Et sterkt møte og flere fortellinger. Samtale med Lars Trønsdal

vinterspartakiadersi28

I løpet av 2014, etter diverse avisoppslag, arrangement og forestillinge, er det mange som tar kontakt. Alle har noe å fortelle eller vise frem. Tilsammen blir veven stadig tydeligere, for å få øye på Thingstad/Wærdahlgruppenes innsats.  I avisutklippet om Einar Trønsdal  kommer det f.eks innsats fra første stundt,  9. april 1940, tydelig frem.

Samtale med Lars Trønsdal

Advertisements

Jeg tror ikke lenger på menneskene

Jeg tror ikke lenger på menneskene

En samtale med Ivar Skjevdal 2/3 2014, Røros.

Unknown.

Jeg fikk navnet hans av John Atle Krogstad, som mente Ivar  kunne være en av de få tidsvitner fra det kommunistiske motstandsarbeidet i Thingstad/Wærdahl, som ennå lever.

Ivar tok i mot meg. Han hadde flere bøker liggende på bordet i den innerste stua, blant annet en bok om «Taterne» av Tor Gotås. Han leser fortsatt, til tross for sitt dårlige syn.

Ivar er 94 år.

Ivar var svært politisk interessert fra han var ung. Han leste mye, da han var mye sjuk. De tre bindene av Koht og Lange om arbeiderreisningen, gjorde stort inntrykk på han. Han diskuterte mye politikk. Har alltid gjort det. I klassen hans på realskolen var det aktive folk fra NS. De var gode venner, til tross for harde diskusjoner og politiske ueningheter.

FORSØK PÅ Å SKAPE ENHETSFRONT

Fra starten av var han med i DNA og Framlaget. Den Spanske borgerkrigen virka selvsagt inn. Og på den tiden den raste, var Ivar med og stiftet en forening, der det var med både kommunister og folk fra AUF. Begge grupperingene fikk kjeft fra moderpartiet for at de var med i foreningen. AUFerne fra DNA og kommunistene fordi de hadde kontakt med DNA-folk. Det var studieringer i marxisme. Ivar kjente Wesselvold, en Spaniakjemper, fra før krigen. Han bodde også på Flanderborg, på Røros. Han var en belest kar. Han var en ekte gammelkommunist. Han var ungkar og var ikke å komme i nærheten av om han ble sint. Han var studieleder før krigen og foreleste om kapitalsimen og arbeiderklassen historie.

Ivar kjente også Einar Aunmo. Han var med i Arbeiderpartiet, men gikk over til kommunistene. Han var Spaniakjemper.

KOMMUNISTENE I SVERIGE

Før krigen tok han videreutdanning (etter realskolen) i Gøteborg. I Elektroteknikk. Da Ivar kom til Sverige, møtte han ikke mange som var politisk aktive. Men, så skulle det være møte i Socialdemokratisk studentforbund. Han troppet opp, i den eneste dressen han hadde, en lysebrun dress. De socialdemokratiske studentene bar sorte dresser og tversoversløyfe og kalte innlederen, som var en topper fra  socialdemokratiet for DERES EKSELENSE. Slik var ikke Ivar vant med. Når Nygaardsvold besøkte Røros, ble han behandlet som en kamerat, som en av dem.

Noen dager etter, gikk han rundt i gatene i Gøteborg. Da hørte han Internasjonalen ble spilt. Han gikk etter lyden og kom til et møte med Spaniakjempere. De delte ut materiale og Ivar ble med kommunistene i Gøteborg. Ikke innskrevet, men i hjertet og sjel. Han dro fra Gøteborg da krigen kom, fordi det ikke var lett å få arbeidstillatelse. Han jobbet da på en fiskeskøyte.

SKOLERTE GRUVEARBEIDERE

Da krigen brøt ut i Polen, reiste han tilbake til Røros. Først tok han seg jobb i gruvene på Røros. Ivar jobbet i gruvene under Finlandskrigen. Halvparte av de som var med i Arbeiderpartiet, støttet også USSR. De skjønte at USSR ikke ville okkupere, men måtte forsvare seg mot fascistene. De var klar over faren fra Hitler.

Tida i gruvene har Ivar svært gode minner fra. Kameratskapet var godt og de eldre gruvearbeiderne hadde klare tanker. De var skolerte. Ivar mente at de i Arbeiderpartiet ikke visste hvem Marx var.

I TRONDHEIM TRAFF HAN THINGSTAD/WÆRDAHL-FOLKENE

Han jobbet på stasjonen i Trondheim en kort tid. Den tida han arbeidet på NSB i Trondheim under okkupasjonen, fikk han kontakt med Kolbjørn Wiggen. Ivar jobbet så en stund på jernbanen på Røros. Og både Ivar og Kolbjørn Wiggen kom til Røros etterat Ivar kom dit. De hadde med aviser, Friheten, som Ivar spredde på Røros. Ivar var langt ute i organisasjonen til Thingstad/Wærdahlgruppene. På Røros var det  ikke mye motstandsaktivitet. De som hadde vært aktive før krigen, holdt seg lavt. Alle kjente alle og det var forbundet med stor risiko å arbeide illegalt på Røros. Dette understreker Ivar flere ganger. Kommunistene var passive under krigen på Røros. Dette stemmer med det Tor Aunmo fortalte om faren sin. Spaniakjemperene var selvsagt spesielt utsatt. Han sa: Einar Aunmo satt bare og ventet på bli arrestert av tyskerne. Det ble han også, i 1942. Han ble sendt til Falstad og satt der til krigen var slutt.

MOTSTANDSARBEID I MØLLERSENGRUPPA

Ivar var i Mo i Rana, ved jernbanen, fra 1943-1945. I Mo i Rana ble han med i en gruppe. Denne gruppa hadde kontakt til LO. Alle i gruppa var kommunister. Gruppa var oppkalt etter Møllersen. Møllersengruppa. Det var mye aktivitet. Mye studier. Mye spredning av illegale aviser, spesielt Friheten. Det var det samme som dødsdom, om man ble tatt med Friheten.

