Tre fortellinger

Fortellingene kanskje kan gi forklaringer på at arkivene mangler fortellingene om kommunistenes motstandshistorie. Leninfanen som forsvant og ble gjenfunnet. Senderen som  forsvant. Papirbunken som Milorg stjal. 

Senderen som  forsvant

Å løfte frem fortellingene som har ligget nedfryst, er en form for rekonstruksjon.

Pierre Bourdieu sier:

-Ved å få frem igjen konfliktene og konfrontasjonene fra de første fasene, og ved med samme grep få fram de alternativene som ble fraveket, reaktualiseres dette bruddet muligheten av det som kunne vært (og som kunne være) annerledes, og denne praktiske utopien setter derfor nye spørsmålsteg ved det alternativet som ble virkeliggjort blant mange andre.

Letingen etter objekter som har noe med kommunistenes motstandskamp å gjøre, ble viktig etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke fant mye skriftlig i arkivene.

21/6 2012 hadde jeg en samtale med Jorunn Marie Pedersen. Hun er lillesøster til tvillingbrødrene Ivar og Kolbjørn Wiggen, som var aktivt med i det kommunistiske motstandsarbeidet i Trondheim og Trøndelag. I Thingstad/Wærdahlgruppene. Hun fortalte om et rom på loftet i Wiggenfamiliens hjem, Ilsvikøra 1. Dette rommet var selvfølgelig hemmelig, men hun hadde som barn, sneket seg inn der og sett. Hun hadde sett store kart, med knappenåler. Knappenåler som hun trodde måtte ha noe med mål for planlagte sabotasjehandlinger. Sannsynligvis indikerte disse ulike, fargede knappenålshodene også distribusjonsnett for aviser, flyktningeruter og motstandsenheter i distriktet. Etter krigen, på 70-tallet, hadde hun og hennes mann pusset opp Ilsvikøra 1. Da hadde de funnet en sammenleggbar seng og en sender inne i veggen på dette loftsrommet. De hadde levert senderen til Hjemmefrontsmuséet i Trondheim, nå Rustkammeret.

Et konkret objekt som  kunne fortelle om Trondheimskommunistenes aktive motstandskamp. Hjertet mitt begynte å dunke. Optimistisk oppsøkte jeg Rustkammeret. Jeg ønsket å få se senderen. Jeg fikk vite at Rustkammeret nok har noe materialet om kommunistene sitt motstandsarbeidet, men at dette ikke er digitalisert og derfor er vanskelig å finne. Men, om de fikk litt tid på seg, skulle de vel oppspore denne senderen. Rustkammeret fikk tidspunkt og navn på den som hadde levert inn senderen. Det gikk flere uker. Jeg purret. Til slutt fikk jeg beskjed om at de ikke kunne finne denne eller andre objekter fra motstandskampen til kommunistene. Som kompensasjon ble jeg invitert på en omvisning, slik at jeg kunne se på senderne som muligens var lik den som ble funnet i Ilsvikøra 1. Fra dette besøket laget jeg en kort videosnutt, med tittelen Senderen. 

Videoen viste jeg til min informant, Jorunn Marie Pedersen. Hun gjenkjente ikke de senderne som jeg hadde blitt vist. Hun ble også usikker på om senderen virkelig var levert. Ingen i familien husket lengre hvem det var som hadde levert den inn. Ingen kunne huske om de hadde fått en kvittering på innleveringen.

Er dette en typisk fortelling på hvordan usynliggjøring av kommunistenes innsats kan ha foregått? En arbeiderklassefamilie, som ikke har tatt vare på en formell innleveringsblankett og som, til tross for stor overbevisning, blir usikker på om senderen er levert inn eller om den har eksistert, når den ikke er å finne i arkivene? En arbeiderfamilie som ikke har ethos nok til å insistere. Som ikke har symbolsk kapital til å flagge fortellingen om den innleverte senderen.

 

