framfor alt har den med beundringsverdig konsekvens sabotert tyskernes og quislingenes mange forsøk på å mobilisere norsk ungdom til tysk tjeneste, direkte eller indirekte, militær eller sivil. Men effektiv sabotasje mot den krigsviktige norske industri har praktisk talt ikke forekommet. På hjemmefronten kjemper lærere, leger, jurister, arbeidere, forretningsfolk, prester, vitenskapsmenn, studenter, sportsungdom – ja endog skolebarn. Men når det heter at hjemmefronten omfatter alle grupper av befolkningen er dette tross alt ikke hundreprosentig sannhet. En gruppe mangler: de industrielle, grubenes og storbedriftenes ledere og eiere.

Dette er et faktum. Et annet faktum er at den samme gruppen, de industrielle, har samarbeidet med hjemmefronten. Men et tredje faktum er at de industrielle samtidig har samarbeidet med tyskerne, og at dette samarbeid har krysset hjemmefrontens kamp og innbrakt den tyske krigsmakt stor gevinst /…/ Men mange som frikjenner de industrielle for å tilhøre den 5te kolonne, stiller spørsmålet: Står vi ikke her overfor en 6te kolonne? Og denne beskyldningen kan ikke uten videre avvises/…/Men en ting kan ikke bestrides: Hver time krigen forkortes med, sparer flere liv enn en effektiv sabotasje av et lite lands krigsindustri kan koste i en måned. Norske sjøfolk, marinesoldater og flyvere er blant dem hvis blodsofre forminskes ved en forkortelse av krigen.

Stockholm, september-oktober 1944

Etterskrift:
Den 6te kolonne i politisk belysning

/…/Om valgene er aldri så demokratiske, om regjeringen er eller kaller seg en arbeiderregjering – så lenge det kapitalistiske system råder i landet vil statsmaktene se seg tjent med eller nødsaget til å avfinne seg med kapitalen. Spørsmålet er hare hvor stor ettergivenhet man mener å burde eller måtte vise den konsoliderte pengemakt – og for en arbeiderregjering blir dette et spørsmål om politisk karakter og moral.

Under okkupasjonen oppsto den ekstraordinære situasjon at den hjemlige motstand mot nazismen, og da navnlig sabotasjen, ble underlagt to sideordnede myndigheter: Londonregjeringen og hjemmefrontens ledelse. Londonregjeringen var en arbeiderregjering. I hjemmefrontens ledelse var industrikapitalen så sterkt og godt representert, at dens talsmenn fikk en dominerende innflytelse. To myndigheter altså, hvis interesser åpenbart ikke kunne falle helt sammen. – Hvem var den sterkeste av de to? Hvorledes fordeler seg ansvaret for sabotasjens retningslinjer og omfang mellom Londonregjeringen og hjemmefrontens ledelse? Hvor langt handlet hjemmefrontens ledelse selvstendig, hvor langt fulgte den bare direktiver fra London?

Ennå den dag i dag har det norske folk ikke fått noe greit svar på disse sentrale spørsmål!

Det er vanskelig å forestille seg at Londonregjeringens motstandskraft overfor kapitalistiske innflytelser skulle ha vært særlig sterk eller seig. Det var jo – stort sett – den samme regjering som sluttet ”kriseforliket” med det fascistisk fargede bondeparti, kaksepartiet som tok Quisling inn til seg og beredte jordbunnen for hans virke. Den samme regjering som, når den hadde noe ekstra betenkelig i sinne, søkte å fortynne sitt ansvar ved å delegere hele sin myndighet til erklærte fascister som statspolitisjef Askvig, hans fullmektig Jonas Lie og sjefen for sentralpasskontoret Leif Konstad, mens partiets mektigste mann, Martin Pontius Pilatus Tranmæl, gjorde Arbeiderbladets lederspalter til et dampvaskeri for politisk besudlede hender. Og i London fant den samme regjering å burde betro sitt eksilorgan ”Norsk Tidend” til Mussolinidyrkeren Jonas Schancke Jonassen, som kapitalsterke herrer i Fedrelandslaget nylig hadde påtvunget ”Tidens Tegn”, først som utenriksmedarbeider, deretter som sjefredaktør…

