Her er bildet av Mannerheim og Hitler. De hadde flere «hyggelige» møter.
Vinterkrigen
Kommunistene så Vinterkrigen i et historisk perspektiv, tilbake til borgerkrigen i Finland i 1918. 27. januar 1918 ga sjefen for de «hvite», den tidligere russiske generalen Carl Gustaf Mannerheim, ordre om å avvæpne noen av de russiske garnisonene i Østerbotten. Dette betød at den stillingskrig som i flere måneder hadde preget Finland, gikk over til full borgerkrig. Da Mannerheim som seierherre kunne lede de hvite i en seiersparade gjennom hovedstaden Helsingfors, lå tusenvis av soldater igjen på slagmarken og enda flere skulle dø under umenneskelige forhold i fangeleire i løpet av våren og sommeren 1918. Mange røde ble etter seieren våren 1918 henrettet uten noen som helst form for rettergang, og enda flere døde under umenneskelige forhold i fangeleirene.
-Vi fikk ekstra rasjoner hvis vi var villige til å være med å begrave våre døde kamerater, fortalte Lars Roine da han ble intervjuet på et gamlehjem i den finske byen Vasa i 1987.
Roine var en av de siste gjenlevende rødegardistene og satt i 1918 i den beryktede fangeleiren utenfor byen Ekenäs sør-vest i Finland.
– Vi kledde av de døde og så la vi dem åtte og åtte i gravene. Vi hev jord over dem og så satte vi opp en planke for å vise hvor graven lå. Det ble ikke satt opp noe navneskilt slik at det seinere var mulig å finne ut hvem som lå hvor.
Lars Roine var 87 år i 1987 da han fortalte om dette og var fremdeles bitter over den behandlingen som han hadde fått som rødegardist i 1918. I lange perioder hadde han stått sist i køen for å få arbeid og han hadde fremdeles tro på at det han kjempet for den gangen, et sosialistisk Finland, var den rette veien å gå.
En arbeidsgruppen, som har gått gjennom materiale fra borgerkrigen på nytt, skriver at vel 27000 «røde» mistet livet som følge av krigen mens vel 5000 «hvite» døde. I tillegg kom de som det ikke var vært mulig å definere som «røde» og «hvite» og russiske og tyske soldater. Arbeidsgruppen mener derfor det er riktig å si at nærmere 40 000 mennesker omkom.
I «Grand Manilla» forteller Kjartan Fløgstad om en «rød» finne som arbeidet i Sauda. Kanskje flere «røde» finner flyktet til Norge og fortalte sine partikamerater om dette forferdelige blodbadet som Mannerheim sto i spissen for?
20 år etter. 30. november 1939 angrep USSR Finland. Dette var starten på Vinterkrigen, som varte til 12. mars 1940. Sovjeterne hadde forlangt en større grensejustering på Det karelske nes for å øke Leningrads sikkerhet, avståelse av en del øyer i den indre delen av Finskebukta og av den vestlige halvparten av Fiskerhalvøya ved Nordishavet, foruten å få leie Hangö-odden på Finlands sørvestlige spiss for 15 år til anlegg av en sovjetisk marinebase. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av den sovjetiske delen av Karjala. 1.desember anerkjente Stalin en marionetteregjering under ledelse av den finske kommunisten Otto Kuusinen
Denne regjeringen sluttet 2. desember en formell avtale med Sovjetunionen hvor alle de krav som var stilt til Finland i oktober, ble oppfylt. Men Vinterkrigen fortsatte. Både på engelsk og fransk hold ble det planlagt et storstilt hjelp til Finland. 19. mars 1940 la Chamberlain frem i parlamentet en oversikt over den engelske hjelpen til Finland. 152 fly ble lovet. 101 sendt. 223 stk tungt artilleri ble lovet. 114 sendt. 297000 skudd artilleriammunisjon ble lovet. 185000 sendt. 100 Vickerskanonen ble lovet og 100 sendt. 20000 flybomber ble lovet. 15000 sendt. For Frankrike: 179 fly. 472 artilleri. 5000 maskingevær og 200000 handgranater. Fra Sverige: 84000 gevær. 575 maskingevær. 300 stk artilleri. 300000 granater og 50 millioner geværammunisjon. Dessuten kom 50 krigsfly fra Italia.
Fredsavtalen ble først undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars. Dens territoriale bestemmelser gikk videre enn de sovjetiske kravene fra oktober 1939. Dette innebar tapet av et område på vel 35 000 km2 av Finlands økonomisk viktigste strøk med mer enn 10 % av republikkens dyrkede jord og industri og med den tradisjonsrike byen Vyborg, den gang Finlands nest største. Utflyttingen av de omkring 450 000 innbyggerne i området skapte enorme rehabiliteringsproblemer.
Kort refleksjon, på tålegrensen
Moskvaprossene ser ut til å bli bagatelisert, kanskje fordi kommunistene ikke visste i hvor stort omfang utrenskingene foregikk. Eller, fordi alt ble lest inn i skjemaet antifascist eller pronazist. Mot Tyskland eller for. Nordahl Grieg uttrykker denne holdningen i 1942, mens han oppholder seg i England. Hans posisjon blir da mistenkeliggjort og stemningen rundt han var forgiftet, bl.annet på grunn av hans holdning til Moskvaprosessene. Han skriver et brev til statsråd Svein Nilsen. «Jeg vil helt enkelt gi uttrykk for at jeg ikke deler den oppfatning som finnes i store kretser i London, nemlig at det er så meget bedre å ha en pronazistisk enn en antinazistisk fortid/…/
Vinterkrigen /Finlandskrigen synes jeg virker like komplisert som å ta stilling til krigførende parter i Syria eller i Libya. I Libya bidro Norge til å bombe Gadaffis styre i senk, men hvilket alternative fikk man? I kampen mot fascismen så kommunistene Hitler og hans støttespillere som fienden og USSR som den makt man sloss sammen med. Mannerheim sloss mot USSR, ergo støttet han Hitler, ut fra denne logikken. Og Finland sto sammen med Hitler da Hiltler angrep USSR i operasjon Barbarossa, 22. juni 1941. Da angrep tre armeer, som inkluderte tre millioner tyske soldater, støttet av Tysklands allierte fra Finland og Romania med 650 000 soldater og med suppleringer fra Italia, Kroatitia, Slovakia og Ungarn. De angrep USSR fra den Baltiske sjø i nord til Svartehavet i Sør.
Om jeg tar på meg disse «enten antinazist eller pronazist-brillene» kan jeg klare å se kommunistene sitt standpunkt i Vinterkrigen/Finlandskrigen. Kanskje var det riktig å se denne krigen som en del av kampen mot Hitler? Men fremfor alt. Kanskje ville det være fruktbart å studere middelalderens forfatteres skille mellom jus ad bellum, krigens rett og jus in bello, det som er rett i krig? Disse grammatiske skillelinjene peker mot dypgående spørsmål. Michael Walzer sier:
-Dualismen mellom jus ad bellum og jus in bello utgjør derfor kjernen i alt det som er vanskelig ved problemstilligene omkring krigens moralske virkelighet.
Den røde fyrbøteren 