En russisk fange, som bl.annet opplevde solidaritet på Marienborg, forteller

beritrusten Legg igjen en kommentar

Se: https://ladeoglademoenhistorielag.no/wp-content/uploads/2025/02/framtiden-tilhorer-til-oss-historien-om-nikolaj-shelgokov.pdf

Nikolaj Shelgokov Krigsfange på Skedsmo 

Oversatt og bearbeidet av Tatiana og Odd Ingar Toresen Tatiana og Odd Ingar Toresen 

Under den 2. verdenskrig var det over 100.000 sovjetiske krigsfanger som ble sendt til Norge av Tyskland for å utføre slavearbeid for dem. De første krigsfangene kom til Norge august 1941. Det skal ha vært nærmere 500 fangeleire fordelt over hele Norge. De fleste i Nord-Norge. De fire hovedleirene var Stalag 303 Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta, (ble senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja/Oppdal. Stalag 303 ved Jørstadmoen var en transittleir. 65.000-70.000 sovjetiske krigsfanger skal ha vært innom leiren. De fleste av de sovjetiske krigsfangene var menige soldater i den den Røde armé. 7500 var sivile sovjetiske tvangsarbeidere, de ble kalt Ostarbeiter/Østarbeidere. Det skal ha vært 1400 kvinner og 400 barn i alderen 0-15 år blant krigsfangene, av barna ble 150 født i fangenskap på norsk jord. Det var mangel på arbeidskraft, som gjorde at tyskerne sendte sovjetiske krigsfanger til Norge. Tyskerne hadde store byggeplaner. Det skulle bygges store forsvarsverk langs kysten for å hindre de alliertes invasjon. Krigsfangene skulle benyttes til å bygge flyplasser, jernbaner og veier som skulle lette transporten av militært utstyr og soldater nordover for å angripe Sovjet fra nord. Krigsfanger ble også benyttet i industrien blant annet i Årdal, for produksjon av aluminium til tysk krigsindustri. Mange av de kvinnelige krigsfangene ble benyttet i fiskeriindustrien i Nord-Norge. Krigsfanger ble også benyttet til tømmerhogst og gårdsarbeid. Det offisielle tallet på antall sovjetiske krigsfanger som døde i Norge er 13.700. Det reelle tallet er sannsynligvis nærmere 15.000, av disse er det kun ca. halvparten som ligger under navnede gravsteiner/minner. 

En av de som overlevde fangenskapet i Norge var Nikolaj Shelgokov. Han var født 6. desember 1906 i Stavropol fylke i Kaukasus. Han ble innkalt til den Røde armé 26. juni juni 1941, fire dager etter at Hitler startet operasjon «Barbarossa», angrepet på Sovjet-Unionen. Han ble tatt til fange 14. oktober 1941 ved Vjazma, ca. 30 km sørvest for Moskva. Nikolaj skrev selv sin historie om fangenskapet i Norge i ei bok «Norske fortellinger» som kom ut i Sovjet i 1964 i 54.000 eksemplarer. Journalisten Mikail Iskrin, som selv hadde vært 1 krigsfange i Norge, samlet i boka historier skrevet av tidligere sovjetiske krigsfanger i Norge, og av nordmenn som hjalp krigsfangene. Nikolaj var i flere fangeleire i Norge. Den første han kom til var Jørstadmoen, og derfra ble han sendt til Bergli i Skedsmo. Han var også, som det står i hans historie, i en fangeleir på Trandum, sannsynligvis Quistebo. Etter det ble han via Jørstadmoen på nytt sendt til en fangeleir i Trondheim, uvisst hvilke. Her er hans historie, den er oversatt av oss, og vi har valgt å legge oss så nær opp til slik han forteller det. Tatiana og Odd Ingar Toresen —— 

Framtiden tilhører til oss Nikolaj Shegolkov 

Snille mennesker 

Tre dager etter at vi kom til Lillehammer ble jeg kommandert til å vaske vaskerommet. Vasken var av betong. Så ut som et betongkar med vannkran. Jeg gikk dit etter at vi ble vekket. Alle andre gikk til appellplassen. Så hørte jeg raske skritt ute på gangen, der står kommandanten og stirrer på meg. Alle kalte ham «bombebæreren». Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var på appellplassen. Kommandanten slår meg så jeg faller på gulvet. Jeg reiser meg fort opp, og løper ut til mine kamerater ute på appellplassen. Fra fangeleiren skulle det sendes 35 stykker. Jeg tenkte ikke lenge, plutselig sto jeg i den raden som skulle sendes. Vi ble kommandert ut fra fangeleiren, bak et gjerde. Der sto en bil som vi ble plassert i, og vi ble kjørt til Skedsmo, 25 km fra Oslo. Bilen stoppet ved et fint hus som lå på en topp litt ut fra vegen. Sør for piggtrådgjerdet, som var rundt huset var det skog. Nedenfor var det bebyggelse på begge sider av vegen. Langt borte så vi skogen og noen fjell. Det lignet på stedet jeg kommer fra, mitt hjemsted i Kaukasus. Vi sov på treplanker, og som vanlig på et nytt sted var det vanskelig å få sove. Vi visste ikke hva som ventet oss. I tankene mine var jeg tilbake i Hammerstein, derfra ble vi 500 stykker i slutten av april 1943 sendt i godsvogner til Stettin, Polen. I havna i Stettin stod det klar en båt. Hele veien til Norge så vi i havet rester av båter som var blitt senket. Hvem vet hvor mange av oss krigsfanger ligger nede i bunnen av havet. Ved siden av meg ligger en kamerat som puster tungt. Det ser ut som han har tunge og vonde tanker. Det er stille. Vi hører bare vakta utenfor som går fram og tilbake. Noen ganger hører vi fugler i skogen som kvitrer. Hva blir det med oss i morgen? Hva slags arbeid blir vi satt til? De fleste av kameratene klarer knapt å stå på beina, kommer det et vindkast vil de falle. Jeg tenker, etter at vi forlot Lillehammer har vi ikke hørt et eneste skrik. Vaktene forlater aldri sin vaktpost, de står der og stirrer utover. Kommandanten var en eldre mann, det samme var underoffiserene hans, og når de ga ordre til oss skrek de ikke, men de ga ordrene med rolig stemme. Tidlig på morgenen tar vi alle sammen sag og øks og går for å hugge ut en plass /lysning som skal ligge ved hovedvegen. Like etter at vi hadde begynt å gå på vegen til arbeidsplassen kommer det noen norske ungdommer syklende. De gikk fram og tilbake på hovedveien foran der vi arbeidet, og lot som det var tilfeldig at de er der. De ser hva vi holder på med. De ser at vi beveger oss langsomt og jobber sakte. De tyske vaktene griper ikke inn selv om vi jobber sakte, og innimellom stopper helt opp. Vi hadde ikke krefter. Da vi gikk tilbake til leiren så vi de samme gutta sykle sakte forbi oss, snudde og syklet tilbake. De satte fra seg syklene ikke langt fra leiren, og satte seg under et tre og pratet livlig med hverandre. Plutselig kommer kommandanten ut fra kommandantboligen, da reiser gutta seg og løper bort. Kommandanten så ikke på gutta engang. Gutta forstår at han er ikke farlig, og de kommer nærmere piggtråden rundt leiren. Vaktene prøvde å jaga bort gutta, men kommandanten sa noe til dem, og vaktene gikk bort. Da kom gutta nærmere og kasta små pakker med brød og fisk til oss. Noen av gutta slengte seg på syklene sine og syklet bort. De var ikke lenge borte før de kom tilbake og kastet en stor pakke med mat til oss. Vi prøvde å prate litt med dem. Ut fra skogen kom to menn. Gutta snakket med de to, og de kom forsiktig til piggtrådgjerdet. En av dem, en mann med grått hår, tar fram en sølvmynt og spør med fingerspråk om vi kan lage en ring av den. Vi svarer at det kan vi, men vi trenger verktøy. Vi tegner på et stykke papir hva slags verktøy vi trenger. Pakker en stein inn i papiret og kaster det til nordmennene. Når nordmennene ser på papiret, nikker og smiler de. Da kaster gutta seg på syklene og forsvinner. De kommer tilbake med det verktøyet vi trengte. Nå begynte vi å lage ringen. Vi bygde vårt eget «verksted» bak utedoen. Vi ble så opptatt av vårt arbeid at vi tenkte ikke på at noen kunne høre at vi slo med en hammer. Plutselig sto kommandanten der og så hva vi holdt på med i vårt «verksted». Han sier forsiktig, vær forsiktig. Hvis Hauptmann ser dere vil han drepe dere. Han gjør tegn med hånda si på halsen, dere vil bli drept. Hvis bilen til Hauptmann kommer til leiren må dere gi verktøyet til vakten. Nordmenn må aldri komme nær leiren hvis de ser bilen til Hauptmann. I vår leir var det ikke bare en «gullsmed», men det var også flere som var flinke med treskulpturer og til å tegne. Nå da vi hadde fått riktig verktøy, fargeblyanter og maling, begynte vi alle å lage haner med fine, fargerike haler og vinger. Neste dag fjernet vi noen greiner fra trær vi har felt, og da jeg skal kløyve en vedkubbe ser jeg en pakke. Det er flere som finner slike «skatter». Det er mat i dem. Norske barn og kvinner gjemte seg bak trærne. Vi så de så vidt. De var veldig fornøyde da de så at vi fant pakkene. De hever armene og viser at de har solidaritet med oss. Tilbake i leiren deler vi maten med alle kameratene. Vi hadde fått 35 pakker. De hadde klart å finne ut hvor mange vi var. På kveldene gikk det ofte nordmenn forbi piggtrådgjerdet. Den eldre gråhårete mannen gikk ofte forbi. Vi kalte ham alle sammen for «far». «Far» fortalte at kvinnene i Skedsmo hadde sagt at de alle skulle hjelpe oss russiske krigsfangene med mat. Vi takket hjertelig de norske kameratene. Vår kolonne kommer tilbake fra arbeidet i skogen, «far» står ikke så langt fra veien og peker på en plass med høyt gras. Vår kolonne prøver å gå nærmere. Der ser vi tre papirsekker. I de var det 40 kg med poteter og minst 10 kg med sild. Vi klarer på noen sekunder å få sekkene inn i kolonnen uten at vaktene ser det. Den plassen ble vår hemmelige faste matstasjon. Veien fra leiren og til skogen kan jeg med god grunn kalle veien for solidaritet og brorskap. En gang da vi nesten var framme der vi skulle hogge i skogen møtte vi flere norske jenter som sang «Stenka Rasin» på norsk. (Russisk folkesang) Når de gikk forbi de tyske vaktene sluttet de å synge og snudde hodet vekk fra vaktene. De ville ikke se på okkupantene. Når de hadde passert vaktene så de på oss og smilte. Det var som de sa at vi er med dere. Fra de jentene kom det så mye positiv energi og motivasjon at vi alle sammen følte oss mye bedre. Jentene snudde også hodet vekk fra de tyske vaktene som gikk bakerst i vår kolonne, da de hadde passert begynte de igjen å synge «Stenka Rasin». Når halvparten av den plassen vi skulle hogge ut var ferdig ble noen av oss satt til å jobbe i et steinbrudd. Biler ble fylt opp med stein. På slutten av arbeidsdagen kom ikke bilene tilbake og vi måtte gå tilbake til leiren. På vegen tilbake lå det noen hus. Ved siden av et av husene sto ei kvinne, og en av vaktene spurte om å få vann. Kvinnen så på oss og sa noe til vakten og han svarte bare jaja. Han tillater at vi kan gå opp til huset, og kvinnen ga oss alle brødskiver med pålegg. Vi spiste med grådighet, og kvinnen sa ett eller annet til sin sønn. Vi fortsetter å gå mot leiren og stopper ved et annet hus, og fra huset kommer ei 12 år gammel jente som holder ei pakke til brystet og ber vakten gi den til oss. Vakten ser seg litt rundt, åpner pakken og ser at det inneholder ett brød og en boks med fisk. Jenta står med åpen munn og det ser ut til at hun er livredd for at vakten skal ta alt sammen selv. Men vakten ga oss pakken og ba oss gjemme det godt under frakkene våre. Jeg ser på jenta og klapper henne på hodet, og tenker på min egen datter langt, langt borte på mitt hjemsted. Ved siden av huset står en gutt med sykkel. Jeg ser det er sønnen til kvinnen som ga oss mat tidligere. Det hun tydeligvis hadde sagt til sønnen var at han skulle sykle til nabohuset og be de lage matpakke til oss. Gutten står og smiler til oss, og i vinduet ser jeg mor til jenta. En dag ved siden av et toetasjes hus ser vi «far», han blunker til oss. Han begynner å prate med vakten, men vakten rister på hodet og viser tydelig at han ikke er enig med «far». «Far» fortsetter å snakke med vakten og peker mot huset. Vakten ser seg rundt og kommanderer oss «Marsch dahin». «Far» peker mot porten, vi går fort gjennom porten og «far» lukker den. «Far» tar en stein og kaster den mot ett vindu i andre etasje, vinduet åpner seg og der står en norsk kvinne. Kvinnen kommer ned til oss, gir ei flaske øl og matpakke til den tyske vakten. «Far» tar oss med ned i en kjeller og peker på en stor sekk med poteter. Tar en ny tom sekk og deler innholdet i potetsekken i to sekker slik at det skal bli lettere å smugle potetene inn i leiren. Mens vi holder på å gjemme potetene og fisken på oss sier «far» entusiastisk i en blanding av tyske og norsk: «Tyske armé rømmer fra Kaukasus», og med kroppsspråk viser han at de løpe r, «Russisk armé fram, fram». Vi tar alle «far» i hånden og takker ham hjertelig. Når vakten ser hvor mye poter vi får, ber han om ei flaske øl til. Når han får den, gjemmer han den i lomma på frakken. På veien til fangeleiren snur vakten seg stadig og ser seg rundt, for å se om noen hadde sett hva som har skjedd. Vi klarte å komme oss inn i leiren med potetene og silda uten at noen merket noe. 4 Etter to måneder på Skedsmo begynner vi å føle at vi får kreftene tilbake. Nordmenn gir oss både barberblad, tobakk og mat. Sittende sammen i en ring nyter vi en sigarett som blir sendt rundt. Så fort sigaretten tar slutt. Jeg ble plassert i ei gruppe som skulle bygge veg inne i skogen. Tysk Feldwebel passer på at vi legger de rette steinene. Plutselig spør han meg hvor i Russland jeg kommer fra. Når han hører mitt svar så han ondt på meg, og sa; «Kaukasus, nicht gut», Det ble stille noen sekunder og han sa på nytt «Kaukasus, nicht gut». Hvorfor begynte han å snakke stygt om Kaukasus tenkte jeg. Så kom jeg på hva «far» hadde fortalt. Jeg sto på kne og la stein på vegen, så reiste jeg meg opp og så på Feldwebel og sa på tysk, jeg vet hvorfor du ikke liker Kaukasus. Hvorfor, spurte Feldwebel. Fordi dere ble sparket ut fra Kaukasus. For at han skulle skjønne hva jeg mente gjorde jeg et spark ut i lufta. Feldwebel ble helt stiv og kniper øyene sammen og hånda hans legger seg rundt pistolhylstret. Jeg så på ham uten å blunke, han åpner pistolhylstret og legger hånda rundt pistolen og tar opp pistolen og blir helt stiv. Vi står slik ganske lenge. Plutselig forandrer ansiktsuttrykket seg hos Feldwebel. Han tar seg til hodet, og begynner å le. Bøyer seg, retter seg opp igjen, og ler som en sinnssyk. Det ble et slags ekko i skogen av hans latter. Jeg så det kom en tysk offiser imot oss, jeg bøyer meg ned og begynner å legge steiner igjen. «Was ist los?» spurte den tyske offiseren. Etter å ha roet seg litt ned forteller Feldwebel om samtalen vi hadde hatt, og begynte deretter å le igjen. To dager senere mens jeg gikk på vegen, så jeg samme Feldwebel blant andre offiserer. Vi blir kommandert til å stå på kne rundt bordet, og de tyske soldatene som kom sammen med Hauptmann begynner å lete i sengene våre. De fant et lite bilde som Mikail Tishenko hadde laget av ei lita norsk jente Hauptmann ble rasende når han så det, og slo til Mikail i ansiktet, og begynte å skrike om ulovlige forhold mellom russiske krigsfanger og nordmenn. De tyske vaktene står helt stille. Endelig, med et oppsyn som en general som har vunnet et viktig, stort slag, sier Hauptmann god natt til oss og slenger igjen døra. På morgenen dagen etter sier kommandanten at vi alle vil bli sendt til en straffeleir. Det kom flere biler, og vi blir satt inn i dem, og bilene kjører av sted. Så synd at vi aldri mer skal få se vår «far» mer, og alle de andre snille nordmenn fra Skedsmo. Saltvelling Vi kjørte ca. 70 km. Foran oss lå porten inn til Trandum leir. Tyskerne teller oss lenge. Dystre går vi i kolonne inn i fangeleiren. Fangene som allerede var der, prøver å oppmuntre oss. Det eneste positive var at vi får beskjed om at vi skal være der bare i en måned. Vi ble straffet alle sammen fordi Ivan rømte, men ingen av oss fordømmer ham. Vi var glade for at han klarte å rømme. Det var inspirerende for oss. Til og med i dag er jeg helt sikker på at Ivan klarte seg, og at han sitter et sted i Ukraina. Jeg håper at han, når han leser denne historia her, tar kontakt med meg og forteller hvordan han kom tilbake til hjemlandet. 