Ivar var sporskifter på NSB. NSB stoppa i Mo i Rana og så tok Dunderlandsdalsbanen over. Den var privat. Den samordnet gruva og  jernbanen, nede på kaia. Der var det stor tyskertrafikk. Ivar fikk svært god kontakt med en av lederne som var fra Østerrike. Han uttrykte tidlig ovenfor Ivar at han var mot Hitler. Denne Østerrikeren hadde allerede mistet en sønn i Afrika og en i Russland. Gruppa og Ivar hadde full oversikt på troppetransporten, sprengstoff og sement. Ivar rapporterte fra kaia/Dunderdalsvbanen til en på hovedstasjonen i Mo i Rana. En, som hadde en onkel som het Hans Berntzen var den han rapportete til. Denne rapporteringen var litt utenom Møllersengruppas aktivitet.

I motstandarbeidet i Mo i Rana var de for lite redde. De stolte på alle. Praten gikk laust. Men, det gikk bra med gruppa. Den ble ikke rulla opp, til tross for at det var dristige karer med. Blant annet en som brukte en sender oppe i fjellet. Han fraktet senderen på en kjelke midt gjennom Mo i Ranas gater, midt foran nesen på tyskerne.

Gruppa, Møllersengruppa, drev ikke med sabotasje. De sendte informasjon, via kurerer og med egne sendere. Møllersen, som var leder, var flere ganger i Sverige, men fordi gruppa hadde kontakt til LO, trudde ledelsen i Stockholm ikke at Møllersen var kommunist. Han fikk nøye retninglinjer på hvordan han skulle unngå og motarbeide kommunistene.

Dette ble det stort etterspill av etter krigen.

-Møllersen var NKP-er, og reiste flere ganger som kurer til Stockholm under falskt navn. På en reise våren 1944 hadde han møter med Lars Evensen og Martin Tranmæl. Evensen var sjef for LOs stockholmssekretariat, mens Tranmæl var redaktør i Arbeiderbladet, sentral arbeiderpar- tirepresentant og den reelle lederskikkelsen i LO-gruppa i Sverige.På grunn av Møllersens falske identitet var ikke Evensen og Tranmæl kjent med at han var kommunist. På disse møtene ble det blant annet pratet om den politiske situasjonen i Norge, og det er innholdet i disse samtalene det i ettertid var uenighet om.

10. juni 1945 skrev Hans Møllersen på oppfordring fra Peder Furubotn en rapport om dette møtet. Her ble Evensen og Tranmæl beskyldt for å ha kommet med sterkt kompromitterende påstander om norske kommunister. blant annet hevdet Møllersen at Tranmæl hadde beskyldt kommunistene for et angiveri som hadde forårsaket opprulling av den illegale pressen i Oslo i januar 1944. Både Tranmæl og Evensen benektet på det sterkeste Møllersens påstander og hevdet at han hadde misforstått og feiltolket. Historikere har ikke kunnet konkludere når det gjelder sannhetsgehalten i Møllersens og Evensen / Tranmæls påstander.

Se: Møllersensaken, der HILDE GUNN SLOTTEMO har skrevet «Kamp om kontroll Kald krig og kommunisme i Rana»

Se også: http://www.arbark.no/eldok/LO1946_2.pdf eller «Fra Møllersensaken på LO-kongressen i 1946», som ligger under akrivmateriale på denne hjemmesiden. Der har jeg sakset det som står om Møllersensaken.

STOCKHOLM OG LONDON VAR REDDE FOR KOMMUNISTENE

Ivar sa at Stockholm ikke var bløte når det gjaldt å sverte kommunistene.

Han mente at London trodde kommunistene var sterkere enn de var og at London fryktet dem. Han mente at det var derfor kommunistene ble holdt utenfor da det ble organisert vakthold osv av hjemmestyrkene ved freden. Kommunistene fikk ikke delta. Det var det mest borgerlige som gjorde, i alle fall på Røros (eller var det i Mo?)

Ivar  var også skeptisk til Gerhardsen og Bratteli sin rolle.  Han snakket foraktelig om Brattelis biografi, som Ivar hadde lest, der Bratteli så tappert forteller at han måtte tilbake til Norge, til fredsdagene. «Han skulle hjem for å sikre sin posisjon», sa Ivar.

ETTER KRIGEN. MANGE SKUFFELSER

Ivar ble aktivt med i kommunistpartiet etter krigen. Han ble sendt til Oslo for å konferere med ledelsen i NKP. Han fikk en erfaring han ikke likte. Han møtte svært unge mennesker. Han ble tatt i forhør. «Hadde han lest sitt kommunistiske manifest og hvilket forlag var det gitt ut på, hvilken utgave?» spurte disse unge, som representerte ledelsen. Han fortalte det og da ble de skeptiske, for det Manifestet han hadde lest, ble gitt ut på et Sosialdemokratisk forlag. De ble mere beroliget da han fortalte at han hadde lest Manifestet på svensk, utgitt av et kommunistforlag. Han  var blitt sendt til Oslo for å legge frem et forslag om å lage en egen kommunistavis i Mo. Nei, dette var også helt feil for ledelsen i Oslo. Det ar bare Friheten som skulle distribueres. Den skulle bli enda større! Sendes med FLY over hele landet.

Kommunistpartiet var like stort som DNA i Mo i Rana rett etter krigen. Ivar var med i 17. maikomiteen for kommunistene.

Etter krigen hadde DNA 7 representanter og kommunistene 7, i bystyret. «Kommunistene var flinke folk,» sa Ivar.

Men, mye ble ødelagt innenfra blant annet med Furubotn-oppgjøret.

Joda. Det var  mange av de som hadde vært med aktivt i motstandsarbeid. «Men, det var mye tulleball med Furubotn også,» sa Ivar. Kommunistpartiet hadde erfarne folk. Så dro unge mennesker på studiesirkel til Furubotn (dette var etter krigen?), en eller to uker, og kom tilbake og trodde de visste alt og var utlærte. De gikk løs på gammelkarene, f.eks Wesselvold. Sjekka bokhyllene hans og mente han hadde for mye borgerlig litteratur.

Sjøl har Ivar forsatt mye litteratur fra før krigen, for pussig nok tok ikke tyskerne litteraturen. F.eks en Heksem. Tyskerne kom på razzia og skulle ha komunistlitteraturen hans. Han hentet sjøl ut noe, men de gadd ikke sjekke om han hadde gitt dem alt. Det hadde han selvsagt ikke. Heksem var syndikalist.

Ivar var kommisjonær for Tiden forlag. Aunmo var kommisjonær for Aksjetrykkeriet. Sånn fikk de bøker de ellers ikke hadde råd til.