Ingen bør bli målløs av forbauselse, om det skulle vise seg at denne regjering har latt seg påvirke av privatkapitalistiske interesser i sin vurdering av krigsinnsatsens midler og metoder på vårt hjemlige frontavsnitt/…/I artiklen om den 6te kolonne er det et avsnitt hvis riktighet ingen, så vidt jeg vet, har forsøkt å bestride – og det er det viktigste, det avgjørende avvsnitt: det som inneholder de faktiske opplysningene om krigsviktige bedrifters leveranser til Nazi-Tyskland/…/

Denne påfallende forsømmlighet kommer av at det for fagfolk er så lett å bevise at disse opplysningene er korrekte. De fleste av dem ble opprinnelig skaffet til veie på anmodning av den amerikanske legasjon i Stockholm, som kontrollprøvde dem og fant at alt stemte/…/Innenfor den opptrukne ramme er de eksempler som anføres, objektivt valgt. De er sentrale, de er fyldestgjørende, og de dekker godt og bredt formålet, som er å peke på leveransenes karakter av krigsforlengende faktor.

Men skulle det nå allikevel kunne påvises at artiklen har forsømt å ta med rent norske bedrifter som ved sine ytelser støttet Wehrmacht like effektivt som de omtalte, så kan dette umulig frikjenne de i artiklen siktede gruber og anlegg; det kan bare bevise at de har medskyldige av samme høye rang, og som søkelyset i så fall snarest bør rettes mot. – Den anvendte forsvarsteknikk bygger på den populære forestilling at den enkeltes skyld blir mindre jo flere medskyldige han har, og er i virkeligheten forbløffende barnslig. Når Lillegutt får skjenn for å ha gjort noe galt sutrer han rent automatisk: ”Jamen når Olemann gjorde det så…”/…/Her skal bare et forhold berøres: den intime sammmenheng mellom kapitalistenes holdning på det økonomiske og våre statsmyndigheters holdning på det politiske område i tiden etter 9. april 1940. Lukker en øynene for denne sammenheng, er det ugjørlig å danne seg et tilnærmelsesvis riktig totalbilde av Norges situasjon som krigførende land.

I en artikkel ”Oppgjør nå” i Samtiden for juni 1945 gir Johan Scharffenberg (Utgangspunktet for S.’s artikkel var et arbeid av en nordmann, ingeniør Nils Kaare Dahl: ”Det politiske felttog om Norge sommeren 1940”. Under pseudonymet Harald K. Johansen og titelen ”Den norska tragedin” utkom boken på Federativs forlag, Stockholm 1943. Forfatterens synspunkter er nær beslektet med de som gjøres gjeldende i nærværende skrift, om enn hans materiale delvis er et annet. Boken ble tiet ihjel i svensk presse, og i Norge er Scharffenberg den eneste som har omtalt den. Enda større symptomatisk innteresse har det faktum at den norske etterretningstjeneste i London forlangte at forfatteren skulle stilles for krigsrett, samt at saken ble frafalt før den kom for retten) et referat av forhandlingene 10. april 1940 med dr. Bräuer og konstaterer at ”Koht var her utvilsomt inne på kapitulasjonslinjen”. (Uthevelsen er Scharffenbergs). Faktisk var anstøtsstenen – og redningen! – til slutt bare at Hitler hadde insistert på Quisling som ”norsk” regjeringssjef.

/…/ Skjønt Koht hadde erklært at Norge befant seg i krig med Tyskland, oppnevnte stortinget enstemmig et utvalg til å forhandle med fienden. Dette foregikk den 9. april. Den 10. april fant forhandlingene med dr. Bräuer sted. Den 11. april forsøkte tyskerne å myrde kongen og regjeringen ved luftbombardemang på Elverum og Nybergsund. Men ikke engang denne udåd kunne bevege regjeringen til definitivt å slå døren igjen for alle videre forhandlinger.