Transom

Trandum fangeleir lå midt i skogen, det var ingen nordmenn i nærheten. Like ved fangeleiren lå det en flyplass. Kanskje det var derfor det ikke var nordmenn her? Arbeidsgruppene kommer tilbake fra arbeid. Vi har fått velling, den var altfor salt, vi ville klage, men de som hadde vært i fangleieren lengre enn oss sa at da vil alt bli verre, fordi salt var vår avstraffelse. Jeg tvang meg til å spise vellingen. Man må vende seg til det. Er det veldig salt spurte en av de andre fangene som hadde vært i leiren lenge. Ja, svarte jeg, veldig. Hør på meg sa han, du må alltid ta med deg vann når du går på jobb. Fordi det er ikke alltid vi finner vann der vi jobber, og om vi finner det er det ikke alltid vi får lov til å drikke det, og en ting til, du må finne noe å legge på skuldrene når du skal bære trestokker slik at du ikke ødelegger skuldrene. Jeg drakk mye vann før jeg begynte å klatre opp til femte sengeetasje, sengene under var allerede opptatt. Det var fryktelig varmt der opp, og jeg klarte ikke å sove. På de to nederste sengeetasjene var det så kaldt at de som lå der frøs. Det var ikke ovn i brakka, vi fyrte med ved i ei tønne, den ble ildrød. Hver halvtime klatret jeg ned fra femte sengeetasje til gulvet for å avkjøle meg og drikke vann. Ved midnatt slukke t veden i tønna. Men alle måtte i løpet av natta klatre ned for å drikke vann. Vaktene vekket oss, og vi måtte ut i mørket for at vi skulle bære de store tømmerstokkene. Hver eneste dag mistet vi mer av kreftene våre. De vi sparte da vi var på Skedsmo. Hvis vi hadde kommet hit direkte fra Lillehammer, ville vi aldri klart oss. Saltvelling, vann, tunge løft og dårlig søvn slo oss ned slik at vi nesten ikke klarte å snakke sammen. Kamerater, vi har vært her i 21 dager, det er bare ni dager igjen, trøstet vi hverandre. Noen svarte da at de håper de ikke vil straffe oss med flere dager, ni dager skal vi klare. Jeg begynte å få vondt i nyren på venstre side, og hele dagen bar jeg de tunge tømmerstokkene på høyre skulder. Kameraten min spurte hvorfor jeg ikke byttet side, og jeg fortalte han hvorfor. En vakt hørte hva vi pratet om. Jeg ble veldig overrasket da en tolk sammen med en vakt kom til brakka vår. Tolken spurte hvem det var som i dag sa at han hadde vondt i den ene siden, og ikke kunne bære tømmerstokkene. Jeg var stille, jeg hadde på følelsen av at det var noe galt som kunne skje. Tolken gjentar spørsmålet, da måtte jeg klatre ned fra senga mi i femte sengeetasje. Jeg ble låst inne i et lite rom hvor det bare var en trebenk. Tolken sa at i morgen vil en lege se til deg. I hodet tenkte jeg at det kunne ikke stemme at de ville hjelpe en krigsfange. Det må være et eller annet lureri eller triks, Tidlig på morgen kom tolken og to tyskere til mitt lille rom. Den ene tyskeren holdt en metallboks. Jeg fikk beskjed om å dra opp jakka på armen. Jeg satt på trebenken. En tysker presset rundt armen min, og den andre tok ei tom sprøyte og sprøyta inn i armen min. Jeg følte ikke noe vondt, men jeg prøvde å ikke se på hva de gjorde med armen min. I hodet mitt hadde jeg bare én bekymring. Hvis de skal holde meg tilbake på Trandum da dør jeg her, mens kameratene mine kan reise fra dette «salthelvete», og det er mulig de møter igjen våre norske venner. For i går var det siste straffedag på Trandum. Nå er det nok, sa en av dem som ga meg sprøyter og forlot det lille rommet. Jeg bøyde albuen, og holdt på stedet hvor nålen var stukket for å stoppe blødning. Hele tiden tenkte jeg hva det blir med meg nå. Tyskerne forlot det lille rommet, og jeg hørte mine kamerater stille opp på appellplassen. Jeg gikk ut fra det lille rommet, og løp til vår brakke og til min sengeplass. To av mine kamerater satt ved min veske og eiendeler. De visste ikke om de skulle ta det med seg eller la det være igjen. Da de så meg skrek de i kor: «Fort! Vi skal reise nå.» Biler begynte å kjøre ut av leiren, og dette «salthelvete» lå bak oss. Jeg spyttet ut, og sjela mi ble mye lysere nå. Selv om vi ikke visste hvor vi ble kjørt. Sannsynligvis skulle vi tilbake til Lillehammer og «bombebæreren». Men det var en transittleir, og vi visste at der skulle vi ikke være lenge. Etter to timer begynte vi å se kjente fjell. 

Verkstedet 

På slutten av 1943 ble 65 stykker av oss, de fleste hadde vært på Skedsmo og Trandum, satt i togvogner og kjørt til Trondheim. Fangeleiren var ikke stor, brakkene lå bak piggtråd og lå på en topp. Derfra kunne vi se hele byen. Byen var omringet av ikke så høye fjell og av skog. Bølger slo inn mot vågen. Vi hørte lyden av Nidelva. Vi ble satt til å jobbe på et lokomotivverksted. Noen av oss stablet ved under tak, andre kostet gulv og resten av oss jobbet sammen med nordmenn. Jeg og Afanasij, som pratet veldig lite, kom til en høy og alltid smilende Ole Risan. Ole jobbet med å reparere og vedlikeholde lokomotiv, byttet bremseklosser. Vi satt sammen med Ole nede i «grava» under lokomotivet når det skulle vedlikeholdes. Med stor vanskelighet prøvde vi å forstå Ole når han forklarte oss hva vi skulle gjøre. Ole sa til oss at dere trenger ikke gjøre noe, men når det kommer tyske vakter mot oss da må dere ta en hammer og slå på noe, eller ta en skiftenøkkel og late som dere skrur på noe. Ole fortalte til oss at før vi kom ble en tysk ubåtbase bombet.* De husene som lå like ved den tyske ubåtbasen ble ikke ødelagt. Men det huset der den tyske hovedstaben var, og som ikke lå så langt fra byen, er det ikke noe igjen. *Om morgenen lørdag 24. juli 1943 tok 45 B-17 av fra England. 24 av dem kom fra 100th Bomb Group stasjonert på Thorpe Abbotts i Norfolk. De øvrige 21 tilhørte 95th Bomb Group. Målet var Lademoen, nærmere bestemt u-båtbasen på Dora. Selve Dora I berget bra, men U622 ble senket og en annen ubåt (U354) ble skadet. Sivile tap er anslått til åtte, mens drøyt 40 tyskere gikk med. (Red.) Om kvelden i brakka vår pratet vi lenge. Vi delte med hverandre all inntrykkene, og delte med hverandre våre nye norskkunnskaper, det vi hadde lært den dagen. Til slutt sovnet vi. Filip, på ukrainsk het han Pulup, en gutt med brede skuldre, firskårent ansikt med fyldige lepper og bustete øyenbryn, snur seg mot sin nabo i senga og hvisker høyt. I dag da jeg skulle løfte noen tunge gjenstander ved siden av lokomotivet skjedde det noe. Vakten så ikke på meg, han gikk i motsatt retning av meg. Da kom en nordmann til meg og begynte å snakke med meg på norsk og pekte med en finger mot brystet mitt. Jeg forsto ingenting. Da pekte nordmannen på sitt eget bryst og sa «Nils». Da forsto jeg hva han mente og pekte mot mitt eget bryst og sa «Filip». Så fort jeg sa det snudde nordmannen seg og forsvant, da så jeg at vakten kom i retning mot oss. Da forsto jeg at nordmannen ble redd, derfor forsvant han. Jeg rakk ikke å snakke med ham. Da den tyske vakten så at jeg fortsatt var her, og ikke hadde rømt, gikk han til de andre gutta og sjekket dem. Plutselig hører jeg en lyd bak meg, «Pst», en nordmann prøver på få kontakt med meg. Han peker på «grava» under lokomotivet og ber meg gå ned dit. Så forsvinner han. Da jeg gikk ned så jeg at det lå ei lita pakke der. Jeg la pakka i uniformslomma mi. Vi jobbet litt til, men så var det lunsjtid. Etter lunsj fortsatte jeg å jobbe på samme sted. Forbi meg går en ung norsk gutt. Idet han går forbi meg mister han noe. Det var sigaretter. Jeg tar de opp og gjemmer dem, og sier «djakuju», men da har han forsvunnet. Naboen i senga spurte Filip om hva «djakuju» betyr. Da svarte Filip at visste du ikke Sergej at «djakuju» på ukrinsk er det samme som «spasiba» på russisk. Jeg og Afanasij gikk sammen med Ole Risan til verktøyavdelingen. Jeg la merke til at ved siden av vinduet var det en metalltråd, og der hang det forskjellige ting som kam, briller, sigarettetuier, klokker og lommetørklær. Hva slags kolleksjon var dette? I «grava» under lokomotivet spurte jeg Ole Risan, ikke med ord, men jeg tar av meg beltet og gir den ene enden til Afanasij, den andre enden holder jeg selv. Jeg legger på beltet rester av min kam, tar et papir, later som jeg snyter meg i det og legger det på beltet. Når Ole Risan ser dette begynner han å le, og visuelt viser han oss, slik vi viste ham, at alt som nordmenn hadde mistet eller hadde glemt ble hengt opp der. Alle visste om det. Så enkelte og ærlig var det. Inne i verkstedet var det mye aluminium og mye verktøy. Der begynte vi å lage sigarettetuier. På lokket laget vi på de fleste sigd og hammer, og skrev CCCP. Inne i etuiet laget vi forskjellige landskap av Norge. Norske arbeidere på verkstedet bestilte mange, og de fineste sigarettetuiene de med sigd og hammer og CCCP på, betalte de mest for. Når jeg var med Ole Risan på støperiverkstedet, så jeg med profesjonell interesse på alle detaljene, formene og modellene de brukte. En nordmann spurte meg. Har du jobbet med støpning før? Jeg svarte at det hadde jeg gjort. Da ble jeg flyttet til støperiverkstedet. Ved siden av støperiverkstedet var det ti nordmenn som laget former for hånd. I et lite verksted jobbet de med fargede metaller. Jeg ble kjent med Alfred Rønning og Sverre Svendsen. De tar meg i hånda og klapper meg på skuldra og sier jeg er hjertelig velkommen. En lærling som har avsluttet sin praksis på støperiverkstedet forteller på tysk mine 8 arbeidsoppgaver. Jeg skal bære ved, forberede spesiell jord til støpning av former, forme modellen og rense den etter at støpning er ferdig. Mine kamerater var opptatt av andre ting. Den norske lærlingen sa til meg at Alfred Rønning tar ansvar for deg og går god for deg. Jeg svarer på tysk til lærlingen: Hva kan jeg svare på det, hvis Alfred Rønning risikerer sitt liv uten å kjenne meg. Så lover jeg dere at jeg skal aldri forlate verkstedet uten at jeg gir beskjed til Alfred. Lærlingen oversetter alt jeg har sagt til de norske arbeiderne. De tar meg alle i hånda. Fra begynnelsen kom tyske vakter ofte og sjekket hva jeg holdt på med, etter hvert ble det sjeldnere. Vaktene så meg aldri snakke med de norske arbeiderne. Så fort noen så at tyske vakter nærmet seg vårt verksted, kom en av de fort til oss og skrek «Tysker». Tok ei bøtte eller en spade med seg fra verkstedet og gikk ut, møtte ofte vakten i døra, lot som ingenting og gikk videre. På søndager var vi ofte for oss selv. Men i mars eller april 1944 kom kommandanten og stilte oss opp i rekke og sa at engelskmennene har gått inn i Norge. Hvem av dere vil frivillig ta våpen i hånda og slåss mot engelskmennene. Ta et steg fram. Det ble helt stille. Ingen vil, sier kommandanten usikkert. Det ble dødsens stille. Kommandanten ga oss ordre om å gå. Vi trodde ikke på informasjonen om at engelskmennene var kommet til Norge. Vi prøvde å høre etter om vi kunne høre fly eller skudd, men det var stille. Utålmodig ventet vi på mandagen, slik at vi kunne spørre nordmennene. På mandagen, da jeg gikk til arbeid på støperiverkstedet, stoppet en nordmann leende meg og sier at det med engelskmennene som kommandanten sa var kun en sjekk på hvor pålitelige krigsfanger var. Norske arbeidere fikk bekreftelse på hvilken side vi er. Jeg prøver å lytte etter hva nordmenn snakker om på verkstedet. Jeg trodde at jeg aldri skulle forstå og snakke norsk, men litt etter litt begynner jeg å bytte ut tyske ord og bruke norske. Da finner jeg ut mye mer om kampene ved Kursk, og de store tap tyske arméer har der. Hver morgen forteller nordmenn meg nyheter fra fronten. De nevner hvilke byer i Tyskland som blir bombet. Nye nyheter hver dag. Vi krigsfangene får nyheter fortere enn de tyske vaktene. Noen ganger får jeg nyheter flere ganger om dagen av de norske arbeiderne. F.eks. fortalte de at for tre timer siden ble den tyske byen tatt og de sa navnet på byen. Mest av alle visste arbeiderne på tinnverkstedet. På én uke nå har jeg ikke sett mine norske kamerater Jeg fikk hjerteinfarkt mens jeg var på arbeid. En norsk arbeider på jernstøperiet, en veldig ung og sosial nordmann, Birger Salseggen, spurte hva skjer med meg. Han kom med noen medisiner som jeg tok med én gang. Flere nordmenn fra forskjellige verksteder kommer for å sjekke hvordan det gikk med meg. Hver eneste dag sender nordmennene medisin og mat til meg, og jeg blir frisk. Mine norske arbeidskamerater på støperiverkstedet ble veldig glad da jeg kom tilbake på arbeid. En dag, tidlig på morgenen, så fort jeg kommer inn i verkstedet kommer en fra tinnverkstedet til meg. Vi går til en vegg, og han tar vekk papiret som dekker et kart over Europa. På kartet, rundt en del av Frankrike, er det en blå ring. Den norske arbeideren forteller meg om de alliertes invasjon i Normandie, om hvor mange fly, båter og tanks som deltar, og hvor stor del av Frankrike som er befridd. En time senere fortalte jeg til mine kamerater på brakka nyheten, alle ble kjempeglade, tyskernes nederlag er veldig nær. 9 Vi ble alle sammen flyttet til ei brakke som lå i nærheten av verkstedet. Fra vinduet så vi ballonger i lufta over hele havna. På dagen på søndag var det storm. En av ballongene faller ned, truffet av lyn. Det tordner og lyner og resten av ballongene blir truffet av lyn og faller også ned. Vi samles tett ved vinduet og ser på «himmel-artilleriet». Hvert eneste treff for «himmel-artilleriet» gir oss glede og latter. Tyskerne prøvde å dra ballongene ned, men det ser ut som naturen håner tyskerne. Det var morsomt å komme på jobb på mandag å fortelle om det som skjedde med ballongene, og da lo vi sammen alle sammen. Andre delen av sommeren (1944) sluttet arbeiderne på tinnverkstedet å skjule for meg at de har en skjult radio inne på tinnverkstedet. På kvelden forteller jeg nyheter på brakka om at den Røde armé inntar Polen og går mot vestre del av Prøysen. Vaktene begynner å snakke negativt om Hitler. Kommandanten, uten å lykkes, fortsetter å prøve å verve oss til den tyske hæren. Tusen takk, sa de norske arbeiderne da de fikk vite at vi ikke vil gå til den tyske hæren. Så kommer høsten med regn, kald vind og lavt skydekke. Vi gikk til og fra jobb i mørket. Hver kveld samles vi i brakka, og varmt minnes vår «far» og kommandanten på Skedsmo, og sjåføren Ivan som mistet direktøren, og vi mistet Ivan. Vi glemmer aldri Trandum og Hammerstein og de andre fangeleirene. Mer og mer blir vi plaget av vår melankoli om vårt hjemland. I vårt minne kommer minner fra vår barndom, skogen, elver, sjøer og fantastiske fjell. Norge er et pent land med sine mørke fjell og skoger, grønne daler og blå fjorder. Med lyden av rennende elver og fosser. De modige og vennlige menneskene som bor her. Men mot hjemlandet er det alltid umulig å sammenligne med. Produksjonen av sigarettetuier med hammer og sigd og CCCP på utvides mer og mer. Togførere kjører tog til Sverige, og norske kamerater tar dem med dit og bytter de mot mat. I februar 1945 bestemmer dikteren Trofim (en av krigsfangene) for å reise sammen med sigarettetuiene til Sverige. Togføreren kjørte ham fram til grensa og pekte ut veien videre. Trofim gikk feil veg, og fikk frostskader på armer og bein, men han kom til Sverige og ble lagt inn på sykehus der. Hvor er han nå? De tyske vaktene lot som at de ikke hadde oppdaget at noen hadde rømt. De begynner å føle seg som at de ikke er bedre enn oss krigsfangene. De tyske vaktene sitter ved middagsbordet og rører med skje rundt i ertesuppa, og til slutt med en stygg ed slenger de tallerken på gulvet. De norske arbeiderne på verkstedet begynner å si til de tyske vaktene at snart er krigen slutt og dere skal dra hjem. De hintet til tyskerne at her har dere ingenting å gjøre. Til meg kom Birger Salseggen, han gir meg sigaretter og spør meg om jeg vil reise slik som Trofim. Nei, svarte jeg, det er unødvendig, våres soldater er nå ved Oder. Om ikke i dag, så i morgen er krigen slutt. Birger slår meg på skuldra og sier at jeg visste at både du og russiske kamerater skal være med oss. Med frykten for at de tyske okkupantene ikke ville legge ned våpna frivillig, og at krigen kunne fortsette i Norge, organiserte arbeiderne på verkstedet partisangrupper. Jeg og flere av mine kamerater fra brakka ble med i en partisangruppe. Birger kom med privat tøy til oss. Vi forberedte oss til å forlate verkstedet. Frontlinjen sto i april 1945 ved Berlin. Vi jobbet nesten ikke. Tinnarbeiderne var på vakt hele tiden ved radioen, og ventet hele tiden på nyheter om storming av Berlin. 10 I begynnelsen av mai kommer det over høyttalere sørgemusikk. Der Fuhrer har tatt sitt eget liv. 8.mai på morgenen kommer en vakt og henter meg. Alle mine kamerater står allerede i rekke og rad ved siden av verkstedet. Vi gikk tilbake til fangeleiren. Kommandanten sa til oss at Tyskland hadde kapitulert. Nå er det fred. Er dere fornøyd, spurte han. Vi svarte alle sammen høyt med et HURRA. Nå kommer alle arbeiderne på verkstedet og sivile fra Trondheim til fangeleiren og de lager et møte, og en norsk arbeider med navn Berg talte og sa: «Lenge leve russisk armé, som befrier». Jeg holdt tale fra oss krigsfangene. Friheten! Vi danset og sang sammen med nordmenn. Ved inngangsporten står Filip og prater med to norske jenter. Han pekte med finger mot brystet sitt og sa «Pulup». Forstår dere? De norske jentene svarer «Pili» Han svarer nei, nei. Hør nå «Pulup». Jentene skjønner ikke. De sier fortsatt «Pili», «Pili». Filip begynner å le. Birger inviterer meg hjem og presenterer sin kone og datter for meg. Så forsvinner han, men kommer tilbake bærende på to rifler over skuldra, og en eske med patroner. Han hadde spurt seg selv hva han skulle gjøre med dette nå, og kom til at han skulle gi ei rifle og halvparten av patronene til meg. Jeg tok ikke med meg rifla, men tok med meg hjem et diplom fra de norske arbeiderne. På toppen av diplomet står: Hilsen fra kamerater i Norge. På diplomet er det bilde av en norsk mann og russisk mann som står med hvert sitt lands nasjonalflagg. De ser mot sola, et symbol på frihet, arbeid og vennskap. På norsk står det «Framtiden er vår». På russisk står det. «Vi hilser til dere russiske kamerater for den store seier i den Røde Armés kamp for vår frihet. Vi takker dere for deres standhaftighet, og karakterstyrken dere har vist oss under vanskelige årr i fascistisk fangenskap.»