TILBAKE TIL DNA

Ivar sjøl ble lærer. Han flytta til Vestlandet. Der var det ikke noe kommunistlag. Han ble etterhvert den første lærer som representerte Arbeiderbevegelsens, via DNA, der. På Vestlande mente man at lærene ikke skulle være politiske. De skulle kun tilhøre partiet Venstre. Det var greitt, men ikke DNA. I kommunstyret samarbeidet han med Inge Krokan, selv om de tilhørte forskjellige partier.

TIL SV

Etterhvert ble Ivar med og stiftet SV på Røros.

Ivar er skuffa over politikken. For mange har han sett har snudd kappa med vinden. Han er skuffa over Oslos rolle. Og han er skuffet over menneskene. Han avsluttet med å si: «Ja. jeg er skuffet. For menneskene forsetter å skape krigen. Vi klarer ikke å få til FREDEN!»

OBS: I boka «Død over de tyske okkupantene», utgitt av NKP,  står det mere om Møllersensaken og motstandsarbeidet i området. Her følger noe utfyllende informasjon om motstandarbeidet på Helgeland, sakset fra samme bok.

-I Helgelands-området var det under krigen et stort antall jugoslaviske krigsfanger som ble mishandlet av tyskerne, og ikke minst av norske SS-soldater. Det ble samlet inn mat til disse [krigsfangene], og man søkte å hjelpe dem som klarte å flykte.

I 1943 lagde kameratene i Rana sin første illegale Avis, som de kalte Alt for Norge. Den kom ut med 120-200 eksemplarer hver uke i nær halvannet år, og ble fordelt spesielt ved Nordlandsbanen. Etter at Rinnans folk begynte å bli nærgående, måtte de stoppe avisa høsten 1944.

En del av aktiviteten ble å forsyne Erling Moe og Ole Snøfjellia med informasjon om tyske disposisjoner, som disse sendte fra sin hemmelige sender på Renga til London. Ledelsen for NKPs konspirative arbeid i distriktet, var bl.a. Odin Normann, Fra.Strøm og Jon Selfors. De var kommet i søkelyset, og måtte i hui og hast komme seg over til Sverige. Edvard Gulbrandsen var en av de mest aktive, og etter at Erling Moe hadde flyttet beitet lenger sørover, ble Edvard med dekknavnet «Truls» en av dem som sendte meldinger via sender til London.
Noen av partifolkene hadde vært over i Sverige og lært sabotasje. På Nordlandsbanen ble det utført en rekke sabotasjehandlinger, og gruppa satte fyr på en fabrikk som produserte militærbarakker for tyskerne. Denne brant ned til grunnen. Da ungguttene ble innkalt til arbeidstjeneste, var ordren å motsette seg dette fra London, klar. Det lyktes å forhindre at halvparten av de innkalte kom i tjenesten, og disse åtte-ni ungguttene ble tatt hånd om og først plasert i to hytter. Etterpå ble de plassert i basen Kåtavika på svenskegrensen, hvor de blant annet ble med på å smugle flyktninger over grensa. Her skaffet de seg også våpen og lærte våpenbruk. Odin Normann hadde kommet i kontakt med Secret Service, og de var blitt enige om at hans gruppe skulle motta et våpenslipp. Flyet kom uten skikkelig forhåndsomtale, og midt på dagen, og både våpnene og to av de seks soldatene som ble droppet, falt i tyskernes hender. Fire klarte å komme seg til Sverige.

Stor etteretningsvirksomhet
Etteretningsarbeid for de allierte i England kom til å bli et viktig område for kommunistene i Nordland. Erling Moe fra Rana fikk også St.Olavsmedaljen for sin innsats, og vi refererer fra Tor Jakobsens bok CRUX kaller London *1):

«Det ble definitivt mye politikk i Erling Moes ungdomsmiljø. Både han og faren så Sovjetunionen som et forbilde, og de var enige om at pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen var taktisk betinget for å gi Sovjet mulighet og mer tid til å styrke sitt forsvar.«

Jakobsen skriver videre at Erling Moe meldte seg som 18-åring til frivillig krigstjeneste den 9. april. Han fikk utlevert Krag-Jørgensengevær og ble sendt med i en skipatrulje, men den militære ledelsen sviktet.

I 1941 ble det søkt å bygge opp en illegal militær avdeling på Mo, men dette arbeidet ble revet opp av Rinnans folk. I 1942 kom Erling Moe i kontakt med Secret Service og norsk etteretningstjeneste, som trengte folk og sendere i Nord-Norge. Erling stakk over til Sverige, og i julehelga fikk han flyskyss til London. I mai 1943 landet så han og noen andre karer utenfor øya Renga, der de opprettet en sendestasjon i ei fjellur med utsikt over fjorden og tysk skipstrafikk. Her og senere fra en stasjon nær Namsos sendte så Erlin Moe og hans kamerater meldinger om tyske skip og militære bevegelser regelmessig til London resten av krigen. De ble flere ganger peilet inn av tyskerne, og var på nippet til å bli tatt. I London hadde de ikke bare lært morse og koder, men også å bruke maskinpistoler og sprengstoff, og våpen kom godt med når de var på illegale raider i land for å samle opplysninger. Erling var sogar en tur over i Sverige, og han traff også kjæresten sin på disse turene og kom iblant ut for kritiske situasjoner.

I Jakobsens bok om senderstasjonene CRUX og Kanin *1) , leser vi om hvor godt kommunister og borgerlige kunne samarbeide i kampen mot den brune pesten. Hele 500 000 tonn tysk militær tonnasje ble senket av de allierte utenfor Nordlands-kysten etter radiosenderenes meldinger, og tusener tyske soldater mistet livet.

En samtale med Johan A. Nystrøm

Unknown

ENDA ET TIDSVITNE:

Johan A. Nystrøm kontaktet meg etter oppslag i Adresseavisen 1/2 2014. Han sa: Vi må snakkes. Vi har noe felles og jeg har mye å vise deg. Det vi hadde felles var at min pappa og hans pappa begge var blitt torturert i Bandeklosteret, av Rinnanbanden.  Vi møttes og samtalte 5/2 2014.