Det er en dårlig og beskjemmende trøst at våre høyeste militære myndigheters holdning var enda svakere: de gikk på dette tidspunkt inn for betinngelsesløs kapitulasjon. En bedre trøst er det at regjeringens holdning i de følgende ukene ble meget fastere enn i den første forvirrede tiden.

Skjønt landets folkevalgte regjering var en arbeiderregjering, satt der i administrasjonsrådet uteelukkende personer som representerte borgerlige partier eller kapitalistiske interesser. De delte fiendens frykt for en bred nasjonal folkereisning. En slik reisning ville ført til store ødeleggelser av norsk eiendom. Man bortså fra at den samtidig kunne få katastrofale følger for fienden, at den ville forlenget krigen i Norge, kanskje med et par måneder, at den ytterligere ville forrykket Hitlers tidtabell, gitt våre store allierte en ekstra frist av uberegnelig verdi, og sannsynligvis bidradd til å forkorte den annen verdenskrig. Derimot var man åpenbart oppmerksom på at nasjonale folkereisninger mot fremmed åk erfaringsmessig har en tendens til også å få et sosialrevolusjonært innhold. – Flere av administrasjonssrådets medlemmer ble senere prominente deltagere i hjemmefrontens ledelse, hvor de fortsatt representerte borgerlige og kapitalistiske, deriblant storindustrielle interesser/…/En trist komedie: Paal Berg forkynner glad (i et brev til kongen) at Quisling har forsikret administrasjonsrådet om sin lojalitet; minister Bräuer konstaterer bistert at administrasjonsrådet har forsikret okkupasjonsmakten om sin lojalitet. Elimineres mellomleddet blir fasit at Quisling har forsikret okkupasjonsmakten om sin lojalitet. – Og dette er ikke et muntert regnestykke, det motsvarer tvert om en sørgelig realitet: faktisk var jo administrasjonssrådet bare et foreløbig mellomledd, som når som helst kunne elimineres, og som ble eliminert så snart det passet fienden. For Quisling passet det på et hvilket som helst tidspunkt/…/Da Quisling den 9. april utropte seg selv til regjeringssjef, manet han alle nordmenn til ro og besindighet. Da han den 15. april demisjonerte, forsikret han at hans hensikt med å danne regjering hadde vært å redde land og folk fra kaos. Disse vendinger tok administrasjonsrådet i arv og anvendte dem – som Quisling – til sin rettferdiggjørelse, åpenbart uten at denne overensstemmelse vakte rådets mistanke om karakteren av dets misjon. – Men enda underligere er det at man den dag i dag fra forskjellig hold kan få høre at administrasjonsrådet innla seg de største fortjenester ved sin selvoppofrende varetagelse av norske interesser.

Det faktiske forhold er selvsagt at administrasjonssrådet varetok norske interesser nøyaktig i den utstrekning fienden fant seg tjent med å tillate at norske interesser ble varetatt, med andre ord: nøyaktig så langt som de påståtte norske interesser falt sammen med de tyske. Dette sier seg selv: fienden hadde administrasjonsrådet i sin hule hånd og kunne etter behag begrense området for dets virksomhet. Det var følgelig utelukket at rådet kunne volde fienden noen skade. Det kunne derimot bli ham til stor gagn, og det ble det også, på flere måter.

At folket viste ro og besindighet, at der ikke oppsto kaos, at hjulene ble holdt i gang, etc., etc. – det var alt sammen en primær tysk interesse. Det var den nødvendige forutsetning for at fienden, i den for ham mest krevende første tiden, skulle bli i stand til uten fare for bakhold å sette all sin kraft inn på å løse sin militære oppgave: hurtigst mulig å knuse Norges militære forsvar! – Administrasjonsrådet tilveiebrakte denne forutsetning og sparte derved fienden for en mengde kraftspillende og tidskrevende besvær og meget alvorlige bekymringer.

