Irene Kleins flyktninghistorie

Dette er også hentet fra oppgaven om Flyktningene

Irene Klein som flyktet med dattera Anne Ruth vinteren 1942.

Etter en rekke fornedrelser og trakasseringer fra tyskernes side i Trondheim, ble situasjonen mer og mer tilspisset, forteller hun. Min mann var allerede arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Falstad lengre inn i Trondheimsfjorden, så min datter og jeg var alene. Den 17. november 1942 kom fru Fischer og sa til meg: «Fru Klein, nazistene har innført meldeplikt men det skal ikke skje oss noen ting, har de sagt. Vi skal bare i fellesleir.» Å gud tenkte jeg, her også. Jeg hadde vært både i Tyskland og Holland og opplevd nazistenes herjinger, så jeg visste hva det betydde. Gjennom Sara Bodd, en annen jøde fra Trondheim, hadde jeg fått kontakt med Moan gården i Leksvik. Jeg visste jeg var velkommen dit.

Hun forteller at Bjørn Trønsdal fulgte henne og datteren til kaia.

På Moangården bodde vi i 2-3 uker. Der bodde vi sammen med 5 andre jøder som også hadde flyktet fra Trondheim. Det var familien Bodd. Fru Bodd og barna dro en dag til Trondheim, men kom ikke tilbake. Senere fikk jeg vite at de var flyktet til Sverige via Haltdalen og Tydalen.

Hun forteller at det var hun som insisterte på å flykte, selv om det var søndag. Hun kjente det på seg. Og en halv time etter at de hadde dradd, Johan, hun og barnet, kom tyskerne.

Moankarene skulle først lære henne å stå på ski. Hun  hadde gått en gang da jeg var nyforlovet, men det endte med en ødelagt fot. «Derfor var jeg lite lærevillig». Rikard dro til Levanger for å ordne avtale. Alt var nøye planlagt. De bodde sammen med Rikard på en sæter i 3 uker. Moangutta kom opp med mat til oss. Kona til Jon (bror til Kristoffer og Jhan) bakte brød. Selv hadde hun  naturligvis noen penger som hun kunne betale med for å skaffe det mest nødvendige.

Den 18. desember starta vi. Jeg satt på spark hos Kristoffer som også bar Lillemor. Tror vi dro til Mosvik på spark, over noen innsjøer. Så bar det til Ytterøya i robåt. Her fikk de varmet seg hos Ingeborg Barstad. Her tok Ludvik Kruksve og Jonhan over for Kristoffer som måtte tilbake til gården. Om kvelden dro de videre med lokalbåten fra Ytterøy til Levanger. Nå var Rikard Myhre kommet.  I Levanger overnattet vi hos Ida Nordahl, søster til Rikard Myhre. Neste dag kjørte de ut av Levanger i en doktorbil de hadde fått låne. Ved bestemmelsesstedet oppdaget de at de hadde glemt kartet. Jan Myhre, brorsønn til Rikard,var kjentmann og mente de skulle greie det uten kompass og kart.

Mot grensen måtte de være forsiktige, fordi det patrulerte tyske grensesoldater der. Guttene laget en slede til henne som de dro henne i.

Ved grensesteinen skilte de lag. Rikard og Jan Myhre tok fatt på tilbaketuren. Fra Skalsvatnetet dro Jon med Lillemor for å finne hjelp, mens Ludvik ble igjen hos henne. Plutselig kom noen grønnkledde. Det var svensker. De holdt til på Skalsstugan. De fulgte dem dit. Der var allerede Lillemor og Jon. Hun hadde fanget fullt av gotteri. Bananer. Epler. Sjokolade. De svenske soldatene satt og gråt, de visste ikke hva godt de skulle gjøre med ungen. Etter ankomsten måtte de i forhør hos landsfiskalen. Han ville vite hvor vi kom fra og hvilken rute vi hadde gått. Dessuten fikk hun  høre at han ville internere Jon og Ludvik. Hun bønnfalt landsfiskalen om at guttene måtte få reise hjem, Ellers ville det bli et helvete. Det endte med at de fik dra. De svenske soldatene samlet flere sekker med mat til Jon og Ludvik. De kom seg hjem til juleaften. Etter et par dager tok Lillemor og Fru Klein toget til Kjeseter, som var mottaksstasjon for norske flyktninger til Sverige. På Kjeseter måtte hun i nye forhør.

Overalt ble  de invitert på kaffe og kaker, «duppa» som de kaller det i Sverige.

Etter Irenes opphold på Kjeseter ble hun og ungen sendt til en gård utafor Uppsala. Der bodde de sammen med en svensk familie. Sommeren 43 greidde Irenes mann å flykte til Sverige. Han rømte til oppsamlingsleiren Bredtvedt utenfor Oslo. (Er ikke dette litt rat. At han rømtetil en leir?, minanmerkning)

Om Bredtvedt, se: http://www.vestfoldarkivet.no/nytt-til-arkivet-unike-kilder-om-jodisk-liv-og-skjebne/

Fru Kleins konklusjon:

Trøndene var sene, men når de kommer i gang så går det. I Oslo hadde de jo en stor undergrunnsorganisasjon som sørget for å få mange jøder trygt ut av landet.

Advertisements

One thought on “Irene Kleins flyktninghistorie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s