ANGITT PÅ GRUNN AV INFILTRASJON

Hans pappa, A.Nystrøm, ble arrestert 26/10 1944, torturert og slapp ut fra Vollan noen dager eller uker før freden kom 8.mai. I fb med torturen hadde A.Nystrøm noen bisarre historier med Rinnans to sjæferhunder. (Håper ikke den ene var REX, min pappas hund, som Rinnan tok da han ble arrestert)

A.Nystrøm kom seg aldri etter krigen og døde ung. Han ble arrestert fordi en 19 åring ble lurt av en infiltratør fra Rinnanbanden. En som hadde kommet til studenten og påstått han måtte ha hjelp til å få en kamerat over til Sverige. Han var en god skuespiller og etter noen dagers masing sa studenten: Da  får du snakke med Nystrøm!»  Dagen etter ble studenten og Nystrøm arrestert. Nystrøm, tidlig om morgenen, i sekstida, mens han lytta på London. Johan husker skuddsalver fra arrestasjonsdagen. Han trodde noen skjøt kaninen hans og ble vettskremt.

HVORDAN BLE  FAREN MED I MOTSTANDSARBEIDET?

J.A. Nystrøm er født i 1938. Han har et bilde på netthinnen fra sin fars Koks og Ved-utsalg. Det lå i  nabobrygga til den brygga Lars Fasting eier i dag. På Bakklandet. Et bilde av en blek lyspære som henger fra taket og mange menn som satt og røyka og snakke sammen. Bildet, slik han husker det, er fra sent 1941, tidlig 1942. Han var bare fire år, men han husker dette synet og stemningen. Dette måtte være et illegalt møte. Jeg fortalte at i brygga til Lars Fasting lå Samvirkelag 1, et sted der kommunistene hadde mange illegale møter under krigen og hvorfra det ble distribuert mye materiale. (Dette har jeg fra ei som kom på forestillingen «Reisen i fangenskap- Cirkus konzentrazani»). «Kanskje var det sånn min pappa ble med i det illegale arbeidet», sa Johan da. En brikke falt på plass for han. Han vet så lite om farens bidrag i motstandsarbeidet. På dette tidspunktet bodde familien i Lillegårdsbakken. I et hvitt, vakkert trehus. I forlengelsen av Lillegårdsbakken ligger Jonsvannsvegen, der Rinnans Bandekloster lå.

PLASSERT PÅ KVAMMEN… på landet… HVORFOR?

I 1942 flyttet familien til Kvammen, til Barbrostua. Mens de bodde der, arbeidet ikke pappaen hans. Mora arbeidet i byen, på Kemnerkontoret. Hun het Iris og var kurer. Hun tok med seg beskjeder og info  som var notert når faren lytta til London. Johan vet ikke mye mere, men har lurt på hvordan faren kunne flytte og bo på landet, uten jobb. Idar Lind og John Atle Krogstad har gitt han et hint. Kanskje fikk faren betaling av motstandsbevegelsen eller fra London?

Johan A Nystrøm har resonert seg frem til  at faren kanskje ble plassert i Barbrostua av motstandsbevegelsen. Fra huset hadde han oversikt over Øysand, der tyskerne hadde militærforlegning og flyplass og en russisk fangleir på Gimse.

HVILKET MOTSTANDSNETTVERK?

Jeg vet fra mitt researcharbeid at Thingstad/Wærdahlgruppene hadde stor aktivitet i Melhustraktene.  På Eggengården på Horg og andre steder. På Kvammen var en fra Thingstad/Wærdahlgruppa fremtredende. Han var med i DNA. Odd Eggen fortalte at det var trafikk over Hølonda, i retning sabotasjehandlinger ved Thamshavnbanen. Ved årsskiftet 1943-1944 var mange fra Thingstad/Wærdahlgruppa arrestert, skutt eller sendt til Tyskland. I mitt materialet har jeg funnet at virksomheten fortsatte, spesielt KURERVIRKSOMHETEN. JMF: Brødrene Eidems virksomhet. Kanskje jobbet kommunistene i den siste perioden i regi av f.eks TXU.

Faren var en del av XU-nettverket, har Johan A.Nystrøm fått vite og dette kommer også frem i rettsaken mot Rinnan.  Knut Løfsnes var under krigen tilknyttet den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU. Fra 1943 ledet han fra Stockholm all XU-virksomhet i Trøndelag og Midt-Norge (TXU).

Den militære etterretningsorganisasjonen XU var opprinnelig en del av Milorg, men ble i løpet av 1941-42 skilt ut som en selvstendig organisasjon direkte underlagt FO II og MI II. Organisasjonen ble opprettet av Lauritz Sand, Arvid Storsveen og andre allerede i 1940, men ble etter hvert sterkt knyttet til et elitepreget miljø ved universitetet på Blindern. Senere ble den en landsomfattende organisasjon, som til slutt hadde ca 1000 «agenter» i sine ruller, samt et tilsvarende antall kontaktpersoner rundt om i landet. XUs virksomhet har vært lite omtalt etter krigen, fordi XU-folkene ble pålagt, eller påla seg selv, taushet, og fordi arkivmaterialet har vært hemmeligstemplet. Det er antatt at mellom 30 og 40 medlemmer av XU mistet livet, dels i åpen kamp, dels som følge av dødsdom og henrettelse (eller selvmord før det kom så langt), og dels på vei til eller i tyske fangeleirer. Taushetsplikten ble for øvrig opphevet i november 1988. (http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1998/nou-1998-12/26/6.html?id=375560)

Igjen. Det er så mye uoversiktelighet i hvilke motstandsgrupper man var med i.  Hjemmefrontens ledelse (HL), den overordnede ledelsen av de to sivile gruppene (Sivorg. Hjemmefrontens ledelse (HL) og Milorg, ble endelig dannet høsten 1943, men først på nyåret 1945 ble det etablert et spesielt organ som omfattet representanter både for den sivile og militære ledelse. Og først helt på tampen av krigen, fra slutten av april 1945, da de kommunistiske aksjonsgruppene ( Sabotørenes landsforbund) gikk med i HS (Milorg), ble HL øverste organ for alt organisert motstandsarbeid i Norge.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1998/nou-1998-12/26/6.html?id=375560

EN RETTSAK DER DEN ANKLAGEDE RINNAN FIKK UTFOLDE SEG  OG VITNENE, FRA VENSTRESIDA,  MÅTTE FORSVARE SEG

Johan kunne fortelle mye fra rettsaken mot Rinnan etter krigen. I avisoppslag i Arbeideravisa og Adresseavisen 18-20 juni 1946 kan man følge hans fars rolle der i rettsalen. Den er interessant, for faren ble provosert over hvor liten rettsbeskyttelse han som vitne hadde, når han vitnet mot H. O. Rinnan. Han gjorde seg bemerket fordi han påpekte dette. Rinnan kunne slenge ut alle slags løgner om han, som f.eks at han hadde sprukket og navngitt flere kamerater. Som vitne kunne man ikke forsvare seg. Dette var noe mange av vitnene opplevde.