Administrasjonsrådet kunne støtte seg på de ledende borgerlige politikere, og bak dem igjen sto de store kapitalinteresser – dessverre med LO på sørgelig slep. Det betyr naturligvis ikke at rådet ikke handlet i god tro. Tvert om: som alle ”åndelige” faktorer er troen et miljøprodukt, og den hellige toenighet mellom borgerlig politikk og kapitalens interesse var selve urdogmet i administrasjonsrådets trosbekjennelse. Rådets stiftere og medlemmmer var – ut fra sine konservative forutsetninger, som hverken var folkets eller regjeringens – hva Jules Romains med besk ironi kaller ”menn av god vilje”. Men dette blir til slutt bare en stadfestelse av deres mangel på politisk overblikk og fantasi, og især av deres bristende samfølelse med folket. Og når man ennå den dag i dag møter den sløvt gjentatte lovprising av administrasjonsrådets velsignelsesrike naasjonale innsats – ja, da får man en måpende følelse av å bli presentert for et gjenferd og høre røster fra en fjern og lengst begravd fortid. Alt det administrasjonsrådet gikk inn for var jo det stikk motsatte av det som, bare et halvt år etter dets avgang, ble forpliktende nasjonalt program: å sabotere tyske tiltak, gjøre den sivile forvaltning så besværlig som mulig for fienden, osv. osv. – en motstandslinje som også flere av administrasjonsrådets medlemmer senere fulgte, om enn med stor og pinlig moderasjon./…/Alt som er nevnt her: Regjeringens svake holdning i de første dagene, de militære myndiggheters selvoppgivelse, Paal Bergs hyldest til Quisling, Eivind Berggravs forvirrede defaitisme, administrasjonsrådets overtagelse av Quislings pasifiserende rolle og dets underkastelse under okkupasjonsmakten – alt dette måtte nødvendigvis svekke soldatenes moral og drive de nasjonalt tvilrådige, de politisk nærsynte og mange av de eiendomskjære over i den indre fiendes rekker. Enda verre: det måtte virke til å forville og mislede hele folket, framkalle tvil og spre usikkerhet, avle farlige illusjoner og forventninger, splitte opinionen og bibringe menigmann en bunnfalsk og sløvende forestilling om at nordmennene ennå hadde et ord med i laget, og at tyskerne (Berggrav priste deres ridderlighet!) trass i alt var rimelige folk, som man burde se å komme til en forståelse med – alt sammen måtte kort sagt virke til å underminere folkets nasjonale selvfølelse, svekke dets motstandsvilje, lamme dets motstandskraft/…/

Da Høyesterett utnevnte administrasjonsrådet, falt den regjeringen i ryggen.

Mens regjeringen førte en fortvilet kamp mot Wehrmacht, påtok administrasjonsrådet seg å tilrettelegge betingelsene for at Wehrmachts militære innsats kunne bli maksimal. Mens regjeringen søkte å forsvare de ubesatte områder, samarbeidet administrasjonsrådet og de kreftene som sto bak rådet med fienden i de erobrede deler av landet – en desperat situasjon, ladet med eksplosivt konfliktstoff.

I sin proklamasjon av 13. april retter kongen ”en inntrengende henstilling til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten…”, et orddvalg som, hvis det overhodet skulle ha noen mening, måtte utlegges som en oppfordring til sabotasje. Den 15. april får okkupanten administrasjonsrådets løfte om å forebygge enhver sabotasje. Den 17. april kunngjør regjeringen at administrasjonsrådet ”er nødt til å styre etter anvisning av den makt som med brutal vold har trengt seg inn i landet. Det representrer ikke norsk folkevilje, og det har ikke rettsgrunnlag i noen norsk lov”. Samtidig retter Paal Berg en anmodning – halvkvedet, men ikke til å misforstå – til kongen om å innlede nye forhandlinger med fienden: ”Han (Bräuer) kan ikke ta noe nytt initiativ til forhandlinger. Initiativet må kommme fra norsk side… Jeg har trodd å burde pringe dette til Deres Majestets kunnskap”. Justitiarius formidler endog en anmodning fra anonyme ”private hold” om at kronprinsen i radio bør oppfordre folk til å ”avholde seg fra sabotasje og ødeleggelseshandlinger”. Kongen svarer at ”den myndighet som administrasjonsrådet utøver er i vesentlige ting avhengig av fremmed makt og blir ikke utøvet på mine eller den norske regjerings vegne”. Og til slutt: ”Men ingen kan vente at jeg eller kronprinsen skal oppfordre folket til lydighet mot tysk myndighet.”