De kommunistiske kvinnenes antifascistiske fortellinger er fortsatt gjemt og nesten glemt

beritrusten Legg igjen en kommentar
Bildet er kun en illustrasjon

Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist…april 2021

Jeg har lest boka «Forfulgt av staten» av Alexander Wisting. 

Jeg skrev til han:

-Da har jeg lest boka di. Underveis i lesing ble jeg, som en av disse barna som ble overvåket fra jeg var 13 år og hadde en far som var aktiv i det kommunistiske motstandsnettverket  i Trondheim/Trøndelag under krigen, Thingstad/Wærdahlgruppene…. kvalm, sint, opprørt, trist… men, kanskje mest fylt av forakt ovenfor overvåkningspolitiet i Norge (og Sverige) og deres oppdragsgivere/…/

Med dette uttrykte jeg min holdning til behandlingen ærlige antifascister ble til del, i førkrigstiden, under den tyske okkupasjonen som aktive motstandsfolk som ofret liv og helse i kampen og etter krigen, da de ble stemplet som landforrædere og 5. kolonister.

Kvinnene under teppet

Jeg har latt meg inspirere av Alexander Wisting og at han  nevner flere kvinner som motstandskjempere. Samtidig ser jeg behovet for å tydeliggjøre deres erfaringer. Det gjelder jo generelt at kvinnenes motstandsinnsats har vært plassert under teppet og er vanskelig å få øye på. Dette uttrykkes også i anmeldelser av boka (se litteraturlisten), der kvinnene nettopp ikke  nevnes. Hensikten med denne artikkelen er følgelig å være en motsats, å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok kommer frem.  Fortellingene omfatter deres antifascitsike innsats før krigen, hva de gjorde av illegal virksomhet og hva de fikk som takk etter krigen. Disse kvinnene er; Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. Jeg vet ikke mye mere om disse kvinnene enn det Alexander Wisting forteller eller det jeg finner i kilder som også han har brukt flitting. Men, i denne artikkelen gir jeg dem et eget rom og håper kvinnenes historier pirrer nysgjerrigheten og ønsket om å male disse og andre kvinner fra de kommunistiske motstandsnettverkene, tydeligere og med flere farger.

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Fra 1928 til 1931 var hun student ved Leninskolen i Moskva. I årene 1931 til 1933 var hun redaktør for Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds (NKU) avis, Klassekampen. Hun hadde også flere verv i den kommunistiske bevegelsen, blant annet var hun formann i NKU fra 1930-1933. Engasjementet hadde hun «arvet». Faren var i Norges Kommunistiske Parti (NKP) og henns mor, Cecilie Slåttelid, var aktiv i NKPs husmorlag, de røde husmorlagene, i mellomkrigstiden. Cecilie var en drivkraft og skrev mange slående og tempramentsfulle innlegg, som; 

-For saa lenge vi har det bestaaende samfund kan vi ikke vente andet end undertrykkelse. Fra den kant faar vi ikke naadesmuler, saa det maa være en grei linje, arbeiderne for arbeiderne mot udbyttersystemet.

Dagfrid Evensen var tidlig bevisst politisk og hadde mye organisasjonserfaring, som kom godt med i det antifascistiske arbeidet hun etterhvert ble engasjert i. Hun ble forlovet med Schrøder Leonard Evensen, som også hadde vært student ved Leninskolen og var en ihuget kommunist og antifascist.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes askjonsutvalg tok initiativet til Norges første antinazistiske folkemøte, skriver Wisting. Bakgrunnen var at HitlerTyskland hadde gått hardt til verks mot jøder og arbeidere, fortrinnsvis med kommunistisk tilhørighetet.  Men. Møtet var ikke det første. I Trondheim arrangerte husmorlagene, som var tilknyttet NKP, 500 mennesker i Folkets hus på kvinnedagen, 8. mars 1933. Pauline Vogt holdt hovedtalen og sa i følge referat i Ny Tid: 

-Den blodige terror i Tyskland har vist allverdens arbeiderklasse nødvendigheten av å samle seg til enhetelig kamp/…/Hitlers og nazismens redselsherredømme i Tyskland viser at de ikke skyr noe middel for å slå arbeiderklassen ned.

Også husmorlagene andre steder gikk aktivt mot Hitler og krigen 8. mars 1933. I Bergen var det demonstrasjonsmøte på festplassen, tog til Folkets hus og nytt møte der.  I Oslo arrangerte kvinnene store møter av samme slag.

Kvinnene var følgelig tidlig ute med å organisere markeringer mot Hitler og fascismen/nazismen.

Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Pedersen var med på demonstrasjonen i Oslo 13. mars. Borgeskapet, med politiet og pressen i spissen, var ikke begeistret for  denne type markeringer som de to var en del av på denne dagen. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. 

Det forlovede paret opplevde dette på kroppen. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengslet. Viggo Hansteen (skutt 10. september 1941), som etterhvert ble Schrøders forsvarer, spurte: «Er kommunistene fritt vilt i Norge?»

Spørsmålet var betimelig. Schrøder L. Evensen måtte sone flere måneders fengslet for å ha deltatt i en demonstrasjon som viste avsky mot Hitler!

Illegalt, antifascistisk arbeid

Ekteparet lot seg ikke skremme og fortsatte sitt antifascistiske arbeid. 

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurer til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Målet var den kommunistiske søsterorganisasjonen i Tyskland, som var forbudt. I 1934 var 4000 kommunister myrdet og 174000 satt i konsentrasjonsleir i Tyskland.

Hun var forsiktig, fordi kommunistene allerede da hadde mistanke om samarbeid mellom norsk politi og Gestapo i  forbindelse med en politiinstruks om å etterlyse og utlevere flyktninger fra HitlerTyskland…som kriminelle. Forsiktigheten skyldtes at Dagfrid var klar over at samarbeid med de tyske kommunistene var straffbart.

Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Dagfrid kunne tysk, fra skolen. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke; «Ein Paket mit Zigaretten»… Hun ble tatt inn på bakrommet og fortalte om demonstrasjonen i Oslo og andre steder. Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger kunne holdes i skjul i Norge.

Det er flere interessante momenter i fortellingen fra denne turen;

  • Sikkerheten ble ivaretatt. Mange tiltak, som å anvende en kvinne som kurér, reise omveier og bruk av kodeord, ble tatt i bruk. Dette er grep som den kommunistiske motstandsbevegelsen benyttet under hele motstandskampen. Illegalt arbeid var forøvrig en del av undervisningsopplegget på Leninskolen.
  • Kommunistene var villige til å bedrive illegalitet relatert til flyktninger som rømte fra HitlerTyskland fra 1933

Det antifascistiske arbeidet overvåkes…som noe kriminelt

I mars 1934 gikk Schrøder L. Evensen på talestolen. Han talte for 150. Overvåkningspolitiet hadde sendt politibetjent Halse og konstabel Skjelvåg for å overvåke. De noterte at han snakket om antifascisme og antikrig og advarte mot Quisling. Dette var tydeligvis av stor risiko for den nasjonale sikkerheten!

Senere samme året talte Schrøder på Blomstertorget i Bergen, for 500. Han kritiserte fengslingen av tyske politiske asylanter i Norge. Det var kjent at kommunister, jøder og sigøynere fikk harde straffer i konsentrasjonsleirene, om de ble sendt tilbake til Tyskland. Mange kommunister skjulte eller fant måter å redde flyktninger som på dette tidspunkt risikerte å bli sendt ut. En strategi var å inngå proforma ekteskap.

Jeg tenker meg at Dagfrid Evensen støttet opp om disse talene. Kanskje hadde hun medansvar for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med arrangementene? Muligens sammen med sin mor eller andre fra familien. De var alle erklærte antifascister.

I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, som  fra 1929 ble tilegnet demonstrasjoner mot krig  og opprustning, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa; 

-Tusner av mennesker ble drept med norsk ammunisjon, og Norge var en av de stater som bidro til å forlenge krigen og øke antallet av krigens ofre/…/ Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Det er nok påregnelig at også denne talen ble rapportert inn til SIPO. (SIPO er dagens OPO, overvåningspolitiet/sikkerhetspolitiet)

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Den antifascistiske gløden var ikke slukket. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves;

Han hadde kontakt med Furubotn, som ledet NKPs motstandsarbeid under krigen.  

Han var også med i hjemmefronten. 

Han  var med og fraktet våpen til hjemmefronten ute på øyene.

Han var involvert i Shetlandsoverfarten. 

Han var i kontakt med sabotasjeorganisasjonen i Bergen, Saborg, som var opprette med hjelp fra Asvbjørn Sunde/Osvaldgruppa.  

Hans dekknavn var Storm. 

Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun i disse sammenhenger brukt som kurér. En rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort.

Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Det kan selvsagt være at hun ikke var så involvert, av hensyn til datteren, men det tviler jeg på. Jeg begrunner dette med at Wisting skriver at Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Altså foretok hun seg noe som uansett betydde å ta stor risiko.

Schrøder L. Evensen ble angitt av sin egen fetter, da tyskerne tvang fetteren til å vise hvor Schrøder L. Evensen befant seg. Dattera Cecilie så at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok han med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

Dagfrid Evensen gikk i aprildagene 1945 til fengslet, Gestapohuset i Veiten. Hun ville vite hva som skjedde med sin ektemann. Hun fikk da høre sannheten om mannens død, fra ydmyke tyskerne, som på dette tidspunkt gjorde sitt beste for å unnslippe straffen de måtte kunne få for sine ugjerninger.

I den kalde krigen

Dagrid Evensen og Cecilie flyttet fra øya og inn til Bergen. De bodde hos Birgit Dallan, hvis mann var  skutt på Trandum 1. mars 1943, sammen med Dagfrids bror og søstersønn. 

Dagfrid fikk jobb i malersvennenes forening, som holdt til i Folkets Hus i Bergen. Hun begynte igjen med politikk. Hun var aktiv kommunist og hadde verv i NKP.  Hun ble overvåket. På partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Hun ble også fotfulgt. F.eks: En «herre» ville bære hennes bagasje på jernbanestasjonen. Han hadde hatt og frakk. Typisk SIPO-uniform.. 

Datteren var ofte med moren på kontoret og møter i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å  leke på loftet og at hun så ledninger på kryss og tvers og klumper, som viste seg å være mikrofoner. Cecilie ble selv overvåker fra hun var svært ung. 

Da jeg tilfeligvis lest om igjen boka «Kjerringer mot strømmen», som handler om de «røde» husmorlagenes virksomhet i mellomkrigstiden, oppdaget jeg at Dagfrid Evensen hadde bidratt med å samle materiale i boka. Et bidrag til å løfte frem blant annet husmorlagenes antifascistiske virksomhet. Dette ble nok også sett på som statsfiendlig virksomet og aspirerte til overvåking.

Dagfrid  Evensen og Cecilie ble sist overvåket i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs liste. 

Overvåkingen hadde konsekvenser på mange plan, for store og små. 

Noen år etter tok en gammel venninne av Cecilie kontakt. Hun fortalte at verken hun eller søskenene fikk lov å være sammen med Cecilie i barndommen, grunnet kommunisthets. 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

Hun var da gift med Rolf Biering, skipsmegler og eksportsjef for siv.org. under krigen. De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med  Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør i Kiel  i november 1918. Bakgrunnen var at matrosene nektet å fortsette krigen på tampen av 1. verdenskrig. Han var med i matrosrådet, medlem av Spartakusforbundet og senere KPD (Kommunistpartiet). I 1932 møtte han i Riksdagen, for kommunistene. Etter riksdagsbrannen i 1933 levde han illegalt frem til 1935, da han dro til Moskva. I mellomtiden hadde han stratet arbeidet med sabotasjenettverket mot Hitler-Tyskland. I Moskva fikk arbeid ved den internasjonale sjømannsklubben. Her møtte han Arthur Samsing, som han kjente fra sjømannsforbundet ISH. Arthur  Samsing var gift med Aagot Wiik. Gjennom paret traff Ernst Wollweber Ragnhild Wiik. Det var enda en søster, Gudrun. Alle søstrene Wiik var kommunister. Ernst Wollweber giftet seg med Ragnhild Wiik.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De tre søstrene hadde kurérerfaring allerede på dette tidspunktet, skriver Wisting.

Denne erfaringen  kan ha kommet godt med i Ernst Wollweber oppbygging av det internasjonale sabotasjenettverket, som hadde som formål å sabotere skip, drift og transport  relatert til krigsindustri med tilknytning til Hitler-Tyskland. 

Ragnhild Wiik var  nok en logistikktilrettelegger for den aktive antifascistiske kampen på 1930-tallet. Blant annet skaffet hun  dekkleiligheter for sin mann, som opererte mellom flere leiligheter i Oslo. 

Et eksempel; Karl Bargstädt hadde/…/ fått beskjed av Ragnhild Wiik om å reise til Stockholm, for å organisere Wollwebers tilbakereise til Norge. Det var ikke lengre så enkelt som før, siden de norske reisekortene nå var ugyldige som følge av krigsutbruddet  (Tyslands angrep på Polen i 1939, min anmerkning). Bargstädt måtte derfor «spasere» over grensen. Han forteller at han hadde en kontakt i Trysil som hjalp han med dette. I Stockholm fikk han kontakt med Wollweber gjennom Wiik.

Dette sitatet sier noe om Ragnhild Wiiks rolle, som bindeledd, dvs kurér og organisator.

To spektakulære aksjoner 

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april  og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om to organiserte aksjoner, allerede på 10. april 1940. Sannsynligvis  sto han og andre kommunister bak. Den ene aksjonen  hadde sammenheng med at noen soldater fra Sjøartelleriet holdt stand. Det var soldatene fra Oscarsborg, som ikke ga opp før etter massiv skyting og kamp. 10. april om morgenen  måtte de legge ned våpnene. Etterhvert kom de inn til Oslo, individuelt eller i grupper. For å forhindre at tyskerne arresterte dem som soldater, sto en liten gruppe kommunister på Karl Johan og ba soldater og sjømenn om å skifte til sivile klær og oppfordret til å søke motstandsmobilisering.

Den andre aksjonen var mere spektakulær. Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet kl. 1200. Dette førte til at tituserner dro ut av Oslo, og sannsynligvis, i ly av denne masseevakueringen, var det en del som kom seg gjennom tyskernes sperringer, på veg mot motstandsmobilisering. Ernst Wollweber forteller selv om disse to aksjonene; 

-Vi ble […] overrasket da overfallet mot Norge kom 9. april. Nå var timen kommet for våre norske kamerater. På noen steder hadde norske soldater, i fremste rekke kystartilleriet, ytet kraftig motstand. Etterhvert som de ikke kunne holde stillingen, kom de enkeltvis eller i grupper til Oslo. Besettelsen av Oslo ble fullført ved middagstider. Det fantes ingen større motstand. Etter å ha slått fast at byen var besatt, ble våre kameraters første oppgave å forhindre at soldater i uniform ble tatt som krigsfanger. Soldater og matroser som ble påtruffet på Karl-Johan, ble av en av våre kamerater oppfordret om å skaffe seg sivile klær. Andre hjalp til med det samme. Og på denne måte unngikk noen hundre norske soldater å bli tatt til fange.

Med en gang etter besettelsen forsøkte den fascistiske ledelsen å forhindre at kong Haakons mobiliseringsordre ble effektiv i byene. Man måtte altså bryte igjennom den militære ringen rundt Oslo, så lenge den ikke var sterk og fullstendig etablert. Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag – og det var bare mulig fordi fienden ble fullstendig overrumplet – rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Dermed ble også veien fri for tusenvis unge nordmenn, som kunne følge sin mobiliseringsordre. Norske tropper befant seg nemlig rett nord for Oslo. I denne operasjonen, som i en rekke andre, spilte kameraten Viggo Hansteen, en betydelig rolle. Han var leder av LOs juridiske kontor.

Det interessante i historien, relatert til Ragnhild Wiik, er at Alexander Wisting skriver at det var en ung kvinne som ropte ut advarselen…og som altså fikk snøballen til å rulle. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

I følge Ernst Wollweber selv flyktet han til Sverige allerede 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Hun utga seg for å være Ragnhild Wiik. 

Men, i følge Ragnar Solheim, som hadde god oversikt over traffikken over svenskegrensen, forgikk flukten først i slutten av april.  Dette stemmer bedre med at Wollwebers øyevitnskildring av hva som hendte i panikkdøgnet i Oslo. Asbjørn Sunde hjalp dem med flukten, kanskje i ly av kaoset de selv kan ha medvirket til. Ragnhild Wiik ble igjen i Oslo og forklart med at hun var syk på flukttidspunktet. Kanskje? Eller var dette en måte å opprettholde en sentral i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på. Et sitat fra boka «Krig og sluttspill, Volum 4» av Erik Nørgaard kan tyde på det;

-Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap/…/rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen. 

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe i dagene etter okkupasjonen? Han, sammen med et titalls andre, var fortsatt operative i Wollwebernettverket, selv om Ernst Wollweber selv hadde flyktet. Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik, sammen med  kone og tre barn. 

Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, bl.annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. 

I skyggen av Wollwebers fortelling, som ble arrestert i Sverige og kjempen for utlevering til Moskva, finner jeg lite om hva Ragnhild Wiik foretok seg av illegalt arbeid mellom 9. april  1940 og arrestasjonsdatoen et år senere. Sannsynligvis fortsatte hun med kurérvirksomhet av noe slag.

Kanskje var det i dette tidspunkt hun fikk kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende? Kanskje støttet hun opp om Asbjørn Sundes videreføring av Wollwebers sabotasjenetteverket, Osvaldgruppa, Norges mest aktive sabotasjegruppe under krigen!