-Det mest påfallende var at det syntes som om rettens administrator og aktor hadde et slags finurlig samspill gående med hovedtiltalte, mannen med nr. 1 på brystet. Det å kunne dominere rettsaken, stille spørsmål, avbryte vitner, slenge påstander som meddomsretten nikket alvorlig til, det måtte være Rinnans ønskedrøm når først så galt var at Tyskland tapte krigen Han skulle såvisst gå ned i helvete som den største av dem alle. Påtalemakt og domstol hjalp ham til det. I bytte fikk de det Anders Jansen oppfattet som nærmest en politisk prosess-rettet mot de døde og levende venner, «kommunistene» som hadde latt seg lure av Rinnan. (Fra Bengt Calmeyer «Hundreårsromanen. mennesker. 1997. Ascehoug).

John Lyng, hoveddommer,  irrettesatte A. Nystrøm, fordi han tillot seg å kritisere retten. Odd Nilsen, som var rettssetterforsker, var muligens noe enig med Nystrøm. Nystrøms sak kom opp samtidig med Ragnvald Rians-saken. Om den skriver Strinda historielag:

-Rian, Ragnvald, f. 25. mars 1923, Lagmann Dreyers gate 13. Kontormann Ragnvald Rian deltok som aktiv og ivrig patriot i illegalt arbeid. Sammen med sin far, disponent Ragnvald Rian, ble han arrestert om natta den 26. oktober 1944 av Rinnan, av en annen nordmann og en tysker. Ragnvald Rian jun. ble skutt på gata i Trondheim om natta av de tre som arresterte dem, og faren ble ført til Vollan og satt der heilt til 14 dager før kapitulasjonen. Han ble da ført til Falstad. Hans hustru Margrete, f. Eilertesn, døde 10. mars 1941.

 

Johan A Nystrøm har en del kildemateriale fra tiden etter krigen. Han har skrevet en bok sjøl:

«Bare lænt…eller?» Fra 2004. Utgitt på eget forlag. Solgt i et opplag på 3500

Han viste meg Bengt Calemeyers bok «Hundreårsromanen. Mennesker» fra 1997. I denne romanen finner man stoff om rettsaken mot Rinnan. Ved en rask gjennomlesning ser jeg at han fortelleren historie om da Arne Johansen ble tatt av Rinnan. Han sier at dette skjedde på Eggengården: Deter dette Odd Eggen snakker om som en vandrehistorie, som faktisk skjedde et annet sted.

Klaus Grøneng «Blodig dokuemntasjon. Oppgjøret med Rinnanbanden»

Odd Eggen forteller

Arbeiderbevegelsen_web

Bildet er fra AIFs jubileumsarrangement i 1934

Fortellingen er basert på en samtale 12/12 2013 og en telefonsamtale 10/1 2014

Odd Eggen forteller. Han er bror til Jon og Thomas Eggen, som  døde i tyske konsentrasjonsleire. De hadde fangenummer 6713 og 6714 og sto henholdsvis en og to etter plasser etter min pappa i registreringskøen  inn til den beryktede N.N leiren, Natzweiler. Odd var 15 år da brødrene ble arrestert 23. oktober 1943. Med han dukker et levende tidsvitne opp. På gården Eggen på Horg, der Odd vokste opp, var de 9 søsken, og alle var mere eller mindre involvert i motstandsarbeidet til kommunistene.

Odd Eggen serverte julekaker og kaffe i porselskopper. Han er fortsatt veltrent, til tross for at han nærmer seg 90 år med stormskritt.

Samtale 12/12 2013

Odd: Jeg husker mange som var på gården vår, Eggen i Horg, under krigen. Bl.annet var faren din innom flere ganger.  Thingstad kom opp til oss tidlig under krigen. Også Kolbjørn og Ivar Wiggen kan jeg huske. Og Hjalmar Nilsen og Arne Johansen bodde jo hos oss i lengre perioder etter at Henry Thingstad ble arrestert i februar 1943. De som var innom kom når det var mørkt og dro før det ble lyst. Derfor har ikke jeg oversikt på hvem som var innom. Naboene merket aldri noe «muffens».

En episode. Det var tvillingene Wiggen. En kom en kveld og sa han skulle til Oslo. Neste  dag dukket han opp igjen. «Dro du ikke til Oslo?» spurte jeg.  «Nei det ble ikke noe av», sa han. Kanskje var det ikke var samme tvillingen som dagen før, som nå var der. Men, vi kunne aldri med sikkerhet si hvem som var hvem av dem.

Stensilmaskinen som de brukte på gården og som jeg sveiva, ble brakt til gården av Trygve Eidem og broren min, Anders. De jobbet begge på Marienborg.

Berit: Hva het avisene du sveiva?

Odd: Det husker jeg ikke.

Flere i familien var involvert. Minne, eldstesøstra, var frisørlæring i Trondheim. Hun gikk med beskjeder.  Yngstesøstra mi, Anna, hevder at hun bar illegale aviser ned til stasjonen. Det tror ikke jeg. Og det diskuterer vi mye. Jeg kan ikke skjønne hvorfor  jeg ikke fikk det oppdraget, som var eldre.

Berit: Kanskje fordi  du ville vært mere utsatt?  Hun var så ung. Du var jo nesten voksen. Deg kunne det falle mistanke på?

Odd: Ja ja. Hele familien bidro. En annen bror, som også var på NSB og som var den eneste som  ikke var med i AIF, hadde ansvar for avisene inn til Marienborg. Der la han dem i treskuret og dagen etter kom andre og tok de derfra. De visste ikke om hverandre.

Jeg og en to år eldre bror fikk beskjed om å fjerne en kasse som sto på låven vår, etterat at Arne Johansen ble tatt. Han ble ikke tatt på Eggen gården.  Kassen grov vi ned, først i potetåkeren, så en plass ved en løvhytte  som var bygd lengre oppe. Vi har aldri funnet den kassa etterpå. Vi har lett.

Berit: Hva var det i kassa? Var det bøker eller arkiv der?