Ved disse manøvrer tapte regjeringen sitt ansikt. Den slo i siste øyeblikk inn på administrasjonsrådets linje. Og takken til rådet er i virkeligheten innledningen til et kompromiss – et meget menneskelig, altså et temmelig trist kompromiss mellom to svake parter som frykter hverandre: De lovlige norske myndigheter nekter å tre tilbake, men forsøker å tilkjøpe seg de ulovlige myndigheters (administraasjonsrådets og presidiets) goodwill ved å godkjenne d. e. legalisere, deres betenkelige adferd i april-mai. Regjeringen håper at de ulovlige myndigheter til gjengjeld skal skrinlegge alle planer om å avskjedige de lovlige. Like for like.

Det viktigste for oss er imidlertid at Londonregjerngen gjennom kongens takk til administrasjonsrådet bifalt det politiske samarbeid med fienden. Om den da også har bifalt storkapitalens økoonomisk-industrielle samarbeid med fienden, så er det ingenting å falle i staver over/…/Motstandsbevegelsen begynte allerede høsten 1940. Først i 1942 trådte hjemmefrontens ledelse i funksjon. Både etter sin sosiale sammensetning og sine taktiske linjer kan hjemmefrontens ledelse betraktes som administrasjonsrådets arvtager/…/

Londonregjeringen bøyde seg høsten 1940 for administrasjonsrådets politikk. I 1942 kom den til forståelse med hjemmefrontens ledelse. Men hjemmefrontens ledelse var ikke fullt representativ for motstandsbevegelsen eller for hjemmefronten som helhet.

Under avhøringen av grosserer Odd Nielsen erkjente denne, at firmaet Ingwald Nielsen hadde gitt anbud på installasjonsarbeid i barakker. Dommeren spurte da siktede om han var oppmerksom på at Norge var i krig med Tyskland, og om han syntes det var riktig å drive handel med tyskerne. Men her brøt forsvareren, advokat Wiersholm, inn og gjorde oppmerksom på at administrasjonsrådet dengang oppfordret bedriftene til å holde hjulene i gang. (Gjengitt etter avisreferater.)

/…/

Folk glemmer så fort, og i dag vil nesten alle, rent uvilkårlig, fordømme ethvert samarbeid med fienden, uansett tidspunktet. Våren og sommeren 1940 tenkte folk flest annerledes. Administrasjonsrådet, den høyeste norske myndighet i de besatte områder, hadde innskjerpet at det var norsk borgerplikt å stille norsk arbeid, norske varer og norsk produksjon til tyskernes rådighet. Hele borgerskapet hadde gått inn for administrasjonsrådets arbeidsprogram. Firmaet Ingwald Nielsen fulgte dette program.

Våren og sommeren 1940 formidlet dette firma salg av store varepartier fra Christiania Spigerverk og O. Mustad & Søn. Disse bedrifter kunne umulig sveve i uvitenhet om hvor varepartiene til slutt havnet.

Hvis sjefene for Ingwald Nielsen anses straffskyldige for denne mellomhandel, da må de opprinnnelige leverandører, fabrikkenes eiere og ledere, anses minst like straffskyldige. Men både leverandørene og mellomhandlerne kan med all mulig rett påberope seg administrasjonsrådets direktiver til norsk arbeidsliv: de handlet begge i overensstemmmelse med dem.

På den ene siden trekkes de små og mellomstore profitører – brakkebaroner, entreprenører, mellomhandlere – for retten. (Ingwald Nielsen er bare et eksempel blant mange, og hva dette firma senere kan ha bedrevet er i denne forbindelse uten interesse.)

På den andre siden er det nedsatt en kommisjon til å undersøke våre myndigheters forhold før og etter 9. april 1940. Går kommisjonen alle agerende grundig etter i sømmene kan resultatet forhåpentlig bare bli ett: riksrett. Det bør også være et ønskemål for de impliserte, som mener å ha ren samvittighet. Og bare en riksrettsbehandling kan kaste fullt lys over dette ytterlig kritiske avsnitt i norsk historie.