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestet 28. mars 1941. Bakgrunnen for arrestasjonen av henne tyder på at hun var aktiv i motstanden mot den tyske okkupasjonen eller at tyskerne anså at hun spilte en rolle. Lars Borgersrud skriver: 

-Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars, men det er uklart hvor det skjedde. Bakgrunnen for hennes arrestasjon har aldri blitt klarlagt. Preiss hevdet i 1947 at hun var arrestert på anmodning fra Berlin eller Hamburg, og at tysk etterretningstjeneste i Stockholm hadde meddelt at hun hørte til Wollwebers organisasjon. Byråsjef Olav Svendsen pekte i sin rapport på en rekke faktorer som pekte i retning av en slik konklusjon/…/Ikke minst det faktum at hun ble arrestert 14 dager etter at Lundqvists politidelegasjon hadde vært i konferanse med Heydrich og Kraus i Berlin om Wollweber-saken, tydet etter Svendsens oppfatning på at det ved denne anledning var gitt opplysninger om henne.

Det er nokså sikkert at Ragnhild Wiik ble diskutert under konferansen i Berlin. 

Jeg tenker at «fiender av den tyske okkupasjonsmakten» ikke ble diskutert i Berlin, om de ikke spilte en rolle i motstandsarbeidet!

1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet tungt bevoktet i privatbil til Fornebu. Barschdorf som ledet transporten, ga klar beskjed om at de ville bli skutt hvis de forsøkte å rømme. På Fornebu ble de tatt om bord i et tysk kurerfly og fraktet iført håndjern i første omgang til København. På Kastrup ble håndhjernene fjernet, og Barschdorf spanderte kaffe og kaker. Barschdorf forklarte at årsaken til oppholdet på Kastrup var at han skulle sende telegram til «Der Führer og Kraus. Etter et kort opphold fortsatte flyet til Berlin, hvor håndjernene igjen ble tatt av. Grunnen var at det hele skulle se så naturlig ut som mulig i det de ble ført igjennom vaktstuen. Derfra ble de kjørt med bil til RSHA i Prinz Albrechtsstrasse.

Et par dager senere ble de fraktet videre til Hamburg med tog, hvor de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder. 

Hun ble fryktelig torturert. Etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandeburg i Potsdam.  Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen  ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild Wiik var nok informert om disse to kameratenes skjebne, til tross for at hun satt på et annet sted i fengslet. Men. Hun holdt ut. Hun fikk nesten ikke mat og vitaminmangel hadde gjort henne halvblind. Fingrene var stivnet og føttende var frostkadet. Hun satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere. Da kunne hun ikke redegjøre for hvem hun var. Hun hadde mareritt og skrek i desperasjon.

Etter krigen

Hun skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe…som om det hun skrev var en trussel mot den norske staten! 

Ragnhild Wiik fikk et rekrasjonsopphold på Volla Gård, men måtte ha hjørnerom, fordi hun skrek sånn under sine marerittene.

Hun  var på Vindern psykiatriske  sykehus for traumebehandling. Hun led av såkalt «forfølgelsesvanvidd».  

Et vanvidd som flere av de mest aktive antifascistene ble diagnostisert med i etterkrigstidens kaldkrig i Norge. 

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og/eller søsteren  til det siste.

Lars Borgersrud skriver: 

-Gudrun Wiik ble tilsynelatende gått mer etter i sømmene enn sin søster. Av de opprinnelige 27 dokumenter er imidlertid kun sju tilbake, resten ble makulert i 1976. Personmappene for de to søstrene ble samtidig slått sammen. For Gudrun finnes også personalskjemaet, og av dette framgår at en betydelig del av opplysningene fra tida før 1940 egentlig handler om hennes søster/…/I begynnelsen av 1961 var man i forbindelse med en sanering av OVS-arkivet kommet over en rapport fra Narvik politikammer i 1953, om en reise som den sovjetiske borger og landbruksforsker Mikhail Dunin foretok i Nord-Norge dette år. Med ham reiste Gudrun Wiik som tolk. /…/Reisen hadde skjedd ubemerket, og de to hadde antakelig overnattet privat under reisen. Dunin hadde holdt diverse foredrag om jorbrukssaker, og reisen var arrangert av Norsk-Sovjetrussisk samband. Forøvrig var hun registrert i forbindelse med artikler i Friheten, enkelte pengebidrag til forskjellige formål som også ble registrert gjennom Friheten, et besøk til Østersjø-uka i 1964 og diverse andre reiser. 

De siste årene av sine liv bodde de to søstrene sammen. Ragnhild døde 14. mars 1964, og Gudrun 6. september 1977.

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Ottesen vokste opp i Trondheim, der hun tok artium i 1931. Hun bodde i Kalvskinnsgate 3. Hun ble cand. jur i 1938, og samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. 1938 ble Asvor Ottesen en del av Ernst Wollwebers antinazistiske sabotasjenettverk og  

etterhvert ble hun involvert  i Asbjørn Sunde/Osvalds motstandsarbeid.

Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, sannsynligvis til Wollweber og i alle fall til Osvalds nettverk. Han frekventerte over svenskegrensen mange ganger, i motstandskampøyemed. Dette førte til flere arrestasjoner, løslatelser og nye arrestasjoner, og etterhvert fangeopphold i Tyskland.  Otto L. Johnsen hadde også kontakt med motstandsnettverket.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet. Sunde selv sa at Osvaldgruppa utføre sabotasjer for 2A mot en fast støtte på 5000 pr. måned. Pengene ble overlevert av Harald Gram. Harald Gram arbeidet ved Sambandskontoret i Stockholm. 

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger. 9. august 1941 forsøkte hun sammen med motstandsmannen  Aksel Engelsgaard å sprenge restaurant «Löwenbräu» («Humla») i  Univesitetsgata 26 i Oslo – den gang en tysk offisersbordell. Bomben ble imidlertid oppdaget før den gikk av. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau.  Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av. Men bleke tyskere hadde oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe. 

En annen sabotasjehandling hadde sammenheng med at Asbjøn Bryhn flyktet til Sverige ved nyttår 1941/42. Derfra bestilte han oppdrag fra Asbjørn Sunde. Asvor Ottesen var som sagt kontaktleddet til motstandsgruppa 2A. Asbjørn Bryhn ville ha likviderte fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gt 7. Kjent som noen av de verste! Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn, usett. En dristig aksjon. De som var med var: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942. 

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen  flykte til Sverige.

«Lilly Jensen» en aktiv støttespiller for flyktningene til Sverige og den illegale motstandskampen i Norge

SIPO  begynte å skaffe materiale til en mappe på Asvor Ottesen i 1948. Den mappen startet med informasjon overvåkningspolitiet i Sverige, SÄPO, hadde samlet om henne fra hennes opphold i Stockholm, fra hun ble registrert på Kjesäter og forklarte seg på flyktningemottaket. Overvåkningen fortsatte under hele hennes tid i Sverige.  Det kom frem at hun hadde fått jobb som  jurist på Flyktningekontoret… og under dekke av denne  stillingen opererte en kommunistisk kurérrute over Arvika-Skillingmark og en annen over Karlstad. Hun hadde kontakt med Asbjørn Sunde og også med Aleksandra Kollontaj ved den Sovjetiske legasjonen i Stockholm. Ut fra SÄPOs antegninger, var hun en viktig støttespiller for det aktive, antinazistiske arbeidet etterat hun kom til Stockholm. 

Noe å være stolt av. Noe det står respekt av…  

For SÄPO og senere SIPO så de på dette med motsatt fortegn!

SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen», som var et dekknavn hun brukte.  I følge norsk SIPO, som sammenfattet materialet fra SÄPO, formidlet hun penger, oppdrag og sabotasjemateriell. Ottesen hadde omgang med flere, som både SÄPO og tydeligvis etterhvert SIPO,  mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin.

I sitt arbeid på Flyktningekontoret hadde hun selvfølgelig kontakt inn mot flyktningene, som disse nevnte personene nok var. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet  jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige. MS Donau ble fylt opp i november 1942. Etterson Asvor var involvert i flere kurer/flyktningeruter, er det vel sannsynlig at hun var engasjert i disse skjebnene. Jeg sender en liten tanke til Marte Michelet og motbøren hun har fått for sin bok «Hva visste hjemmefronten?», og spør; Hvorfor skulle omgang med disse menneskene være mistenkelig, truende, mot den svenske og etterhvert norske stat?

Overvåket, men med styrke til å bite fra seg

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

-Etter  krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis og var blant annet forsvarer for marineløytnant Per Danielsen, som etter politisk motivert politiforfølgelse ble tiltalt for spionasje i 1951, men frifunnet av lagmannsretten etter betydelig innsats fra Ottesen, gjennom en mye omtalt prosess og stor medieoppmerksomhet. 

At dette var en politisk motivert politiforfølgelse hadde sammenheng med at statsminister Einar Gerhardsen ønsket en spionsak på dette tidspunktet.

Lars Borgersrud skriver: 

-De prøvde seg mot Per Edvard Danielsen. Men Asvor Ottesen fikk han frikjent.

Asvor Ottesen ble gift med journalist Just Lippe, og aktiviserte seg sammen med ham i NKP. Just Ebbesen von der Lippe eller Just Lippe flyktet til Sverige i august 1941. Der satt han internt sammen med en rekke kommunister i ett og et halvt år. Han kom seg til England og ble kaptein for de norske styrkene. Da Sovjet befridde Finnmark høsten 1944, var han med som tolk.

Asvor Ottesen hadde  sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband.  I seg selv mistenkelig for SIPO!

Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner og sto under politiovervåkning i lange perioder som følge av dette. 

Å oppleve overvåkingen var slitsomt. Hun ble fotfulgt, bl.annet i  forbindelse med et besøk Bergen, i 1951. Hun og Just Lippe. Asvor lot seg plage av overvåkingen og etter besøket  klaget hun til Bergenspolitiet og statsadvokat Dorenfeldt om at hun og Just Lippe ble overvåket av en navngittpolitimann ved Bergen politikammer. Saken ble undersøkt av politimester Erling Brichmann, som konkluderte med at ekteparet ikke ble skygget. (Jmf: bukken og havresekken)

I 1961 var hun «æresdelegat» til Østersjøuken i DDR. Hun ble selvsagt registrert.

I 1963 deltok hun i en demonstrasjon mot Franco utenfor den spanske ambassaden. Hun ble registrert. 

I 1964, 19. juni, kom den greske frihetskjemperen Antony Ambatielos ut av fengsel, der han hadde sittet siden 1947, i forbindelse med opprøret/borgerkrigen i Hellas i 1946-1949. Etter løslatelsen reiste han på en internasjonal turne til flere steder i Europa. Ottensen var med og arrangerte hans besøk i Norge. SIPO registerte. 

Til og med da Just Lippe og Ottesen kjøpte seg en hytte i Grimstad ble de fotfulgt. 

Som aktive antifascister og kommunister var de potesielle statsfiender i SIPOs øyne. 

Myndighetene på alle plan løy og benektet overvåkingen helt frem til Lundkommisjonen la frem sitt materiale og løgnerne ble tatt med buksa nede…Når sant skal sies, fortsatte  mange AP-ere på toppen benektelsen! For de som ble overvåket og forfulgt, var dette kanskje det verste…at deres opplevelser av forfølgelse og overvåking ble stemplet som «forfølgelsesvanvidd», «nerver etter krigsopplevelsene» og «paranoia»!

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

-I sine senere år var hun engasjert med juridisk rådgiving på veldedig basis. Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

RIGMOR MARGRETE HANSEN

 Rigmor Margrete Hansen ble født 8. novmber 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og fikk ett barn,  Karin Elisabeth, i 1935. De bodde i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa, skriver Alexander Wisting. 

Sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd».  Han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Sannsynligvis var Rigmor behjelpelig, med mat og varme klær til han og de han hjalp.

Rigmor var kurér for Osvaldgruppen og fraktet sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje.

Værnes flyplass var svært viktig for tyskerne fra starten av krigen og byggingen av en ny rullebane var alfa omega for at tyskernes felttog mot nord lyktes. Værnes var i fokus også for det kommunistiske motstandsnettverket  i Trondheim /Trøndelag fra første stund. Flere kommunister fra regionen tok arbeid  på Værnes, overvåket og rapporterte. Dette var i samarbeid med kommunisten Lars Norbø (skutt på Trandum 1. mars 1943), som de første par krigsårene var sentral i NKPs etterretningsvirksomhet. Alt sommeren 1940 sørget han for at kommunister tok arbeid på tyske krigsanlegg for å samle informasjon, kartlegge anlegg, troppestyrker og våpen. Nordbøs nettverk  formidlet informasjon til Moskva. 

Det vites ikke om det var samarbeid mellom Osvaldgruppa ved Sigurd Peder Hansen og de regionale motstandsfolkene. Men, det er sannsynlig. 

9. mai 1942 . Værnes.  Der og da plasserte Sigurd en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet. 

En snarrådig motstandsaktivist på mange plan 

I Oslo var Rigmor svært aktiv. Som kurér.  Hun organiserte også våpenlager og sprengstoff. På den måten støttet hun opp om ektemannen, som som var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo. Rigmor skaffet også dekkleiligheter. En viktig motstandsoppgave, som kvinnene ofte var til del. 

Natt til 21. august 1942. Sigurd var med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelandsgt 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet  med legasjonen  i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen, som de relaterte til sabotasje og aktiv kamp mot naziokkupasjonen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen lå og sov. 

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass… det midterste…signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Mennene hadde usikrede pistoler under hodeputen. Nazipolitier fant dynamittpatroner og noen illage aviser  i leiligheten. Og. Liste over ulike bilverksteder. De fant  også kjemikalier i kjellerboden.

Alle tre ble arrestert. Pluss flere familiemedlemmer av sabotørene. 

Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet. Men.

Nettet snøret seg rundt Osvaldgruppa og det ble utlovet belønning på 100000 for Asbjørn Sunde. Johan Peter Bruun, en av de andre sabotørene,  ble også etterlyst.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble arrestert 21. august 1942 og  overført til Trondheim, der han ble  dømt til døden 6. september og skutt 18. september. Hans grav er ukjent. Jeg finner han ikke blandt de som ble skutt på Kristiansten Festning. 

Rigmor Margrete Hansen ble arrestert  21.august 1942. Fangenummeret på Grini var 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen på Grini da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord. Mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere. Men ei peker seg ut. Det var Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister….få informasjon ut av dem…!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Hun var en beryktet torturist og angiver. Hennes bestialitet hadde mange fått føle på kroppen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom. Men. Hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen. I professor Tore Prysers bok «Varulven» heter det om dommen mot henne etter krigen:

 -Thielicke Karlsen fikk en dom på 18 års tvangsarbeid, men ble utvist til Tyskland alt i 1951 (to år etter domsavsigelsen, min anmerkning). At hun slapp med dette, skyldtes trolig at hun skrev en omfattende rapport om kommunister som hun kjente til, for Overvåkningspolitiet (SIPO)

Hun skrev rapporten «Sikkerhetspolitiets (her menes Gestapo´s, min anmerkning) kamp mot kommunismen i Norge». Der finnes navn, dekknavn etc. SIPO og makthaverne i Norge var mere interessert i hennes kunnskap om kommunistene enn å straffe hennes misgjerninger. 

Det paradoksale er at i rapporten gir hun kommunistene en slags ære.

Det  kommer frem at kommunistene hadde en ung generasjon av våpentrente menn (og kvinner, min tilføyelse), som  hadde utrettet mye mere enn Jens Chr. Hauges statsfinansierte motstandsbevegelse! 

Det er som om deler av historien ikke eksisterer

Hvorfor isen har lagt seg så tykk rundt kommunistene og spesielt de kommunistiske kvinnenes innsats har mange årsaksforklaringer. At seierherrene skriver historien og ønsker å sette egen innsats i et bedre lys gjennom å sverte de som ikke var på «innsiden», er en forklaring. Kjønnsrollemønstret og den allmenne usynliggjøring av kvinner må regnes også her. Likeså perspektivet med Macchartyismen er det nærliggende å se nærmere på. Og det er akkurat det Alexander Wisting gjør i sin bok; avslører hvordan mektige menn innen Arbeiderpartiet, fagforeninger, politi og forsvar systematisk bekjempet lovlig virksomhet og kneblet opposisjonen gjennom forfølgelse og overvåking. Før. Under. Etter Krigen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublestener for å minnes og få levendliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik sten utenfor Uelandsgate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

Kilder: 

  • «Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,

se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

  • «Forfulgt av staten» av Alexander Wisting (2020)
  • «Krig og sluttspill, Volum 4» av Erik Nørgaard (2019)
  • «Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig» av Lars Borgersrud (2001),

se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf) 

Fanger.no

        Klassekampen 12/12 2020

    Tore Pryser«Varulven», Spartacus 2011

Aktivistene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen maner, for sin ære!

beritrusten Legg igjen en kommentar

Aktivistene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen maner, for sin ære!

Berit Rusten Januar 2018

Frode Færøy ga i 2017 ut «Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge».

Det tjener dem ikke til ære

Fremst i min utgave av boka ligger et avisutklipp fra Klassekampen (21/12 2017), med tittelen «Motstandsmannen Harry Sønsterød (1921-2017) til minne». I minneordet står det:

– Det ble mye trening vinteren 1942, men sabotasje fikk de ikke lov til. De hadde en dyktig instruktør, som de ikke visste hvem var. De tre (Roar Stubb Andersen, Olav Førland og Harry Sønsterød) ønsket mer aktiv motstand. Etter at Osvald-gruppa hadde spengt Arbeidstjenestens kontor i Pilestredet 31 på Hitlers bursdag 20. april 1943, så de en mulighet. De ba områdesjefen i Heggedal om å sette dem i forbindelse med sabotørene. Slik ble de med Osvald-gruppa under ledelse av den anonyme instruktøren fra treningen om vinteren, som viste seg å være Asbjørn Sunde. ( I 1943 var Osvald-gruppa en del av det kommunistiske motstandsnettverket, min anmerkning). Minneordet forteller om mange sabotasjeaksjoner som Harry Sønsterød var med på. Noen av dem ledet han også. Blant annet sprengning av arbeidskontoret i Tønsberg 16. mai 1944.

Minneordet avsluttes:

-Harry Sønsterøds siste strid handlet om at de gjenlevende sabotørene skulle få sin rettmessige heder/…/ prosessene med de militære dekorasjonene ble stoppet av regjeringen Solberg i 2017. Det tjerner den ikke til ære. (Se også https://www.aftenposten.no/personalia/i/gPWby5/Nekrolog-Harry-Sonsterod).