Odd: Det vet jeg ikke. Men, løvhytta ble bygde for at Arne Johansen og co skulle skjule seg, men den ble litt kald, så da flyttet de ned til gården og rundt til andre gårder. Da Rinnan og en til kom for å arrestere de to brødrene mine, gikk han rett inn på rommet til de to. Han visste hvilke senger som var deres. Han fant radioen de hadde der. Under senga. Den tilhørte kommunistene. Dette er et mysterium. Hvordan kunne Rinnan vite.

En av angiverne het Aalberg. Hvordan hadde han i tilfelle fått vite?

Odd: Jeg syntes Arne Johansen  var en  idiot, som hadde deltatt i et bryllup i mars 1943, på Eggengården.

Berit: Kan du si mere om de to brødrene som ble arrestert og døde i konsentrasjonsleir.

Odd: Jeg vet ikke om begge brødrene var innom Falstad. Jeg har bare sett notatene fra Jørgen Vogt, ikke tyskernes liste, tror jeg. Den ene broren som døde i fangenskap var ærklært kommunist før krigen.

Berit: I nekrologen, som jeg tror pappa skrev i Ny Tid, står begge oppført som kommunister.

Berit viser han nekrologene.

Odd: Jeg har ikke sett disse nekrologene.

Berit: Hvor sto du politisk?

Odd: Jeg orienterte meg mot de røde i forbindelse med Vinterkrigen. Mannerheim var jo en kjeltring og kjempet sammen med tyskerne. Jeg var aktivt med i AIF.

Det var mye trafikk i området i Gauldalen. Sabotasjene mot Thamshavnbanen gikk via Hølonda, altså Melhustraktene. Jeg mener det var Lingekompaniet som sto bak. Etter krigen sto jeg lenge i TKU (ungkommunistene).

Berit: Jeg lurer. Hva var Lingekompaniet i Trøndelag. Om de hadde god kontakt med kommunistene, er det vel en mulig kobling. Og dette med NSB, der kommunistene hadde styringa. Når ble disse Lingestemplene gitt aksjonene?

Odd: Det er vanskelig å si hva som er sant eller ikke. Jeg er forbanna på han fra Hølonda som skriver vandrehistorier og feil om hva som foregikk. Feil som at Arne Johansen ble skutt på gården. At han hadde bodd i låven på Eggengården osv. Han bodde jo inne.

Og episoden med brødrene Johansen og Rinnan var en provokasjon, for å gi kommunistene dårlig ry. Også et eksempel på vandrehistorier. De vil alltid gi kommunistene dårlig ry.

Og, de intervjuene du ga meg. Intervju med Hjalmar Nilsen fra 13/6 1974. Der er det jo også feil. Ja. Hjalmar bodde hos oss, så han burde vite. Men så sier han at stensilmaskinen ble flytta fra gården. Men den ble jo funnet under senga til en av mine brødre. Det stemmer jo ikke. Men han kunne jo ikke vite. Han dro til Sverige, mens Arne Johansen fortsatte motstandsarbeidet andre steder i distriktet.

Marit Aarli forteller i et intervjufra 12/3. Kanskje kan det oppklare noe av det Odd oppfatter som vandrehistorier eller kanskje er det nettopp et eksempel på hvor ulikt man husker og hva man har sett. Marit er søstra til Odd.

– Ivar og Kolbjørn Wiggen og Arne Lund med dekknavnet Gundersen, de var flere ganger her. Det ble holdt illegale møter og det ble produsert materiell hos oss.  De drev på om kveldene, flere deltok i arbeidet med duplikatoren.Vi visste ikke hvordan utstyret kom hit. Det illegale materialet ble lagt i konvolutter. Vi skrev dekknavn og nummer på. Anders Eggen reiste til Trondheim og tok med seg aviser.

Senere bodde de (Hjalmar Nilsen og Arne Johansen?) inne i skogen i ei barhytte. Vi leverte mat til dem.

Det hele ble flyttet til gården Aune, en gård der Thomas Eggen arbeidet. Ved arrestasjonen (av hvem? Sannsynligvis Arne Johansen, min anmerkning) ble ikke radioen tatt, men skrivemaskinen og duplikatoren. Fra Falstad fikk vi beskjed fra Thomas om at vi måtte slutte med arbeidet. Vi dro rundt og advarte folk. Arne Johansen ble arrestert hos Martin Eggen.

Jeg jobbet i Trondheim, på en frisørsalong. Hjalmar Nilsen kom og spurte etter Jon. Samme uke kom Arne Johansen og Hjalmar Nilsen oppover. Da jeg kom heim på lørdag, var de der. Vi hadde mest kontakt med Arne Johansen. Kolbjørn Wiggen var hos oss. Han sa han skulle til Oslo. Seinere kom Ivar Wiggen. De var tvillingbrødre.

De hadde møter oppe på utloftet. Det var ikke lys der.

Arne Lund. Han hadde dekknavn Gundersen. Han forandret passet og ordna bart. Han skulle en plass. «Gundersen» fortalte at de for å overføre stempel brukte kokte egg. Hjalmar Nilsen sa de hadde kontakter i politiet.

Ragna Vennatrø var kurer. Hun var til Sverieg og Oslo. Hun hadde papirer i paraplyen. Hun satte paraplyen på en plass mens hun selv satte seg på en annen. Hun var et partinavn her opp. Kommunist på sin hals. Jon oppfordret henne til å gjøre enkelte ting for å dekke over det illegale arbeidet.

Gunnar Gundersen forteller

331924344

Et metallarbeid, slik russerne ofte laget av metallfat og ga bort til gode nordmenn. Kanskje bildet som nevnes, laget av tegnestifter, har noe av samme form-språk?

Dette intervjuet sier noe om hvor flytende grensene på grunnplanet var, mellom ulike politiske grupperinger. Intervjuet kommer i kjølevannet av Adresseavisen sine oppslag 7og 9 desember 2013 og vil presenteres i Adresseavisen om noen uker.

10/1 2014

Gunnar Gundersen, 90 år ble intervjuet. Utgangspunktet var en mail fra et barnebarn av han, fra 15/12 2013:

-Hei

Morfaren min er siste gjenlevende fra Wærdahlsaken. Han ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til straffearbeid. Han har tidligere fått presentert at gruppa han var med i skal ha vært kommunister, og han har protestert ganske heftig på merkelappen. Han var medlem av Arbeiderpartiet.

Mvh Ragnar Skrede

Vi var tre som intervjuet. Haldis Nergård  fra Adresseavisen. John Atle Krogstad, historiker og Berit Rusten. Her følger det han fortalte.