De små og mellomstore profitører trekkes for rettten – aH right. Politikernes forhold er under gransking – utmerket! Men ennå er det ingen ting som tyder på at den tredje part, de største profitører, den krigsviktige industris eiere og ledere vil bli trukket til ansvar.

Hva kan det bero på?/…/

Administrasjonsrådets politiske og storindustriens økonomiske samarbeid med fienden er to sider av samme sak. Der besto en fullkommen harmoni mellom de ledende politikeres og de store industriherrers nasjonale svikt.

Men kjerneindustiens leveranser til fienden fortsatte uforminsket helt fram til krigens slutt – det er anklagen, og den er overordentlig alvorlig. I denne lange tiden var politikernes holdning gjennomgående fastere enn industriherrenes, det skulle ikke meget til. Men alene i den utstrekning politikerne – i hjemmefrontens ledelse eller fra London og Stockholm – bifalt leveransene til Wehrmacht, kan de stemples som industriherrenes medskyldige.

På den første dypt naturlige, spontane og ekstatiske gledesrus over freden og friheten, fulgte et jubel-halvår som ble litt for langt. Den store heiafryd under den nasjonale fellesferie ble anstrengt, krampaktig og til slutt temmelig slitsom. Da ferien var forbi, og folk på ny måtte møte hverdagens virkelighet, kom reaksjonen. Den ble langvarig, den behersker fremdeles hele folket, og dens utslag er en dagen-derpå-følelse av alment uvelbefinnende, en beklemt stemning av mismot og innerlig ulyst. I hver tredje spalte i en hvilken som helst avis finner man i dag, i mangfoldig varierte former, uttrykk for denne ulyst, så omseggripende er den blitt. Og den avtar ikke, den tiltar.

Det er iøynefallende at denne reaksjon skyldes brustne illusjoner og svekne forventninger: skuffelse. Skuffelsen kan være av mange slags og gjelde mange ting, men det er åpenbart at den hos stadig flere tar seg sitt sterkeste uttrykk i en tiltagende mistillit til rettsoppgjøret.

Helt fra først av fikk man en beklemmende følelse av at de små tyver ble hengt, mens de store gikk fri. Det er ingen tilfeldighet at dette ordtaket stadig hyppigere har vendt tilbake i den offentlige debatt: den beklemmende følelsen er etterhånden blitt en beskjemmende visshet, som stadfestes av altfor mange skandaløse kjensgjerninger.

Myndighetene har det travelt med å jage opp alskens landssvikersk småvilt, underordnede funksjonærer, sjåfører, telefondamer, som i fjerde, femte eller tiende ledd var mektige folks umyndige, hjelpeløse eller forvirrede redskaper. De dømmes til kraftige fengselsstraffer, mens deres fristere, forledere og kjøpere skjermes av fine forbindelser foran og bak, til høyre og til venstre, og ofte går fritt ommkring, undertiden endog med fjær i hatten. Forlorne fjær, stjålne fjær, men fjær.

/…/Det går mange frontkjempere på en stor økonoomisk landssviker, har riksadvokat Sund uttalt. Den som ikke er enig med riksadvokaten må være en idiot eller en slyngel.

Frontkjemperne var ofte 16-17-års gutter da de meldte seg til tjeneste, umyndige barn, hvis politiske begreper ikke kunne være annet enn et produkt av foreldrenes eller miljøets innflytelse, vill-ledte idealister som erklærte seg rede til å sette livet inn for det som voksne personer hadde innbilt dem var landets redning og folkets frelse. – Disse unge guttene er blitt dømt til tre, fire, fem års fengseL Samtidig går brakkebaroner og andre profitører, erfarne og lure folk, som vel visste hva de gjorde, fritt omkring. Trekkes de for retten, blir kanskje en del av deres fortjeneste inndradd; kommer det høyt, får de noen måneders fengsel som er avsittet i varetekten.