Etter å ha lest Frode Færøys bok, tenker jeg om de mange fortellingene i boka, som skildrer den borgerlige motstandsledelsens rolle; det være seg den militære med Milorg og den sivile, Kretsen og Koordinasjonskomiteen, Stockholmslegasjonen, regjeringen, DNA og LO-toppene osv: «Dette er en historie som ikke tjener dem til ære!»

Aktivistene i Trondheim/Trøndelag

Mens jeg leste, strømmet toner fra fortellingene som har kommet til meg om motstandsinnsatsen til medlemmene i Thingstad/Wærdahlgruppene, kommunistenes motstandsorganisasjon i Trondheim/Trøndelag. Jeg har siden 2011 prøvd å løfte disse frem gjennom en mastergrad i faglitterære studier (ved nåværende Høgskolen i Sørøst Norge i 2014), en forestillingstriologi på Teaterhuset Avant Garden med tittelen «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» (2015), en iscenesettelse på et gammel tog utlånt fra Norges Jernbanemuseum, der publikum var omgitt av disse fortellingene, på en togreise fra Trondheim til svenskegrensa og tilbake (ca 7 timer), med tittelen «Røde Spor»( 2016) og minnemarkeringer i samarbeid med hjemmefrontmuseet i Trondheim/Rustkammeret og Trondheim Kommune. (17. november 2014 og 2015). Denne datoen er for øvrig da 9 medlemmer av Wærdahlgruppa ble skutt i 1943.

Jeg har også arbeidet med manus-research til en dokumentarfilm om Thingstad/Wærdahlgruppene, i samarbeid med Morten Conradi (høsten 2016 frem til sommeren 2017) og Safari Film, som jeg  fortsatt leter i historien sammen med.

Gjennom disse prosjektene har stadig nye fortellinger dukket opp, fortellinger som ikke finnes i arkivene, bøker eller som en offentlig stemme. Fortellinger har kommet under huden min og fått meg til respektere og beundre disse aktivistene. Og de gir meg en vilje til å prøve å snu speilet, relatert til spørsmålet om ære og skam. Jeg vet jeg tråkker i dypt vann. Ikke er jeg historiker, jeg er kvinne (det er sjelden kvinner befatter seg med motstandshistorien), materialet er så stort og komplisert at man lett drukner i det,  jeg er datter av en kommunistisk aktivist, har følgelig en empatisk solidaritet med den ene siden og er ikke objektiv i mine betraktninger.

Uendelig sørgmodig og sint

Grunntonen eller mye av arkivmaterialet som blir løftet frem i boka til Frode Færøy, forteller, slik jeg oppfatter det, at kommunistenes innsats og offer ble motarbeidet og svertet på topplan i motstandsbevegelsen, av norske myndigheter i London og Stockholm og av hele den sosialdemokratiske toppledelsen, gjennom hele krigen. 

Min pappa, Harald L. Rusten, som var en del av ledelsen i Thingstad/Wærdahgruppene, sa alltid:

  • Det var ikke nazistene som var de verste motstandere. Som skapte vanskeligheter for vårt

motstandsarbeid. Det var høyresida i motstandsbevegelsen!

Vegring for å stikke fingeren i et vepsebolet

Jeg trodde han overdrev! Og. Den gangen og i mitt researcharbeid, har jeg villet unngå å gå inn, relatert til denne påstanden.  Jeg har sagt til meg selv og andre: «Jeg vil ikke stikke hånda inn i det vepsebolet!» Men. Frode Færøy trekker frem mye arkivmaterialet som dokumenterer at det nettopp var sånn det var. Det gjør meg utrulig trist og sint.

Hjertet for den aktive innsatsen

I motstandskampen eksisterte en enighet om linja! Det var oss (med nisselue og binders) mot dem, nazistene! Dette er hva vi alltid har fått høre, i historiebøkene og i de etablerte fortellingene. Bildet har vært svart/hvitt. Etter å ha lidd sammen, blant annet i konsentrasjonsleirene, sto kommunistene og sosialdemokratene sammen, i kampen mot nazismen og i oppbyggingen av et nytt samfunn. Det trodde også min pappa, Harald L. Rusten, på. Frigjøringen. Gutta kom ut fra skogen med hvite anorakker og nystrikkede selbustrømper og vinket glade i alle opptog. De var heltene og fortjente æren. Selv trodde jeg på dette glansbildet, inntil jeg startet mitt researcharbeid og det etterhvert demret for meg at fantes en aktiv og en passiv linje i motstandskampen. At kommunistene representerte den aktivistiske, med vilje til sabotasje, streik, partisankrig og daglig konfrontasjoner med naziregimet. At sosialdemokratene representerte den passiv linja, holdningskampanjen, venting på frigjøringen og forberedelser på å ta regjeringsmakta. Ut fra mitt ståsted, verifiseres dette i Frode Færøys materialet i boka.

Den uforløste historien

Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på materialet jeg har fått gjennom lesning av Frode Færøys bok på den ene siden og fortellingene fra den kommunistiske motstandskampen,  som jeg har møtt, på den andre. Jeg håper, gjennom artikkelen, å kunne bidra til den kampen som Harry Sønsterød var opptatt av til det siste. At aktivistenes stemmer skal høres og innsatsen skal æres.  Få plass. Fordi det har de rettmessig fortjent. Som det står på Rosa Luxemburgs grav: «Die Toten mahnen uns!»

Denne artikkelen er en ansats, ikke til å skrive om det hele, men kanskje gi rammer som gjør det mulig å formulere mere, for mitt vedkommende, om innsatsen til Thingstad/Wærdahlgruppene. For andre, fra andre deler av landet,  kan det være at det gir sikt og nye referanserammer inn i  den ofte nedgravde og nedfryste innsatsen til de kommunistiske motstandsnettverkene.

Gir boka en ny fremstillingen om kommunistens innsats?

Frode Færøy har tilknytning til Norsk Hjemmefrontsmuseet i Oslo, og har skrevet sin bok på loftet der.

Oppdragsgiverene setter sitt preg!

Han har fått støtte fra Norsk Hjemmefrontsmuseums Venner og Forsvarsdepartementet. Dette drøfter han ikke, relatert til egen posisjon som forfatter. Jeg vil tro at han er farget av tidligere leder for Hjemmefrontsmuseet, Arnfinn Morland (AM), som har preget motstandsforskningen i Norge helt frem til i dag. Det er verdt å merke seg AM ståsted så sent som i 2014. I motsetning til alle andre talere på minnemarkeringen 17. november 2014 (se: https://www.youtube.com/watch?v=XbxLP2tiMK4&index=16&list=UUjMqTe2GEXFvW8OmIZ98wHQ), som tydelig uttrykte at kommunistene ikke hadde fått den plass de fortjener, sa han:

-Denne delen av motstandshistorien er jo godt beskrevet  i vår krigshistorie. Han henviste, for Trondheim og Trøndelag, til en hovedfagsoppgave fra 1975 av John Atle Krogstad. Han nevnte Bind 6 av «Norge i Krig».  Og, filmen om «Pellegruppa», som skulle vises samme kveld. Han mente at kommunistene har fått større plass i krigshistorien enn f.eks. Max Manus. Kommunistene hadde fått den ære de fortjener, var hans konklusjon.

Kanskje Frode Færøys plassering i skriveprosessen, mellom dette ståstedet og det arkivmaterialet han viser frem, er en årsak til at boka blir utydelig og, slik jeg opplever det, uten mot til å gå inn i såre og kontroversielle diskurser. Viktige opplysninger ramses opp og så hoppes det videre. Frode Færøy har alle data foran seg, men i stedet for å løfte frem den alvorlige motsetningen på lederplan, som ga seg utslag i ulike strategier i kampen mot den tyske okkupasjonen, prøver han å vise enhet og samarbeid som en slags hovedtendens. Dette er å gjenta en gammel historievariant, som hans støttespillere nok er bekvem med.

Hvem er vi?

I kapitlet «Motstandskamp og militær frihetskamp» introduseres et vi som ikke klargjøres. Frode Færøy skriver: «I vår fremstilling», /…/ «vi har også måtte forholde oss til datidens oppfatning om krigsføring. Ettersom Frode Færøy selv ikke har et tydelig forfatterståsted, tenker jeg at dette vi-et  representerer det etablerte, men kan også leses som Frode Færøys perspektiv, selv om vi-et ikke trer tydelig frem gjennom hele boka.

Aktivistenes stemmer får ikke rom

Frode Færøy skriver om kildematerialet han bruker. Han sier at primærkildene finnes i rapportene norske flyktninger avga i Sverige og Storbritannia. Han reflekterer ikke over at om flyktningene i forhør ved flyktningmottakene sa at de var med i kommunistenes motstandsarbeid eller sympatiserte med dem, ble de arrestert og internert frem til langt uti 1943 og ble sett på som «terrorister».  Even Flatreit forteller fra sin eksiltilværelse i Sverige:

–Jeg opplevde at de radikale folkene ble registrert i alle leirene. Fordi de ønsket aktiv krigføring. Jeg har lest rapport om meg selv. Der sto det at jeg var «agressiv» og «farlig».  (Intervju i forbindelse med NRK-serien «Skyggespill» 1996)

Frem til 1943 risikerte kommunistene å bli sendt tilbake til det okkuperte Norge.

For å få fritt leide, måtte de «justere» forklaring slik at det passet myndighetene. Disse kildene er altså allerede formulert for å «stryke makta med hårene». Arkivkildene ellers er i hovedsak hentet fra «maktas» korrespondanse. Fra brev med London og Stockholm, Milorg, Kretsen LO , DNA og NKP-ledelsen osv. Av illegalt materialet sier Frode Færøy at han støtter seg i hovedsak på «Bulletinen» og «Fri Fagbevegelse», som var DNAs organer.

Fortellinger fra aktivistene selv er det mindre av og dette er nok en forklaring på at at f.eks kvinnene i liten grad har fått en plass. Motstandskampen preget av aktivisme, var sentrert rundt store arbeidsplasser, som blant annet jernbanen, televerket og posten. Arbeiderklasseperspektivet mangler  også i stor grad hos Frode Færøy. Perspektivet er også svært Oslo/Øst-landet preget. Oslo/Øst-landet er nærmere makta, og som for de fleste andre tema, er det enklere med kildetilfanget fra dette området. Samtidig blir ofte fortellingene om maktkampen mer uhyggelig dess nærmere man kommer hovedstaden eller sentret.

Forklaring på manglende kildemateriale

Frode Færøy skriver at mangel på arkivmaterialet om kommunistenes innsats nok har sammenheng med «bestrebelsene på å minimalisere NKPs politiske  innflytelse i det norske etterkrigssamfunnet». Han nevner også at mangelen skyldes interne stridigheter i NKP,  blant annet utstøtelsen av den såkalte «Furubotnfløyen», som kuliminerte med eksklusjon  av partiets krigstidsledere og de fleste av NKPs sentrale motstandsledere i 1949/50. Jeg har også brukt disse to forklaringsmodellene i mitt arbeid med materialet om Thingstad/Wærdahlgruppene. Men. Det er en tredje faktor som forklarer manglende aktivistskildringer! Jens Chr. Hauge rolle var leder for Milorg, den etablerte motstandsbevegelsens militære organisasjon. Helt på slutten av krigen (de siste dagene før frigjøringen) åpnet han døra for kommunistenes deltakelse på formelt plan i Milorg. Kravet var at NKPerne måtte love lojalitet. På den måten ble kommunistene en del av Militærapparatet og alle som var innrullet måtte avlegge ed på at de ikke skulle snakke om egne erfaringer. Taushetsløfte ble opphevet først på 1980-tallet. Da var mange aktivister, f.eks min pappa, allerede død! 

Ingen nyorientering relatert til NKPs rolle og innsats!

Frode Færøy fargelegger NKPs aktivitet som et ekko av den holdningen Milorg, Kretsen, DNA og LO-ledelsen hadde, Stockholmslegasjon uttrykte og London håndhevet. Her følger noen sitater som illustrerer dette (uthevelsene er mine):

-I neste omgang kom problemene med å styre de NKP-influerte Milorg-gruppene. (s 120)

og

– Vi skal se på de interaksjoner  som kommunistenes militære virksomhet fremkalte mellom hjemme-og utefronten med henblikk på å redusere NKPs feste innenfor Milorg, og dernest følge utviklingen av samarbeidet mellom eksil-og hjemmefrontsorganer for å hindre en større rekruttering til den kommunistiske motstandsbevegelsen. (s 120)

og

-Fra flere av legasjonskontorene ble det tatt viss grep «for å holde et mer våkent øye med de aktivistiske strømninger blant flyktninger i Sverige». (s 121)

Styre. Redusere. Hindre. Holde et våken øye med.

Dette er gjennomgangsmelodien. Holdningene til den kommunistiske motstandskampen. Frode Færøy kritiserer ikke dette. Ergo oppfatter jeg at han, i og med at han bruker begrepene som de står eller ble sagt, går god for dem.

Stempling, med hensikt å diskreditere NKP

I fortellingen om kommunistenes innsats påståes det ofte at de var Sovjets løpegutter og derfor kun gjorde en innsats på Stalins minste vink. Dette stemplet har selvsagt medvirket til at kommunistenes innsats har blitt minimalisert. I samme stempelboksen ligger også henvisningen til Hitler/Stalin-pakten fra september 1939 til juni 1941. Kommunistene løftet ikke en finger før denne pakten ble oppløst, er påstanden. Tvert i mot samarbeidet de med tyskerne den første tida! Frode Færøy skriver:

-Kommunistenes virksomhet innenfor venstreopposisjonen etter regjeringens  og den sosialdemokratiske toppledelsens flukt fra Oslo 9. april, var et sentralt ankepunkt  i det oppgjøret om krigen som DNAs ledelse tok mot NKP like etter frigjøringen. (s 31)

NKP drev motstandskamp også før juni 1941!

Frode Færøy skriver svært lite om NKP motstandsarbeid før 1942. Han skriver om «det nye motstandsapparatet» som kom etter at Peder Furubotn tok over 31. desember 1942. Som om ikke NKPerne ytte motstand før dette!  Innimellom kommer det drypp som dokumenterer at NKPerne gjorde en innsats også før 1942, med dette må man nesten lese mellom linjene. På den måten opprettholder Frode Færøy stemplet!

Eksempler på tidlig aktivisme

Et eksempel på et slik «drypp» er opplysningen om at fra sommeren 1940 fikk den sovjetiske militære etterretningstjenesten (GRU) etablert et landsomfattende nettverk for spionasje mot tyske befestninger og anlegg gjennom journalist Lars Norbø. Deltakerne var gjerne medlem av NKU eller sympatisører. Fra vinteren 1941 til opprulling av denne virksomheten i april 1942 ble opplysningene videreformidlet med en sovjetisk radiosender. En kan tenke seg at denne virksomheten dannet grunnlag for kurer og nettverk senere i motstandsarbeidet.

NKPs ledelse ikke var direkte involvert i arbeidet med å opprette militære grupper før 22 juni 1941, men Frode F skriver:

  • Imidlertid synes det klart nok at det forut for det tyske angrepet på Sovjetunionen fantes partifolk

med forbindelser til undergrunnsmiljøer som både var involvert i etterretningsvirksomhet og militært beredskapsarbeid. (s 105)

I kildematerialet som han har til rådighet, kunne han ha lest at NKPerne i Tromsø gikk tydelig ut og oppfordret til partisankrig mot den tyske okkupasjonmakten allerede 14. april 1940.

I Trondheim var kommunisten Henry Thingstad, som senere ble leder for det kommunistiske motstandsapparet i Trondheim/Trøndelag og på dette tidspunkt var leder for AIF (Arbeidernes idrettsforbund), på banen og inspirerte mange arbeiderungdommer til  aktiv militær deltakelse i kampene i april og maidagene 1940. NKPere var med og kjempet militært, på Hegra,Verdal og Lundamo. Mange dro til Narvik, på Nøytralitetsvakt og var etterhvert med på kampene der. Se: https://www.fremover.no/kommentar/debatt/2-verdenskrig/for-mennesker-i-andre-deler-av-landet-kan-det-ofte-vare-vanskelig-a-forsta-hvor-annerledes-krigen-i-nord-var/o/5-17-202070.

Min pappa var på Oscarsborg og var med på nedskytingen av Blücher 9. april.

Ut fra kildematerialet, for eksempel fra John Atle Krogstads tidligere nevnte hovedfagsoppgave, vet nok Frode Færøy at TKU (NKPs ungdomslag i Trondheim ), AIF, Avholdsbevegelsen (NGU) og utbrytere fra AUF hadde etablert et illegalt nettverk allerede 8. april 1940 og at den første  kommunistiske illegale gruppen, Vogt-gruppen, ble dannet høsten 1940.

Fra samme kilde har han kunnskap om at NKP i Trondheim startet trykking av illegale aviser på samme tidsrom (trykket på Siemens og sannsynligvis het «Håndslag») og spredde disse først gjennom Avholdsbevegelsen (NGU).

Han kunne nevnt at allerede 10. april hadde Ola B. Garberg fra Selbu, som var  med i Thingstad/Wærdahlgruppene, tatt de første flyktningene over til Sverige, på en rute som senere ble benyttet av mange.

Konkrete fortellinger om NKPeres innsats fra første dag finnes også fra Bergen og andre steder i landet. Men, Frode Færøy velger å surfe videre på et slitt stereotyp-stempel, med referanser kun til NKP- ledelsen i Oslos kritikkverdige taktikkeri de første månedene av okkupasjonen. Gjennom dette bidrar han til fortsatt diskredittering av aktivistene i motstandskampen.

Eksempler på uklart taktikkeri fra NKP-ledelsen

NKP ble forbudt i august 1940. 16. august 1940 ble det aksjoner mot NKP, men i Trondheim slapp lederne med å bli innbrakt til enkle forhør. Og i Trondheim fikk de fortsette i sine verv i kommunestyrer ol, frem til nyordningen i oktober 1940.

18. august 1940 ga en ledende NKPs representant grønt lys for forhandlinger med NS i fagorganisasjonen. DNA representanter ble skjøvet ut og erstattet av andre.

Frode F skriver:

-Slik NKP-ledelsen så det omkring årsskifte 1940/41, hadde partiet i den rådende situasjonen få eller ingen muligheter til å føre strid mot nazifiseringen utenfor den norske fagbevegelsen. Målsettingen om å bevare Landsorganisasjonens selvstendighet bandt NKP-ledelsen til masten i den videre kampen mot nazifiseringskreftene (s 101)

NKPs ledelsens taktikkeri ble diskutert i den nasjonale og internasjonal kommunistbevegelsen og det var mye kritikk. Det er her interessant å nevne at Komintern var misfornøyd med NKPs arbeid i LO i tidsrommet 1940 inntil mai 1941. De fikk sin info om denne linja gjennom tyskkontrollerte presseorgan, som ga inntrykk av at NKP støttet opp om en defaitistisk kapitulasjonslinje.