Gunnar:

Jeg var med i AUF. Det var naturlig for meg å bli med i illegalt arbeid. Jeg tok kontakt med AUF i Oslo og distribuerte aviser på arbeidsplasser. Transporterte også utstyr til en radiosender til andre siden av fjorden. Og så drev jeg rapportering av tyskernes rutiner. Hvor og når. Jeg rapporterte til Håkon Johnsen.

Jeg ble tatt i kjølevannet av attentatforsøket på Rinnan.  Da var jeg 20 år. Det var i oktober 1943. Attentatforsøket var i hagen til Rinnan. Wærdahlgruppa var med og planla dette, men det var ikke de som sto for attentatforsøket. Harald Rusten var kanskje med og planla det, men jeg tror det var brødrene Sørli som prøvde å gjennomføre det.

I NRK dokumentaren av Bjørn NIlsen om brødrene Sørli forteller de at de traff Rinnan på åpen gate og ville skyte han, men da kom et russertog med fanger  i mellom.

Jeg var mekaniker- læring på Sporveien. Like før arrestasjonen fikk jeg beskjed om å stikke av. Men, da ville de tatt faren min, og det ville jeg ikke.

Jeg har en historie fra tida der jeg satt på Vollan og vi sto standrett i gamle Vollan Kretsfengsel. Odd Wullum var en av oss ti. Saken mot oss ble kalt Wærdahlsaken, antakelig fordi Carstein og Reidar Wærdahl var meget aktive motstandsfolk og var blandt de tiltalte. (Historien fikk jeg på et ark, nedskrevet direkte fra Gunnar Gundersen).

-I tilknytning til fengselet  var det bygget en brakke med celler langs langveggene. Den ene langveggen som vendte mot det gamle fengslet var det et inngangsparti. Rundt hele anlegget var det reist et høyt plankegjerde med en kjøreport inn til en liten gårdsplass mellom brakka og fengselsbygget.

Hver dag ble porten åpnet når det kom hest og vogn med mat til fangene. Vi som hadde celle på langveggen mot den lille gårdsplassen kunne se når porten ble åpnet. Gårdsplassen var så liten at porten måtte stå åpen mens avlessingen pågikk. Vi var lenket på hender og føtter, men om vi ba om å få gå på toalettet ble lenkene åpnet. Toaletten var slik plassert at vi måtte passere inngangsdøren for å komem til toalettet.

Odd Wullum så i dette en mulighet for rømming. På et høvlig tidspunkt ba han om å få gå på do.

I det han kom til døra, smatt han ut og kom seg forbi hest og vogn og ut av porten. Han greidde å komme seg i skjul og senere i kontakt med folk han stolte på. Disse tok kontakt med en de trodde hadde mulighet til å ordne bil for å komme seg videre med. Mannen som ordnet med bil het Adding og var blandt oss kjent for å være ivrig motstandsmann. Det vi ikke visste var at han var infiltratør. Det ble avtalt at Adding skulle hente Odd neste morgen for å kjøre i retning av svenskegrensen.

….slik gikk det IKKE.

I Sentrum AUL var også Eli Aanjesen med i starten. Jeg var ikke med i  Wærdahlgruppa og hadde ikke kontakt med Harald Rusten, som jeg vet. Det må skilles på Wærdahlsaken og Wærdahlgruppa.

Vi hadde kontakt til NKL. Der var Kolbjørn Wiggen. Han var mange ganger med hjem til meg. Det var Ole Berg- en gammel kommunist, som kontaktet meg. Jeg skulle ta med meg en konvolutt med penger, som ble brukt til Rød Hjelp. Til de som trengte det, f.eks hustruer til arresterte. Han hadde tegna en slags plen, med blomster i ulike farger, og når jeg fikk konvolutten, ble det merket av i «blomsterbedet» at jeg hadde fått konvolutten og hvor mye det var.

Johan Flønes var aktiv i distribusjonen og jeg hadde kontakt med han. Han ble skutt 19. mai, samtidig med Henry Thingstad.

Jeg tenkte ikke på hvem nettverket jeg deltok i tilhørte. Jeg meldte meg til Hjemmefronten.

Jeg delte ut Friheten, AvantGarden, Alt for Norge osv. Den var en 1/2 side. Lite format. Og mange andre aviser.

Berit: Du vet at de du nevner var kommunistiske aviser.

Gunnar: Ja ja. Vi var ikke så opptatt av båsene. Alle som ville yte motstand, var våre smararbeidspartnere. Men, vi var for lite forsiktig for muligheten av infiltrering fra nazister.

Jeg var en forvirra ungdom, i en grusom situasjon, da jeg ble arrestert. Kaos. Lamslått. Da jeg fikk dommen tenkte jeg: «Jeg er berga».

Under rettsaken, som tilsammen tok 2-3 timer for alle oss ti, prøvde Carstein Wærdahl å søke om benådning for sin bror, Reidar Wærdahl. Han hadde kone og flere barn. Det var bare mulig å søke benådning for seg selv og da sa Carstein: «Da kan det være det samme».

Vi hadde en tysk nazist til forsvarer.

Halldis ville høre mere om situasjonen rundt tortur. Jeg så at dette ble for mye for Gunnar, så jeg avbrøt den tråden.

Kolbjørn Wiggen var ofte hjemme hos meg. Han henta pengene jeg hadde fått i konvolutt.

Per Dypvik, min svigerfar, samarbeidet med Trygve Eidem. ( Trygve Eidem var også kommunist).

Om man var fra Arbeidepartiet eller var kommunist, samarbeidet var godt.

Foreldrene mine visste hva som foregikk. F.eks når jeg dro til Oslo på møter. Jeg var i Oslo, møte med Milorg, på hytta til MartinTranmæl, tilsammen 3-4 ganger.

Jeg var ikke så nervøs. Skjønte ikke hvor farlig det var. Øistein Langseth var AUFer. Han var med i Wærdahlgruppa.

Igjen. Det var ikke partiboka som vi vifta med. Vi ville gjøre en innsats.

Halldis: Men dette at kommunistene etter krigen ble overvåket?

Gunnar:  Det var vel berettiget. De brukte motstandsarbeidet til å posisjonere seg.

Berit: Men de fikk ikke berettiget ære etter krigen!