Bilde

Leninfanen som forsvant og ble gjenfunnet

Som en del av researcharbeidet i arkivene leste jeg Ny Tid. Eksemplarer fra noen år før og rett etter krigen. Dette var kommunistenes avis i Trondheim. En av redaktørene var K. O. Thornæs, kjent for sitt tydelige antikrigsarbeid  i hele mellomkrigstida. Jeg leste en gladmelding om en fane som var blitt gjenfunnet i fredsdagene. Denne fanen var en gave fra sporveisarbeidernes fagforening i USSR, fra tidlig tjuetall. Den bar navnet Leninfanen. Den ble konfiskert av tyskerne da NKP ble forbudt i august 1940 og man trodde den var tapt. Så står det i Ny Tid at fanen ble gjenfunnet på hotell Phønix, da man ryddet opp etter okkupasjonsmakta. Hotell Phønix var et administrasjonssenter for tyskerne i den første okkupasjonstiden. En fane. Et konkret objekt, som bar  Trondheimskommunistenes motstandshistorie i seg. Men hvor var fanen pr. dato? Jeg visste at Sverresborg Museum har en gedigen fanesamling og var klar til å lete der. På forhånd kontaktet jeg NKPs kontoret i Folkets Hus. «Vet dere noe om denne fanen?», spurte jeg. Jo da. Historien om den fanen hadde tidligere formann, Hilmar Sæther, skrevet ned. Og fanen. Den trodde nåværende sekretær kunne ligge i en margarinkassa oppe i noen hyller på kontoret. «Finn den fram da!» ivret jeg. Mange kasser ble lempet ned. Formannen klødde seg i hodet. «Her ligger den, tror jeg,» sa han. Og ganske riktig. I en margarinkasse, av papp, stivet av med trelister, lå fanen. Godt sammenbrettet.

Fanen var av silke. Med et malt motiv av en trikk som kjørte gjennom et bylandskap og med Lenins hode svevede i et hjørne. NKP i Trondheim hadde tatt vare på fanen. Men. I en pappkasse på et NKP-kontor er ikke denne fanen en del av et offentlig tilgjengelig arkiv. Å oppbevare den sammenbrettet, bidrar til fanens langsomme død.  «Hvorfor har dere ikke levert fanen inn til et arkiv, slik at flere kan få tilgang til den?» spurte jeg. «Vi stoler ikke på arkivene, var svaret. « For eksempel Hjemmefrontsmuséet. De ønsker ikke å vise frem oss og det vi står for! Dette har vi opplevd med Arbeiderbevegelsens arkiv også. Det arkivet har befunnet seg her på Folkets Hus. Det er en fra DNA som har vært arkivar, og han ville bare kaste arkivmaterial fra oss… som skrot.»

images-1

Papirbunken som Milorg stjal. 

Jaques Derrida  skriver om «Verdrängung» og «Unterdrückung» i en arkivsammenheng. Kan historien om fanen ha noe med dette å gjøre?

-The stakes of this conceptual difference between Verdrängung og Unterdrückung are not limited to nominal questions of translation, of rethoric or of semantics, allthough they are also accumulated there. They directly concern the structures of archivization. Because they touch on the topic differences and thus on location of the substrates of traces, on the subjectile of consignation(Niederschrift), from one system to  the other.  Unlike repression (Verdrängung), which remains unconscious in its operation and in its resulat, suppression (Unterdrückung) effects what Freud calls a «secong cencorship»-between the conscious and the preconcisous-or rather affects the assfect, which is tosaya, that which can never be repressed in the unconsciuous but only suppressed and displaced in at another affect.

Kanskje mangler i arkivene relateres til affekten. En affekt som går tilbake handlinger og holdninger fra den kalde krigens dager og som aldri er ryddet opp i?

1. juni 1944 satte tyskerne inn minst 800 soldater og politi i operasjon «Almenrausch» mot NKPs hovedkvarter i Raballen i Valdres. NKP-ledelsen fikk med seg deler av arkivet fra krigstida, men ikke alt. Noe ble funnet av tyskerne og disse dokumentene finnes i tysk oversettelse i det norske Staspolitiets arkiver. Milorg fant senere en del papirer og det er disse papirene denne lille historien handler om. Papirene ble funnet i en koffert. De ble sendt til den norske legasjonen i Stockholm. Papirene havnet ikke hos NKPs representanter i eksil der, noe som ville vært naturlig. Nei. Papirene fikk  Rolf Gerhardsen, Einar Gerhardsens yngre bror, i hende. Etter krigen delte han materialet med DNAs partisekretær, Haakon Lie. De to satt på dette materialet, men benektet at de hadde det i besittelse. I 1981 ødela Rolf Gerhardsens sønn, Tron Gerhardsen, materialet. Han forteller:

-Så en dag i 1981 dro jeg kassene ut i hagen i Slemdalsveien, hvor jeg bodde på den tiden. Under et epletre tente jeg opp med Peder Furubotns krigsarkiv. Med rotweileren Laika som eneste vitne tok flammene Furubotns arkiv-rapporter, navnelister, forhørsprotokoller, brev og notater.

Tron Gerhardsen  hadde lovet sin far å ødelegge materiale etter han. Forståelig, da mye av dette materialet dreide seg om papirer fra farens kommunistjakt, d.v.s. overvåking av kommunistene etter krigen. Men, Furubotnarkivet tilhørte faktisk den kommunistiske motstandskampen!