Frode Færøy viser  mange sider til taktikkeriet NKP brukte for unngå at Quisling skulle styre og NKP angrep regjeringen Nygaardsvold, som unnfallen. NKP agiterer for en regjering i Norge, utgått fra det norske organisasjonssamfunnet. Av NKPs motstandere har dette blitt kategorisert som en slags «fredsinngåelse» med nazistene og et direkte resultat av Stalin/Hitler-pakten. Men.

Komintern var jo ikke fornøyd med NKP-ledelsens kurs, som de mente gikk alt for langt i å tilpasse seg den tyske okkupasjonsmaktens behov og interesser. Og, kommunistene i distriktene, som på dette tidspunkt var avskåret fra kontakt med ledelsen i Oslo, hadde en helt annen praksis. I følge John Atle Krogstad var nemlig sambandet Trondheim og Oslo brutt i tidspunktet da denne leflingen pågikk.

Dette kunne vel ha vært mere åpen problematisert. Det gjør ikke Frode Færøy. Istedet legger han på et lag ekstra sverte på stemplingen.  Han skriver:

-I løpet av felttoget gikk noen av NKPs partiaviser aldri så langt som å oppfordre norske soldater til direkte ordrenekt eller desertering, men «Arbeiderer» etterlot ingen tvil om at de norske krigsdeltakerne var «nyttige idioter» for den britiske imperialismen. (s 94)

Samtidig skriver Frode F. at den samme avisa sparket mot NS  og Quisling og at avisa sto for en tydelig avstandtaking til fascismen og nazismen. Avisa stilte så tydelig spørsmål at dette sannsynligvis var grunnen til en mediastyrt kampanje mot NS 1940/1941, skriver han.

Bildet er ikke svart/hvitt!

Sosialdemokratene brukte «syndene» fra 1940 mot kommunistene for alt det var verdt resten av okkupasjonstiden og etter krigen. Hans Evensen, leder for Stockholmssekretæriatet, uttalte at «kan de samarbeid med quislinger og tyskere en gang, så kan også noe lignende skje ved given anledning». NKP-ledelsens vingle-politikk i starten av okkupasjonsperioden, ga deres motstandere kort på hånden  under og etter krigen. 

Personlig opplever jeg dette intermezzoet som NKP-ledelsens forhandlinger utgjorde, som typisk spillfekteri i en maktelite med base i  Oslo. Og. Bildet på NKPs rolle i de første månedene av den tyske okkupasjonen er mere mangefasettert enn Frode Færøy fremstiller det.

Tydelig motstandspolitisk linje fra første stund

Peder Furubotn, som senere ble motstandspolitisk leder for NKP,  hadde allerede høsten 1940 ytret seg svært kritisk til NKPs samarbeid med okkupasjonsmakta. Han var fra september 1940 til juni 1941 eksponert for en motstandspolitikk med langt skarpere brodd en NKPS sentralledelse. Han skriver i et brev av 8. oktober 1940 at partiet var tatt ved nesen av «realpolitikere». Han mente denne linja ville føre til for mange konsesjoner til tysk okkupasjonsmakt. Denne holdningen  vil jeg tro også Trondheim sto for, da kommandolinjene på dette tidspunkt gikk på tvers, f.eks mellom Trondheim og Bergen, via blant annet Avholdsbevegelsen (NGU), som hadde en kommunist som leder og  var stasjonert i Bergen.

En nasjonal strategi

Mot kommunistene har det i alle år etter krigen blitt brukt at de bare gjorde motstand som USSRs (Stalins) løpegutter. Dette avviser Frode Færøy tidlig i boka:

-I arkivene etter partiledelsen  i Norge som dekker tidsrommet fra vinteren 1942 til våren 1945, finnes ingen synlige spor  av motstandspolitiske direktiver fra Komintern eller andre partiinstanser (s 16)

Frode F skriver at det ikke er kjent om NKP mottok direktiver fra sovjetiske partiinstanser etter 22. juni 1941. NKP fikk heller ingen pengebidrag fra den Sovjetiske Stockholmslegasjon. Denne tilbakeholdenhelten gjaldt for alle europeiske kommunistparti. I tidsrommet 1941-1945 var sovjetiske myndigheters involvering i den aktive motstandskampen svært beskjeden. Fra 9. april 1940 til angrepet på Sovjet i juni 1941 fikk NKP to direktiver fra Komintern. Ett om  å ivareta arbeiderklassens interesser og ett om kampen mot det fascistiske okkupasjonsstyret. Det synes ikke å ha vært noen direkte kanal mellom  de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

NKP ser ut til fra første stund å være opptatt av den nasjonale selvstendigheten, skriver Frode F.  Ikke-innblanding fra Sovjet i kommunistenes motstandskamp, svarte til Stalins linje, skissert i en tale om det nasjonale spørsmål. (Denne talen ble aktivt studert gjennom hele krigen  i det kommunistiske motstandsnettverket)

Likevel…har dette stemplet hengt ved…?!

Spørsmål om samarbeid på tvers i distriktene

Til tross for Kretsen, Milorg og DNA-ledelsens vegring for samarbeid med kommunistene, finnes mange eksempler på at samarbeid på tvers skjedde. Og, dette samarbeidet kom i stand fordi kommunistene tidlig hadde bygd et relativt sterkt  og aksjonsvillig illegalt apparat. I disse samarbeidsprosjektene på tvers, har altså NKPerne spilt en rolle, uten at dette kommer til syne i fortellingen etter krigen. Frode Færøy har verifisert et slikt samarbeid, noe som gjør at det er på tide at fortellingene, der kommunistene ikke nevnes som en part, bør justeres.

Samarbeid med Milorg

Rundt 1942/43 innledet Henry Thingstad, leder for kommunistenes motstandsnettverk i Trondheim/Trøndelag, et samarbeid med Milorg. Sammenslåingen mellom Milorg og NKPs militære organisasjoner i Trøndelag, Bergen og Vestfold fant sted i perioden fra høsten 1942 til sommeren 1943 og kom som et resultat av at lokale ledere ønsket å utvikle det militære beredskapsarbeidet, i følge Frode Færøy. Dette samarbeidet verifiseres av en fortelling om et møtet mellom min pappa, kalt kommandant for kommunistene og en kommandant fra Linge-kompaniet. Møtet ble avviklet i et hus nær Thornæspaken, på Møllenberg. Møtet er ikke nevnt i noe arkivmaterial.

Da Henry Thingstad ble arrestert og skutt våren 1943, forteller Frode  Færøy at arbeidet ble videreført av Carsten Wærdahl og Ivar Lillesand. Begge var kommunister. Sistnevnte ble leder for Nasjonalgardens (NKPs militærorganisasjon) avdeling i Verdal (Se:http://nkpmn.org/Historiesidene/okkupasjonstida/VerdalNKPillegal.html). De gikk klar av arrestasjonene på våren. Men på høsten rammet opprullingene, og mange ledere og aktivister tilknyttet kommunistenes apparat ble arrestert (blant annet mange jernbanefolk og medlemmer av avholdsbevegelsen). Mange henrettet og enda flere sendt til Tyskland som Nacht und Nebel-fanger.  Arrestasjonene ødela militærapparatet. Heller ikke Milorg kom seg opp, så Trøndelag ble etter dette et tilbakeliggende Milorg distrikt, skriver Frode Færøy. Det sier noe om hvor mye innsatsen til  Nasjonalgarden betydde for Milorg i Trøndelag!

Det interessante om man googler Ivar Lillesand er at det finnes en presentasjon på engelsk av han. Indikerer dette et samarbeid med SOE?

Samarbeid med SOE

SOE står for Special Operations Executive og var en britisk organisasjon som ble opprettet i juli 1940 for å drive sabotasje og undergravingsvirksomhet i tysk-kontrollerte områder.

Jeg hadde ikke funnet noe om kommunistenes samarbeid med SOE, før jeg fikk tilsendt et arkivkort: File 5 «Friends». Durham.

Kortet er på Bergsvein Rusten (min farfar). På kortet står det at han har dekknavnet «Per», hans passord er «Greet him from the owner of Blits» og han bor rett ovenfor Rinnan. Dette er sannsynligvis et angiverkort der hans posisjon er rapportert, av en ? H Hoel, april 1944.

Bergsvein Rusten ble ansett som en venn av SOE og en sannsynlig samarbeidspartner, kommer det frem av kortet.

Frode Færøy verifiserer dette samarbeidet.

SOE  prøvde allerede sommeren og høsten 1940 å utviklet et kontaktnett til den gryende motstandsbevegelsen. SOE ønsket kurer og transport-ruter. Ettersom Thingstad/Wærdahlgruppene raskt etablerte ruter blant annet over Selbu og Stordalen, var denne motstandsorganisasjonen en naturlig samarbeidspartner. SOE mente at hjemlig sabotasje skulle være passiv og fordekt. Det skulle begrenses til nedsettelse av arbeidstempo og ødeleggelse av produksjonsutstyr.  Harald L Rusten forteller om ødeleggelse av lokomotivene, gjennom å strø sand i maskineriet. Dette gjorde at 40% av lokkene sto i perioder. Og, nedsatt arbeidstempo ble det aktivt  oppfordret til gjennom NKPs illegale aviser. SOE mente at denne kamuflerte sabotasjelinja var svært viktig relatert til samferdsel og kommunikasjon. Her er jernbanen, som Thingstad/Wærdahlgruppene organiserte mye av motstanden rundt, viktig!

Høsten 1941 konsentrerte SOE seg om etablering i Trøndelag og Helgeland.

Frode F skriver at i Ranaområdet ble en rekke kommunister involvert i den militære virksomheten til de innsendte SOE-ekspedisjonene. De jobbet med oppbygging av kampgrupper. I Trøndelag ble slike kampgrupper bygd opp innenfor det kommunistiske militærapparatet fra høsten 1942 og det er stor sannsynlighet for at disse var involvert med bånd til SOE. F.eks: Orkanger bygde kommunistene opp «militære enheter» som blant annet hadde formål å sabotere Thamshamnbanen. Odd Olsen forteller:

-Vi på Løkken og Orkanger har organisert partisangrupper. Vi fikk brev. Kontakten vår het Knudsen. Det viste seg å være Arne Lund. Han ga meg i oppgave å danne en geriljagruppe på Løkken. Det var ikke  krav om at gruppedeltakerne skulle være medlemmer av partiet. Og, han  uttrykte ønske om at vi skulle forsøke å få med befal fra den norske hær til å lede disse gruppene. Ledelsen for denne geriljabevegelsen i Trøndelag, med Arne Lund i spissen, hadde satt opp planforslag om at vi på Løkken burde forsøke å stille fire  a ti mann i første omgang. Reidar Knudsen, en av partiets gruppeledere, fortalte meg at han hadde kontakt med sersjant Erik Åsløkk som regelmessig mottok aviser og som også ga penger./…/ Erik Åsløkk sa seg villig til å ta ledelsen av gruppene på Løkken. Dette arbeidet kom i bra gjenge. Bare en viktig oppgave sto igjen. Å skaffe våpen. Vi var blitt lovet slipp fra England, og det var utpekt en plass bak Grefstadfjellet. Gjennom Arnljot Antonsen var jeg også satt i forbindelse med sersjant Andreas Rikstad på Orkanger. Han  hadde fått organisert et lag på ti mann der. Han hadde opprettet kontakt med Orkla./…/Jeg  hadde samla dynamitt og diskuterte sabotasjeaksjoner med Arne Lund. Sabotasjeaksjoner mot kistog, bruer ol. (Fra intervju gjort av John Atle Krogstad)

Og mange sabotasjeaksjoner ble gjennomført i området.

I slutten av februar 1942 klarte en innsendt SOE-gruppa «Granhard» å sette magnetiske ladninger på skipssida til det tyske lasteskipet Nordfahrt, som fraktet jernmalm fra Orklagruvene.

Frode Færøy skriver:

-men hva angikk sabotasjeangrep på skip, var SOE åpenbart mindre tilbakeholdne med å involvere lokale motstandsgrupper (s 177).

Her er det altså tenkelig at noen fra geriljagruppene Odd Olsen skildrer på Orkanger, var involvert.

På siden til Orkanger historie konkluderes det:

-Hovedtrekkene fra disse aksjonene får en si var vellykket. Malmtransporten ble vesentlig redusert. Tyskerne startet i 1944 på å utvide sporet opp til Løkken, slik at de kunne ta i bruk et annet lokomotiv som var sendt oppover fra Tyskland. Dette på grunn av at lokomotiv med riktig sporvidde ikke var å oppdrive. (Se: http://www.orkanger.info/krigfred/krigsarene_bombing-sabotasje.php).

På denne siden eller i omtale av disse aksjonene er ikke Thingstad/Wærdahlgruppene eller kommunistenes innsats nevnt, men om man leser fortellingene med perspektivene:

-Motstandsarbeidet via jernbanen var dominert av kommunister, blant annet min farfar og min pappa.

-Nasjonalgarden, kommunistens militære organisasjon, hadde bygd opp enheter i området med akkurat disse formålene som aksjonene gjenspeiler.

-SOE (som nevnes relatert til aksjonene) samarbeidet med kommunistene, fordi det var de som var villige til å effektuere linja.

… så er det mulig at kommunistene burde fått en større ære!

Det var flere sabotasjeaksjoner mot jernbanen, der det kommer frem at de er utført av SOE. Det er sannsynlig at det var lokale samarbeidspartnere som bidro, spesielt innafor jernbanen, der aktivistene ofte hadde tilknytning til det kommunistiske nettverket. I april 1941 foretok SOE sin første jernbaneaksjon ved å sprenge innløpet til en tunnel nær svenskegrensa mellom Storlien og Trondheim. I oktober 1943 ankom to i et SOE-team til Sollia og Røros for å utføre aksjonsforberedelser mot henholdsvis Dovre og Rørosbanen og i 1944 ble ytterligere to representanter sendt inn. På Røros hadde Thingstad/Wærdahlgruppene folk som hadde vært Spaniakjempere og som jobbet i gruvene (sprengstoff) og på jernbanen. I forbindelse med disse sabotasjeaksjonene  kan det kun spekuleres i  kommunistenes bidrag, men etter å ha fått verifisert at SOE foretrakk samarbeid med kommunistene, i alle fall frem til utgangen av 1943, så tenker jeg at også har ligger mye innsats, som fortjener honnør, nedfryst.

Årsaken til at jeg tenker at her er det mange spor om innsatsen, som er tildekket, er følgende som Frode Færøy skriver:

-Ved årsskiftet 1942/43 var ledelsen i Milorg inaktiv i Trøndelag, i forhold til rekruttering og organisasjonsbygging (s 224).

-SOE ønsket at motstandsfolk utenfor Milorg skulle utdannes som sabotasjeledere og instruktører.

(s 171).

Frode F skriver også Jens Chr. Hauge, som har hatt stor påvirkning på historieskrivingen i etterkant, ikke var så godt orientert om samarbeidet f.eks i Trøndelag.

XU

NKPere var også aktive i XU, den viktigste etterretningsorganisasjon i Norge, med base i Stockholm. Her er også innsatsen usynliggjort. Kommunistenes illegale nettverk, kurer-ruter, sendere og flyktningruter, ble benyttet, uten at dette er konkretisert.

For Trøndelagsområdet og videre nordover var det Knut Løfsnes som var leder. Han satt på Falstad fra vår til høst 1942. Ble løslatt og flyktet til Sverige. Han fikk hjelp av stasjonsmester Haugen og hans sønn på Grongs stasjon. De kjørte han i en dressin, gjennom tretten tunneler. Ettersom Thingstad/Wærdahlgruppene dominerte motstandsarbeidet ved jernbanen, er det stor sannsynlighet for at Knut Løfnes i dette tilfellet ble hjulpet over av kommunistene. På Falstad hadde kommunistenes ledere sittet siden 1941 og JørgenVogt var en innflytelsesrik mann i leiren. Knut Løfsnes skriver:

-Men, jeg opplevde også noe på positivt på Falstad; den kloke og effektive hjelp og støtte jeg fikk av redaktør Jørgen Vogt i Ny Tid i Trondheim. (Fra Knut Løfsnes: «Motstandsmann og politiker – Fra XU til SF og Kings Bay», s 45).

Det er stor sannsynlighet for at Knut Løfsnes fikk tilgang til en del av det kommunistiske motstandsappararts «service»-muligheter via dette fangenskapet, uten at han eller andre nevner dette.  At kommunistenes innsats ikke er nevnt, har sammenheng med motstanden med å ta dem inn i XU. Knut Løfsnes skriver:

-Jeg rapporterte om mannen fra Trondheim, kommunistgruppen og deres tjenesteiver/…/ Major Dahl tok ordet med en gang, uvanlig opprørt/…/ han sa at det overhode ikke kunne  komme på tale at etterretningskontoret MI II eller sabotasjekontoret MI IV kunne gi noen som helst støtte til slike folk. Det skulle bare mangle, sa majoren, at vi skulle begynne å tillate oppbygging av røde garder, som kunne overta makten når freden kom i Norge. (Fra «Motstandsmann og politiker – Fra XU til SF og Kings Bay», s 122).

Likevel var mange av aktivistene fra det kommunistiske motstandsapparatet en del av organisasjonen. F.eks: Trygve Eidem, kommunist på Marienborg, som rømte til Sverige i forbindelse med arrestasjonene av Henry Thingstad og co våren 1943. Han ble en betydelig XU-agent. Han formidlet blant annet informasjon om tyske forlegninger av ulike slag i detalj fra Ila og området rundt en tysk småflyplass i Ilsvikøra, langs jernbanelinja mot Marienborg, Skansen, mot Trolla osv og var også kurer for ulike sabotasjeoppdrag som var planlagt utført på Marienborg. Han var en av dem som fikk ansvar for overtakelse av Trondheim Rådhus ved frigjøringen. 

Hvilke linjer praktiserte NKP

Peder Furubotns aktive linje slår igjennom

Peder Furubotn, som relatert til NKP-ledelsens taktikkeri i starten av okupasjonen, brøt kontakten med Oslo, krevde juli 1941:

-Samling av alle motstandskrefter i en nasjonal front

-NKP måtte gå i spissen for at kampen omfattet sabotasje og væpnet geriljakrig

-Sentralt var agitasjon for denne nye linjen

Han krevde at NKP måtte nå frem med en politikk som rammer okkupasjonsmaktens mest sårbare punkter. Linja måtte være aktiv.