Gunnar: Jeg er ikke opptatt av ære. Tenk alle husmødrene som ofret så mye. De har heller aldri fått ære. Dessuten. At de ikke fikk ære er kanskje deres egen skyld. De ble jo ikke aktive før etterat ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler ble opphevet.

John Atle: I Trondheim begynte de arbeidet allerede tidlig sommer 1940.

Gunnar: Det visste jeg ikke. jeg trodde at kommunistene ikke ville underordne seg Milorg.

John Atle: Fra høst 1941 gikk kommunistene inn for væpning og aktiv sabotasje. På nyttårsaften 1941 ble denne linja vedtatt.

Berit prøver å få en rekonstruksjon av  pengeoverleveringen

Gunnar: Jeg fikk altså en konvolutt av han gammelkommunisten.

Sjekket at beløpet stemte. Jeg putta en konvolutt, kanskje med 1000-2000 (mye penger) i lomma. Jeg tror pengene kom bl.annet fra forretningsfolk. Konvolutten ble overlevert i vaskerommet på Dalenenga.

At pengene kom fra forretningsfolk, bekreftes i et intervju 18/3 1975 med Marit Aarli, Martin Eggen og Ole Fremo:

Arne Johansen framholdt at de fikk støtte fra høyrefolk og kapitalister i Trondheim «nå var det ikke snakk om hvem som var fattig eller rik i kampen mottyskerne»

John Atle: Ja. F.eks Cappelen sørger for store pengesummer til Thingstadgruppene.

Gunnar fortsetter:

Neste dag kom Kolbjørn Wiggen hjem til meg og hentet konvolutten. Så ble det fordelt til de som trengte dette.

Du spurte om jeg var nervøs, Berit. Nei. Jeg var mere nervøs  når vi fordelte aviser til arbeidsplassene. Det kunne være i  en bag  eller ryggsekk. Vi rullet dem sammen, slik at de tok så mye plass som tre-fire eks av Adresseavisen i dag.

Vi fikk enkeltaviser sendt fra Oslo. Så stensilerte vi dette i Gyldenløvsgt 7.  Hos Svendsen. Han ble senere kommunist og var med i cella på Herøya. (Streik-«Herøya kaller»,min anmerkning)

Jeg har fått mere og mere mareritt med årene.F.eks da et barnebarn av meg siktet på meg med en treleketøypistol, avstedkom det sterke reaksjoner og mareritt. Mange i Krigsinvalideforbundet der jeg har vært leder, i 15-16 år har dette problemet. Nå la vi forøvrig ned Krigsinvalideforbundet fra nyttår, men registret finnes i Brønnøysund. Krigen tar ikke slutt. Da jeg var inspektør på Brundalen og telefonen ringte eller det gikk i en død, skvatt jeg.

Jeg ble berga av de Hvite bussene. Kom til Rönneby Slott, som var et feriehjem som Arbeiderbevegelsen hadde.

Mor hadde tatt vare på en sigarettsneip  og en toøring, som tyskerne sendte henne da jeg ble flyttet fra Akershus Festning.  Den lå i en eske og var en godt bevart hemmelighet.

Jeg har ikke snakket fordi jeg er redd for om jeg klarer å skille mellom det jeg har drømt, hatt mareritt om og virkeligheten.

Jeg ønsker ingen helteglorie.

John Atle: Kjenner du Ingemar Nossum.

Gunnar: Ja. Han stakk av fra Levanger og rømte til Sverige. Marit Fossum heter dattera.

Berit:  En slektning av Wærdahlbrødrene har uttalt at de var naive, de som trodde de kunne sette seg opp mot nazistene.

Gunnar: Vi var naive. Men, hadde antinazismen i ryggmargen. Jeg hadde lest ei bok om hvordan kommunistene ble behandlet av nazistene i Tyskland.

Og en tysker, som opptrådte i Studentersamfunnet, var blitt så ille tilredet at han ble kalt stålkjeven. Han hadde stål i munnen. En annen tysker bodde hos Dr. Lange. Han var ung. Vi ble kamerater og jeg lærte litt tysk av han. Vi dro på teltturer sammen.

John Atle: Jørgen Vogt hadde flere tyskerne hos seg.

Gunnar: Ja vi visste hva som rammet sosialistene. Forresten lærte jeg meg litt tysk og det kom godt med. Da jeg satt i fangeskap i Tyskland, måtte jeg hjelpe en gammel læsdedianer. Edwind Jørgensen. Han kunne ikke tysk og skjønte ikke ordrene. Av han lærte jeg blodstansing. Han skrev metodikken ned for meg. En gang hadde en skåret seg, i Tyskland. Da brukte Edwin sine kunnskaper.

Ja ja. Vi kom bort fra hverandre.Men jeg fant han igjen. Edwin. Han lå på en halmmadrass i Arbeiderforeningen og venta på å bli sendt tilbake til Nord-Norge.

I anledning 17.november. Jeg har ikke noe i mot å hedrene minnene til de som ble skutt. Og jo. Jeg synes det er en skam at Pelle og Osvaldgruppene ikke fikk heder før

Berit: Men, det er jo det samme vi nå prøver å gi Thingstad og Wærdahlgruppene.

Gunnar: Jo da. Og mange gikk fra AUF og ble kommunister. Men jeg meldte meg inn i Framlaget som barn og har alltid tilhørt DNA.

Jeg kjente også Arvid Falkmo og Arne Johansen, som var AUFere og ble kommunister. Jeg har aldri tydd til flaska, men har alltid vært rastløs.

Dattera, Berit til Gunnar, bryter inn: Broren til min svigermor var kommunist. Han sto i Ørnulf. Han het Arvid Austad. Han fikk et bilde laget av tegnestifter av en russer på Falstad- Det bildet finnes.

Berit: Men hvorfor ble du tatt og ble endel av Wærdahlsaken? Og hvorfor var du en av de som fikk dødsstraff, men ble benådet? Du var jo ung. Du var jo tydelig i periferien av Wærdahlgruppa. Selv regner du deg jo ikke som en del av gruppa engang?

Gunnar: Ja. Det var jo etter det attentatet mot Rinnan. Og kanskje de visste at jeg rapporterte.

Berit har fundert i etterkant:

Kanskje ble feil mann arrestert. Arne Lund, som var en av hovedmennene i Wærdahlgruppa, hadde akkurat rømt til Sverige. Han brukte dekknavnet Gundersen, forteller Marit Aarli i et intervju 12/3 1975.