/…/ Folk flest har en følelse av at heller ikke disse, de pyntelig behandlede profitører, er de i siste instans mest skyldige. Folk er ikke fullt klar over hvem som har det egentligste og innerste ansvar, men aner instinktivt at der bakenfor de profitører, som inntil i dag er framvist for offentligheten, står større menn og mektigere krefter, som ennå dekkes av sin anonymitet.

Dette folkelige instinktet er rettvisende. De største, de virkelig store profitører, er ikke trukket til ansvar, de er knapt nok blitt nevnt, og den store almenhet har ennå ikke fått øye på dem.

Hva kan nå det komme av? Forklaringen er enkel:

I det rent politiske oppgjøret er det, som påpekt, de mest synlige forbryterne lovens arm først har rammet. Det samme gjelder de økonomiske landssvikerne, profitørene. Men der er en forskjell. Når det gjelder profitørene står man overfor det paradoks at de største er de usynligste.

/…/Kan så være, vil man svare, men de erfarne og innsiktsfulle personer som dirigerer rettsoppgjøret – de kan vel ikke være blinde for hvem som til syvende og sist høster de saftigste fruktene og bærer det tyngste ansvaret?

/…/Vårt rettsvesens høyeste representanter har krav på å få seg godskrevet de samme formildende omstendigheter som talte til unnskyldning for mennene i og omkring administrasjonsrådet. De er personlig hederlige og så kaldt ”rettenkende” menn. De er i ”god tro”, eller det lykkes dem å være det. Man kan innvende at spillerommet for den hensiktsmessige gode tro bør være snevrere i rettslige enn i politiske vurderinger, som fullt legitimt er underkastet personlige sympatier og individuelt skjønn. Men i dette tilfelle blir den rettslige vurdering i bunn og og grunn også en politisk vurdering, så forskjellen bortfaller.

Saken er jo den at rettsvesenets ledende menn, i kraft av sin stilling i samfunnet, selv i høy grad er parter i saken. De er på mangfoldig vis, økonomisk og sosialt, innfiltret i og innforlivet med den kapitalistiske mekanisme, som henger de små tyvene og dekorerer de store. Selve deres borgerlige eksistens er så helt og holdent beroende av denne mekanismen at det for dem ville være selvmorderisk å kondemnere den. Derfor kan de heller ikke tillate seg klart å erkjenne hva og hvem denne mekanismen tjener.

/…/

Hvis man (med et uttrykk av Nils Kjær) oppfatter de mindre profitører som filipenser på samfunnslegemet, utslag av ”urent blod”, så blir de største profitører å anse som alarmerende symptomer på en total blodforgifting. De små profitører kan kanskje fjernes ved ufarlige midler, piller og tabletter – nye lovparagrafer og overflatiske reformer. En effektiv kur mot de største profitører ville derimot medføre farlige og voldsomme konvulsjoner i samfunnslegemet. Den måtte bli et angrep på kapitalismens overutviklede organer og det kapitalistiske samfunns innerste struktur. Konsekvent gjennomført ville kuren bety en omveltning.

Og dette er den siste og avgjørende årsak til at den krigsviktige industris eiere og ledere fremdeles får lov til å sitte så lunt i så uskiftet bo – trass i at de gjorde Nazi-Tyskland langt større tjenester enn Quisling, Hagelin og hele banden av ”norske” ministre, dommere, embetsmenn, stapo, hird, frontkjempere og tyskarbeidere tilsammenlagt.

Der står vi. Men kan vi bli stående der? Ulysten i landet tiltar. Den begynner å bli farlig, sunnhetsfarlig, demoraliserende. Ulysten kan i det lange løp forgifte hele folket. Men den fortar seg ikke før folket har krevet den 6te kolonne til regnskap for dens gjerninger.

Den annen verdenskrig var som et jordskjelv, den vrengte grunnen under oss og veltet dulgte ting opp i dagen/…/Avstand måles i tid, tid i avstand, vår planet er blitt mindre, vårt hastverk større. Epokene vil bli kortere og hissigere. Ingen vet hva som nå kan komme til å skje, kanskje snart.

Oslo, mars 1946