NKPs ledelsen støtter Furubotn på dette tidspunkt og han ble bedt om å komme til Oslo, kledd som postekspeditør på Bergensbanen.

  1. des 1941 godkjente 40 delegater på et hemmelig møte, som fant sted i kantinelokalene på Hasle

i Oslo, Furubotns politikk.  Han blir valgt til leder. Dette var et utvidet sentralkomitemøte med delegater fra flere distrikt og landsdeler.

Denne NKPs ledelse gikk ikke i landflyktighet, men ledet motstandsarbeidet, i det okkuperte Norge. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt ti i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene.

NKP etablerte Nasjonalgarden.

Militær virksomhet i NKP startet i følge Frode F, høsten 1941. Frode f skriver:

–Allerede vinteren 1942 ble det utnevnt en landsleder for det militære organisasjonsarbeidet og innen utgangen av sommeren 1942 lyktes det å etablere en rekke militære formasjoner på Østlandet, i Bergensområdet og i enkelte trøndelagsbyer (s 109).

NKPs organisering av Nasjonalgarden, dvs NKPs militære motstandsnettverk, kom i gang  i Trøndelag våren 1942, under ledelse av Arne Lund, som var tidligere Spaniakjemper. I Trondheim ble organiseringen forsinket av arrestasjoner i slutten av 1941. Rekrutteringen skjedde gjennom idrettsklubbene Ørnulf og Ravn, i følge Frode Færøy. I intervjumaterialet til John Atle Krogstad finnes en skildring av et møtet i Ravn-lokalet, der min pappa står bak et forheng, er svært «illegal» og appellerer til deltakelse. I Trøndelag ble det etablert avdelinger i  Orkanger, Løkken og Stjørna. Og i Verdal, Levanger, Steinkjer og Namsos.

I spissen for Nasjonalgarden var Ragnar Nordli. Organisering ble basert på partiets nettverk av fagorganiserte. Nasjonalgarden opererte i tospann med grupper som var dannet tidligere. F.eks ble lederen i Bataljon Øst, Erik Sture Larre, oppsøkt av NKP våren 1942. Her var det familiær tilknytning. I 1942 var det kanskje 2000 mann i Nasjonalgarden.

I nord var det ingen Nasjonalgarde fra starten, men på Mo inngikk kommunistene et samarbeid med SOE.

Dessverre skriver ikke Frode Færøy så mye konkret, med unntak av noen distrikt, om hvordan Nasjonalgarden opererte i praksis. Derimot har Asbjørn Sund og Osvaldgruppen fått mye pass. Det er en spennende historie og en av fortellingene om æren som ikke ble heltene til del. For meg ser det ut som om denne delen av kommunistenes motstandshistorie hadde stor påvirkningskraft.

Asbjørn Sunde, NKPs ansvarlige sabotasjeleder

I juli 1942 ble Sunde en sentral leder for sabotasjeformål i Nasjonalgardens organisasjon. Han var NKPs sabotasjelederen fra høsten 1942 til mars 1944.  Ut fra avtale med Furubotn tok Asbjørn Sunde høsten 1942  på seg å utdanne sabotører. Samme høst kom han til Trondheim. (Jmf. intervju med Harald L Rusten, gjort av John Atle Krogstad).

Jeg regner med at Asbjørn Sunde reiste en god del og at hans retning for motstandsarbeidet inspirerte flere steder og aksjonerer enn de som er dokumenterte. Samtidig tok han, som kommunistenes sabotøransvarlig, oppdrag.

Oppdrag for Politigruppa og Milorg

Asbjørn Sunde startet sin kontakt med ikke-kommunistiske hjemmefrontorganisasjoner  allerede høsten 1941. Han utviklet et samarbeid med Politigruppa. Fra Politigruppa mars 1943 var det  på anmodning om å likvidere en angiver som var kommet på sporet av SOE-agent Sverre Ellingsen. Han ble likvidert i mars/april.

I slutten av mars fikk så Sunde i oppdrag av Milorg å stikke kjepper i hjulene for NS-regimentes nye arbeidskraftsreguleringer. Ledelsen fryktet at tvangsutskrivingen ville ramme Milorgs egne medlemmer og i neste omgang svekke organisasjonens evne til å rekruttere nytt mannskap.

Derfor vurderte sentralledelsen at det kunne være gunstig å bruke sabotasjevåpnet.

Dette er jo interessant. Osvaldgruppen, hvis medlemmer, ifølge norske myndigheter, ikke har gjort seg fortjent til medaljer fordi de jobbet for amatørmessig, utførte oppdrag for Politigruppa og Milorg, sannsynligvis fordi disse instansene ikke var sterke nok på dette tidspunktet og heller ikke ønsket å risikere egne folk.  At Milorg trengte Osvaldgruppen og kommunistene, verifiseres når Frode F skriver: 

-Osvaldgruppa utførte likvidasjoner på oppdrag og på egen regning/…/På tyske tjenestefolk og dels norske politifolk og lensmenn som hadde forårsaket mange arrestasjoner. Våren 1944 trappet Osvaldgruppen opp denne virksomheten, men de fleste forsøk slo feil.  Dette hadde også sammenheng med at Milorg fra høsten 1943 brukte innsendte SOE-agenter til likvidasjoner og ikke lengre trengte Osvaldgruppa. (s 257).

Sundes forslag om å sabotere Arbeidskontoret i Pilestredet 31 og Heimdalsgata, relatert til tvangsutskrivingen, ble først avvist. Men så ga Jens Chr. Hauge, Milorgs leder, autorisasjon til aksjonen. Sabotasjen mot Arbeidskontoret 20. april 1943 ble bedømt som dristig og vellykket. Men man ønsket ikke gjentagelse av samarbeidet, fordi det oppsto sikkerhetsmessige problemer!  (Opprulling og jakt på Asbjørn Sunde blant annet,min anmerkning).

Et eksempel på å fordele æren skeivt

Våren 1943. Osvaldgruppa utførte sabotasje og likvidering på oppdrag fra instanser som på dette tidspunkt var mot en slik strategi. Men, oppdrag ble altså gitt; fordi det var kommunistenes som hadde mot, kompetanse og handlingskraft nok til gjennomføring! Likevel skriver Frode Færøy:

-Selv om Milorg-ledelsen med denne dristige aksjonen (her henvises til sabotasjen mot Arbeidskontoret, min anmerkning) demonstrerte besluttsomhet og handlekraft, var det grunn til å spørre om resultatet stod i et rimelig forhold til risikoen. (s 254)

Hvem viste besluttsomhet og handlekraft?

Flere sabotasjeaksjoner i større skala

Sunde opprettholdt kontakt med Politigruppa frem til sommeren 1944. I Politigruppa hadde Asbjørn Sunde kontakt med en Myklebust, som måtte flykte til Sverige  i november 1943 og som hadde vært leder for gruppa. Myklebust formidlet kontakt mellom Osvald og XU frem til våren 1944. Som motytelser for etterretningsopplysninger til XU mottok Sunde matvarer, forsyninger og rasjoneringskort.

Asbjørn Sunde og kommunistene selv ville jobbe med sabotasje i større skala og forbindelsen med Milorg ble kuttet.  Eller ble den det ? 20. september 1943 foretok Osvaldgruppa et mislykket forsøk på brannstiftelse mot Politiintendantens uniformslager i Sofies gate i Oslo. Lars Borgersrud, som er en av landets kapasiteter på den kommunistiske motstandskampen, mener også dette var på oppdrag fra Milorg!

I august 1943 var Sunde klar til nye aksjoner, mot jernbanelinjer og høyspentmaster.

For Thingstad/Wærdahlgruppene i Trøndelag gikk også ordren ut om denne type aksjoner. Blant annet i Stordalen ved Meråker, som var et knutepunkt for Thingstad/Wærdahlgruppenes flyktningtransport, kurervirksomhet osv. Her utførte Mauritz Stokke sammen med flere unggutter, flere sabotasjehandlinger, på kommunikasjonssambandet til en tysk forlegning, som oppholdt seg i dalen.

Osvaldgruppa fikk støtte fra NKP-ledelsen på forsyninger, spregningskompetanse og lokale medhjelpere! Jernbaneaksjonene 18. august og 26. november demonstrerte at kommunistene tilsynelatende, skriver Frode F, klarte å gjennomføre simultane aksjoner.

Det skjedde. Hvorfor bruker Frode Færøy «tilsynelatende», som indikerer at dette ikke stemmer? En måte å snakke aksjonen ned på…

Sabotasjeaksjon med alvorlig slag mot produksjonsevnen

Sabotasjeaksjonene fortsatte i første halvdel av 1944. Flere jernbanespregninger og aksjoner mot Arbeidstjenesten i Hønefoss og Drammen mai 1944. Og 20 sabotører aksjonert mot Per Kures transformatorfabrikk i Oslo. Tyske kilder skrev at dette aksjonen representerte alvorlige slag mot produksjonsevnen til en krigsviktig norsk industribedrift. Militærkontoret I Stockholm derimot mente at aksjonen rammet norske interesser mere enn tyske og følgelig ikke burde vært utført.

Frode F:

  • I ettertid er Per Kure aksjonen vurdert som den kanskje mest betydningsfulle industrisabotasjen

som noen norsk hjemmefrontgruppe utførte under okkupasjonen. (s 257).

https://www.dagsavisen.no/innenriks/hedrer-sabotorene-som-ofret-alt-1.475164

https://www.aftenposten.no/norge/i/4bvg/Helten-som-gikk-ut-i-kulden

Merk ordbruken her. Æren gies i en generell vending… «noen norsk hjemmefrontgruppe». Dette usynliggjør heltene!

Demobilisering av sabotasjeapparatet

Fra mars 1944 brøt Asbjørn Sunde med NKPs ledelse. Da henvendte han seg til  den sovjetiske Stockholms legasjon om støtte og våpenslipp. Men, Sundes mann,  Knudsen, kom tilbake med ordre om oppløsning av organisasjonen.

Jeg synes det virker uklart hva denne ordren gikk ut på, hvem den kom fra osv. Jeg får følelsen av intrigemakeri, taktikkeri, snusk eller muligens, stormaktspill, der aktivistenes innsats ofres?

Uansett. Asbjørn Sunde fulgte ordre og startet demobilisering. Men. Demobiliseringen gjaldt ikke alle gruppene i Osvalds apparat.

Noen hadde et mellomspill i Pellegruppa, som var NKP-ledet. Noen ble sendt til Saborg i Bergen. Saborg var NKPs sabotasjeorganisasjon. Noen forble i Oslo-området. I Trondheim, der de tidligere sabotasjeplanene, blant annet mot Skansenbrua, ikke var blitt gjennomført, finnes en fortelling om at Ingeborg Holm, en voksen kommunist som arbeidet på jernbanen, ble oppsøkt av en av disse sabotørene sent i 1944.

Sunde levde et omflakkende liv, frem til han ankom Sverige i februar 1945 og han ga et fortegnet bilde av «oppløsningsprosessen», skriver Frode Færøy.

Et merkverdig oppdrag fra Milorg

I slutten av juli 1944 fikk Sunde et oppdrag via Stockholm, der oppdragsgiver var SOE og MLIV. Oppdraget gikk ut på å likvidere Henry Rinnan og hans nestkommanderende, Ivar Grande.

Hvordan dette oppdraget artet seg, finnes det mange ulike varianter av og i seg selv tenker jeg at dette er et uttrykk for at her er det mye som ligger i skjul. Gunnar Sønsterby sa i Adresseavisen en gang på 2000-tallet, at de måtte komme til Trondheim og ta seg av likvidasjonen, da kommunistene ikke klarte det. Da mente han vel Milorg. Hvorfor tok Milorg kontakt med kommunisten Sunde for å gjøre dette? Og hvorfor tok de ikke kontakt med Trondheimskommunistene, som allerede i 1942 avslørte H. Rinnan og som hadde prøvd med flere attentatforsøk? Og, hvorfor sendte de en gruppe på fire, der to av dem hadde fått feil ammunisjon og en var nazisympatisør?

Oppdraget ble utført i oktober 1943 og så skriver Frode F:

-og føyde seg inn i en rekke med mislykkede attentatplaner. (s 254)

Hele dette mislykkede attentatforsøket var påskuddet for opprullinga av kommunistene fra 10. oktober 1943. NKP fikk skylda, og i det lyset må det leses. Kommunistenes relativ sterke motstandsnettverk i Trondheim/Trøndelag ble nærmest lagt dødt!

Sabotasjeaksjonene «forstyrret» Milorg

Milorg var krakilsk mot de fleste aksjoner fra Osvaldfolkene og andre kommunistiske sabotasjegrupper.  F.eks. i Tønsberg planla ei NKPgruppe aksjoner mot oljeraffineriet på Vallø. Da ble de truet av Milorg, som var underrettet om planene, med at om aksjonen ble utført, ville de bli stilt for retten etter krigen.

Osvaldgjengen forårsaket konflikter, skriver Frode F. De stjal våpen fra Milorg (Milorg brukte dem jo bare til trening, min anmerkning) og de tvangsrekrutterte ungdom til sabotasjeaksjoner.

«Tvangsrekrutterte» er et begrep Frode F bruker. Sannheten ligger nok nærmere fortellingen til Harry Sønsterød, når han sa at han og kameratene ikke bare ville tilhøre gutta som lå på skogen og trente, men ønsket ut og sloss. Dvs, de ville tilslutte seg en aktiv motstandslinje og den var det altså kommunistene som sto for. Derfor rekrutteringen. For flere aktivister jeg har snakket med, fra motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag, var dette kjernespørsmålet. Mange ville sloss og spurte ikke om hvem som eide den linja de hadde sympati for.

Tiltak ble tatt mot disse forstyrrende elementene. Milorgs sjef  på Ringerike, Oskar Hasselknippe, oppsøkte sabotørene i Ådalen på ettersommeren. Hensikten var å hindre at gruppa utførte nye aksjoner som førte til rassiaer. Dessuten hadde de tatt våpen. Oskar var smart, han tilbød dem å beholde våpnene til etter krigen, og de skulle få penger og mat. Slik kom det til et viss samarbeid, selv om Osvaldgjengen ikke ville inn i Milorg!

Nytt sabotasjenettverk

NKP ledelsen klarte å få et nytt sabotasjeapparata på beina. Etter opprullinger og Osvaldgruppas demobilisering. I fire regioner. De gjennomførte 50-60 sabotasjeaksjoner i løpet av høsten 1944.  Og åtte til ti attentat mot angivere og et titalls aksjoner for å skaffe penger til motstandsarbeidet.

I juli 1944 ble det etablert en mindre sabotasjegruppe i Drammen, med Martin Gunnar Knudsen og på initiativ fra Ørnulf Egge, NKP. Den første sabotasjeaksjonen var 11. juli 1944 mot Arbeidstjenstens kontor i Drammen.

I oktober  1944 var det et møte med Milorg, hvor Saborg (NKPs sabotasjeorganisasjon) ble fremlagt de nye retningslinjene fra SHAEF, direktiv av 26 juli 1944. Her gikk Milorg inn for sabotasjelinje, men med meget restriktive rammer. Saborg lovet å innordne seg, og sabotasjeplanene mot jernbanelina mot Bergensbanen ble lagt på is. Men, andre sabotasjeaksjoner ble iverksatt.

21 oktober 1944 var det en sabotasjeaksjon mot Bergen Arbeidskontor, utført av Saborg.

6. november 1944 fikk knottfabrikken besøk av sabotører!

Og sabotasjegruppen gjorde aksjoner mot en båt D/S Neptun og mot fem transformatorer som lammet forsyningene til byens viktigste skipsverf og industrianlegg.

I Stavanger kontaktet Milorg den kommunistiske  sabotasjegruppa der, som fikk i oppdrag å fjerne folkeregistret i Fana for å hindre at personopplysninger ble misbrukt mot hjemmefronten. Fire sabotører fjernet registret, men Frode Færøy forteller at det ble gjenfunnet dager senere

Pellegruppa

Pellegruppa opererte i Oslo-området. I løpet av sommeren 1944 rekrutterte partiets folk fire, fem grupper, der Pelle var leder. Han var bilmekaniker.  Pelle eller Solli hadde også tidligere hatt en fremtrenende rolle i NKPS motstandsarbeid med avisdistribusjon og forsyninger. Han flyktet til Sverige i mars 1943. Han hadde jobbet mye med stille sabotasje via fagforeningene. Han returnerte i april 1944.  Pellegruppa foretok mange sabotasjehandlinger, blant annet 23.nov 1944, da de sprengte stillverkene på Lillestrøm og Alnabru. Dette var koordninert med aksjoner i Hamar, Drammen og Ski. Nålestikk-sabotasje. Så var det det store sabotasjeangrepet 24. november mot skip og kaianlegg på Aker og Nyland. Frode Færøy sier at dette må regnes som det største enkeltstående sabotasjeangrep i Norge og ble kommentert på tyskerne på høyt nivå. Også legasjonen i Stockholm omtalte aksjonen i rosende vendinger.

Milorg prøver å ta æren!

SL hadde fra august 1944 en form for indirekte kontakt med det man antok var representanter for NKPs militærapparat. Samtidig utarbeidet SL en instruksjon for hvordan kontakten med «ekstremistene» skulle være og ble det understreket at  man måtte få «de ekstremistiske gruppene under kontroll»,  «utnytte deres offensive verdi»  og det ble oppfordret om å gi dem «passende oppdrag» for å «se hva de duer til og at de ikke skal klage på at de ikke får gjøre noe!»

Et møte 23.nov. 1944. NKPs representanter møtte blant annet Gunnar Sønsterby fra Milorg. NKPerne mente skipsabotasje var svært viktig, men Milorgs representanter markerte at en aksjon mot Aker mek verksted ikke var ansett som ønskelig.

Bergliot Egge skildrer dette møte:

-Jens Chr. Hauge, som sto bak et forheng, var også på møtet. Han sa nei til sprengning av dokka på Aker. Men, Furubotn sa spreng! (Fra et intervju i forbindelse med NRK-serien «Skyggespill»,00194 Egge Bergliot (1995)

Dagen etter, 24.november, ble altså den største skipsabotasjen under krigen i Norge gjennomført!

Frode Færøy skriver at Milorgs distriktsledelse først hadde tenkt at det var kommunistene som sto bak aksjonene mot Oslo havn, men så hadde de skjønt at det hadde deltatt folk fra 13.113 og 13,123 (Milorggrupper) og da hellet de til at aksjonene ikke ble utført av kommunistene. Frode skriver :

-Denne feiltakelsen skjedde neppe ut fra noe bevisst trang til å frata kommunistene æren for de vellykkede sabotasjehandlingene. Ledelsen hadde ikke fått med seg at det på lavere plan var samarbeid mellom Milorggrupper og kommunistene! (s 279)

Pellegruppa ble rullet opp i februar 1945.

NKP prøver å bruke sabotør-trumfen for å komme i posisjon

Ved utgangen av 1944 prøvde NKP igjen å få en ledelsene for sabotasjegruppa, men nye arrestasjoner gjorde at det ikke gikk og i februar 1945 synes det å ha blitt satt en endelig bom for kommunistenes sabotasjeplaner. Likevel prøvde NKP å få til forhandlinger om samarbeide med Milorg, med Sabotørenes Landsforbund (Saborg) i ermet, som forhandlingskort. Ingen resultat.

Milorg, Kretsen, DNA og regjeringen linje

Mot denne aktive aksjonslinjen til Asbjørn Sunde og NKP, sto det etablerte motstandsapparatet.

Koordinasjonskomiteen (KK) var et sentralt organ på sivil side i tiden 1944-1945 i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig i kampen mot den tyske okkupasjon av Norge. Sammen med Kretsen dannet Koordinasjonskomiteen Sivorg, som igjen dannet Hjemmefrontens ledelse med Milorg. Kretsen utgjorde, i følge Frode F, den egentlige kimen til de som må kalles den sivile fellesledelsen i hjemmefronten.  De besto av 6-7 stk som jevnlig møttes. Dette var ingen sterk ledelse. Frode F skriver om R-gruppa, som Einar Gerhardsen var en del av og som også var knyttet opp mot den  passive motstandslinjen og ledelsen.

-R-gruppen formidlet aldri noe motstandspolitisk program, kun om organisatoriske anstrengelser. Organisasjonen hadde vinteren 1940/1941 ingen signifikant betydning i forhold til de motstandspolitiske begivenheter som f.eks Idrettsstreiken, biskopenes hyrdebrev osv (s 54).

Redd for at initiativet ble overlatt «uansvarlige organisasjoner»

Kretsen og regjeringen var mot «voldsbruk». For regjeringen var det utvilsomt et pluss at den våpenløse holdningskampanjen lot til å stå under ledelse av ansvarlige krefter. Regjeringen fryktet at forbitrelse skulle fremme «mer spontane og ukontrollerbare protestaksjoner».

Men.

Folk hørte på BBC og Radio Moskva og regjeringens stemme var ikke den eneste radiostemmen.

I begynnelsen av september 1942 påla BBCs utenlandsledelse å kringkaste en tale av luftfartsminister Sir Archibald Sinclair, som oppfordret til sabotasje mot transportsystemene i de okkuperte områdene. Da sprakk det for utenriksminister Trygve Lie. Lie ønsket å kneble denne type propaganda.

Han oppsøkte også Aleksandr Bogomolov og protesterte mot at Radio Moskva  daglig hadde propaganda for sabotasjeaksjoner. Han henstilte til at Moskva måtte forhindre flere terrorhandlinger slik som den mot statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate. Den militære undergrunnsvirksomheten hadde i følge Lie utviklet seg til en grotesk «indianer og hvit(-)lek» med hundrevis av norske liv.

I august 1942 etterlyste Kretsen handling fra regjeringen side… for å hindre støtte og oppslutning om den kommunistisk attentatlinja. Og i flere brev, blant annet fra militærledelsen, oppfordres regjeringen om å bistå i kampen mot ekstremistene, spesielt fordi Overkommandoen etterhvert begynte  å interessere seg for omfanget av kommunistenes motstandsarbeid.

Statsministeren støttet denne linja. 6. september holdt statsminister Johan Nygaarsdvold en tale der av oppfordrer til å unngå «ubesindig opptreden» og handlinger som ikke tjener en «fornuftig hensikt». For, dette ville bare skjerpe terror og sette nordmenns liv i fare. Regjeringen var tydelig på at de sto for våpenløs motstand i 1942.

Samarbeidsfølere

På våren 1942 prøvde NKP å komme i kontakt med norske myndigheter og andre grupperinger for å planlegge en væpnet motstandskamp. For NKPs vedkommende forelå et uttalt ønske om samarbeid med den borgerlige militærorganisasjonen. Dette uttrykte Furubotn allerede i et brev  i februar1942. I august 1942 var det et møte med  Jens Chr Hauge, leder for Milorg. Frode F skriver at det ble inngått en avtale om at Nasjonalgarden(NKPs militære organisasjon) skulle innlemmes i Milorg i Oslo og at innlemmelse etterhvert skulle komme over hele linja. I første omgang stilte ikke NKP krav til å inneha ledende posisjoner, men de ville selvsagt inn i sentralledelsen.

Avtalen var  muntlig. Betingelsene var at militærgrupperingene skulle være likestilt  både med rettigheter og plikter og at det i det videre arbeidet skulle taes hensyn bare til saklig kvalifiserte personer. Fra nederst til øverst.

Det viste seg at det var langt flere grupper og medlemmer fra arbeiderbevegelsen, altså Nasjonalgarden og grupper den samarbeidet med, enn fra Kongshirden (altså Milorg) og dette farget muligens samarbeidet. Årskifte 1942/43. Kretsen fikk rapport om at den nye militære ledelsen i Milorg var «ytterst aktivistisk». Den ungdommelige ledelsen sendte også ut et strategidokument som hevdet at en væpnet innsats fra en nasjonal undergrunnshær kunne får betydning. Her kan man lese en tydelig påvirkning fra Nasjonalgarden.

Redsel for nyrekruttering av kommunister

Ole Jakob Malm og Arne Okkenhaug, fra Milorg, kom til Stockholm  og i et skriv fra desember 1942 fra dem, skriver de at man ikke må overvurdere kommunistenes innflytelse, men Milorg og andre instanser må gjøre sitt til at den kommunistiske motstandsbevegelsen ikke får nytt tilsig av patriotisk  innstilte ungdomsgrupper. Noen uker etter dro de til London og advarselen fikk sin plass i en rapport fra februar 1943.

-Det står tusener av ungdommer  i kommunistenes organisasjoner, som bare vet at de er med på illegalt arbeid. (s 239)

I løpet av 1943 rapporterte Hans Luihn at det kommunistiske motstandsapparat hadde fått tilsig av AUFere. Han skrev at dette hadde sammenheng med at motstandsarbeidet innafor DNAs rekker var gått i stå og konstanterte at styrkeforholdet var endret også innafor fagbevegelsen!  Og han var ikke i tvil om at NKP kunne reise en sterk partiorganisasjon etter krigen!

Arrestasjoner stoppet samarbeidet

Da Ragnar Nordli, leder for Nasjonalgarden, ble arrestert  8 januar 1943, stoppet det militære samarbeidet opp. Dette hadde sammenheng med «Vinteropprullingen», hvor NKP, Nasjonalgarden og Milorg mistet mange militære ledere. 100 medlemmer i Oslo Øst ble pågrepet. Frode Færøy skriver at måten det ble drevet militære virksomheten på, hadde fått ødeleggende effekt på østre avsnitt i Oslo. Milorg ville ha en betryggende reorganisering av Oslo Øst. (Det mest betryggende var vel å sitte stille i skogen! Min anmerkning)

Torkild Jakobsen tok over den militære ledelsen i NKP og NKP begynte å sy sammen organisasjonen igjen. De rekrutterte mange. En ny opprulling, «Sommeropprullingen» 1943, satte Nasjonalgarden tilbake igjen. Dette gjorde at Milorg kom på banen, skriver Frode Færøy.

Jens Chr. Hauge sa at Milorg skilte lag med kommunistene, da NKP i 1943 valgte å opptre som en egen kamporganisasjon, og gjennom propagandaen for aktiv krigføring begynte utskjellingen av andre som ikke var enige med dem. Jeg ser ikke helt at dette  representerer et kvalitativt skifte. Derimot  opplever  jeg at redselen for at kommunistene skal dominere motstandskampen er den tydelige motor fra A til Å. Kanskje var de på dette tidspunkt blitt faretruende sterke? Kanskje var Jens Chr. Hauge redd for sin posisjon i motstandskampen? Faktum er at kommunistene på dette tidspunkt hadde 4000 mann i sin militærorganisasjon!

Uansett. I oktober 1943 gikk Hauge med på et møte med NKPs ledelse, blant annet med Ørnulf Egge, men Hauge mente, akkurat som DNAs folk og Milorgs ledelse, at kommunistisk representasjon var uakseptabel. På samme tidspunkt ville Militærkontoret  i Stockholm at pengekrana til kommunistene skulle skrues helt igjen. Bergliot Egge forteller om et møte mellom hjemmefrontens representanter og kommunistene ved sentralforlegningen til Furubotn, der denne linjen til Stockholmslegasjonen ble formidlet:

-Hjemmefrontens representanter ville ikke at det skulle skrives om Tito og partisanernes aktive kamp i kommunistenes illegale presse. Kommunistene fikk 10000 NOK i støtte pr måned til den illegale pressen av hjemmefronten, men om de skrev om dette, skulle beløpet trekkes.

Frode Færøy forteller at Stockholmskontoret anbefalte Milorg å samarbeide med sivile organisasjoner for i størst mulig grad å marginalisere kommunistene  og kontoret uttrykte på dette tidspunkt en viss optimisme, ettersom det ikke kunne være mange virkelige kommunister igjen hjemme. (mine uthevinger)

I oktober/november 1943 var Wærdahlgruppa, som hadde tatt ledelsen for hele nettverket i Trondheim/Trøndelag etterat Henry Thingstad og de 10 kameratene var skutt 19.mai, rullet opp, mange arrestert og 9 ble skutt 17. november…. Så, kontorets analyse medførte riktighet! De var ikke mange igjen!

Avvisning

Det er vanskelig å lese seg til om og i tilfelle hvordan og hvorfor vinden snur, relatert til samarbeid mellom Milorg og kommunistene. Det jeg leser, er at kommunistene hele veien ønsket samarbeid og dialog, men ble avvist.

Frode  F skriver:

-Motsetningene mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene dreide seg ikke bare  om en motstandspolitikk, men kom også til å omfatte problemstillinger som vedrører frigjøringen og gjenopprettelsen av de demokratiske institusjonene. (s 41)

Andre, som Torgrim Titlestad, hevder at  det sterke innslaget av antikommunisme blant sosialdemokratiske ledere var årsaken  til at NKPs bestrebelser på å få tettere samarbeid med DNA i motstandskampen ble svekket. I dette lå frykten  for å miste grepet om ledelsen i arbeiderbevegelsen, skiver Vidar Hauge i «Det norske Arbeidsparti 1940-1945».

Et Fellesbrev ble sendt til regjeringen i midten av november 1943. Der vises det til at grunntonen hos kommunistene var uakseptabel. «Mordere må slåes med egen metoder» og «En får snakke til fienden i det eneste språket de forstår». Disse sitatene ble sakset fra Radionytt og Friheten, som illustrasjon. Her fremstilles kommunistene som «visse landsmenn» og  «aktivistiske elementer». Frode  Færøy skriver at med Fellesbrevet fikk haukene det siste ordet.

Kommunistene representerte ekstremisme og konkurrerende hjemmefrontaksjoner, som måtte bekjempes med politiske og organisatoriske midler!

I Fellesbrevet krevdes:

-Utvikle en nøktern informasjonstjeneste

-Støtt ansvarlige hjemmefrontsorganisasjoner

-Distansere seg fra ekstremistgruppene

-Opptrapping av flyangrep fra de allierte for å demme opp om virketrangen til aktivistene

-Milorg skulle disiplinere mannskapet for å hindre attentatene

-Nøyralisere de aktivistiske elementene ved at de kunne tjenestegjøre i de nyopprettende polititroppene i Sverige

-Styrke tilgang til våpen for våpenopplæring. Dette for å forsikre at organisasjonen ikke kom til kort  i konkurranse med aktivistene, fordi da ville man få færre misfornøyde medlemmer.

Krefter som pusher for samarbeid

De allierte hadde større tro på sabotasje og mente at de rolige forholdene i Norge hadde gjort det mulig for tyskere å redusere sine tropper i Norge.

Fra SOEs ståsted virker det som om de ikke anerkjente frykten for samarbeid med kommunistene. SOE så potensialet i bruk av kommunistene! Edgar Nielsen mottok rapport i Stockholm fra SOE-agenter som hadde vært på oppdrag og mente norske myndigheter ikke utviklet en hensiktsmessig aksjons og sabotasjepolitikk og at Milorg opptrådde direkte illojalt mot SOE. Han la ikke skjul på irritasjon over eksilregjeringen  og Milorgs frykt for kommunistene! Han mente at det var mulig at kommunistene mottok støtte fra Sovjet, men at motstandskampen bar preg av kompromissløs antinazisme og var forbanna på kommunistfobien i motstandskampen!

Også amerikanerne var mere samarbeidsvillige. Fra sommeren 1943 til våren 1944 videreformidlet Herschel Johnson, en amerikansk minister i Stockholm, flere rapporter om den kommunistiske  motstandsvirksomheten. En Brewer ivret for å integrere «Innlandsbyrået», som var kommunistens organ i Sverige. Brewer ønsket en mer aktiv linje og mente at dette ville forhindre kommunistisk hegemoni. Amerikanerne ønsket å formalisere samarbeidet mellom Milorg og kommunistene. Et eksempel på dette kan være at de to siste årene av krigen var det økt tilgang på håndvåpen i Sverige, noe som også kom NKP til gode. Navngitte personer ved den amerikanske legasjonen var involvert i denne type forsyning.

Frode F skriver at denne iveren for å få kommunistene med, skyldtes også manglende tiltro til Milorg-ledelsens evne «til å utvikle adekvate kapasiteter for skarpe aksjonsoppdrag». (s 191)

I følge Hans S- Erichsen virket det som om Milorg var i et uføre der, det ble organisert for organiseringens skyld, som en slags feltarme, som den militære ledelsen kunne beordre! Den kritiske merknaden mot Milorg ble ført i pennen 8. februar 1944. Gjems Onstad, leder for Milorg Trøndelag, verifiserer det samme i et intervju i Bjørn Nilsens NRK serie  «Skyggespill», fra 1996.

Men, kommunistene var fortsatt uønsket i Milorg og sosialdemokratene ville ikke ha noe med kommunistene å gjøre. Kommunistene var ikke lojal mot regjeringen. Aksjoner fra kommunistiske grupper ville svekke Milorgs omdømme, ble det hevdet. 

Kursendring, bort fra den passive linja?

Men, noen innvarsler endring. I et brev til Tranmæl i oktober 1943 fortalte Trygve Lie at både brittene og amerikanerne syntes forholdene var blitt noe rolig i Norge og legger til at det ikke er kommunistene som spør, men Norges beste venner. I november 1943 sendes det også et fellesbrev fra den samlede hjemmefrontledelsen. Brevet representerte ikke noe brudd med den passive linja, men indikerer vilje til mere aktiv kamp. I desember 1943 ble det laget en innstilling på Milorgs oppdragsportefølje i invasjonsfasen: Her blir væpnet opprør og sabotasje av telekommuniskasjon og transportmidler osv nevnt som oppgaver.

Hauge besøkte London i juli/august og november/desember 1944. Nå var ikke sentralledelsen lenger en bremsekloss i forhold til aksjonsgrupper og sabotasje. Men, linja for Kretsen og regjeringen var at Hjemmefrontens samlende kraft og potensiale måtte spares til det endelige oppgjøret og ikke ødelegges av aktivisme underveis.

Aktivistlinjen… et pressmiddel eller ikke?

Frode F skriver at det motstandspolitiske omvurderinger som fant sted senhøsten 1943 og våren 1944, var et resultat av endrede krigspolitiske perspektiv og frigjøringsscenarioer som fulgte med fremgangen på slagmarken. Han nevner her kun amerikanerne som frigjørere, slaget om Stalingrad  ol. nevnes ikke. Han henviser til amerikanernes ønske om at norsk motstandsbevegelse skulle øve størst mulig innflytelse på beslutningsprossessen av frigjøring  i Norge, og derfor ble motforestillingen mot voldelige aksjonsformer satt under press. Han drøfter ikke kommunistenes aktivisme som påvirkning på prosessen. Er dette igjen et utslag av en litt utydelig måte å snakke ned kommunistenes innsats på?

I 15. november 1943. Et fellesbrev fra statsministeren. Her stiller Kretsen og myndighetene seg bak Milorgledelsens beredskaplinje og har døra var på gløtt for aksjonsoppdrag. I den illegale presse tilkjennegir Kretsen mer positiv holdning til sabotasje mot tyske mål. Årsaken har sammenheng med frigjøringsperspektivet, skriver Frode Færøy. Han henviser til Grimnes og Riste som skriver at det viktigste var frykten for økt oppslutning om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Frode F skriver:

-men stilt ovenfor tendensene som indikterte økt oppslutning om mer ukontrollert aktivisering fra «uansvarlige organisasjoner», måtte det gies konsesjoner til den militære ledelsen. (s 131)

Aktivisme, eller aktivisering i ventetida?

I følge Grimnes var dette med på kursendringen som kom til uttrykk mellom militære representanter og utefronten på en konferanse i  Stockholm mars 1944. Her gløttes det for aktivisering i ventetiden før frigjøringen. Milorg får eksplisitt i oppdrag  å forberede seg på skape aksjonsoppdrag med tre formål:

-Likvidering av Gestapoagenter

-Aksjon til støtte for sivil motstand og  paroler om boikott av arbeidstjeneste og tvangsmobilisering

-Aksjoner mot strategiske og taktiske mål som krigsviktige produksjonsanlegg, forsyninger og kommunikasjonsmidler.

I løpet av våren 1944 var det flere sabotasjeaksjoner mot arbeidsregistering, som Milorg og resten av den etablerte motstandsbevegelsen støtter. Men. Jeg har ikke fått tak i et eksempel gjennom å ha lest boka til Frode Færøy på at Milorg utførte slike aksjoner. Derimot. Mange av aksjonene sto Osvaldgruppa bak.

Kommunistene holdes fortsatt utenfor

Kommunistene hadde stått for en aktivistisk linje fra starten. Den ser ut til å adapteres, i alle fall på papiret, fra sommeren/høsten 1944 av den borgerlige siden. Likevel fikk ikke kommunistene anerkjennelse eller ble ikke tatt inn i det gode selskap. Årsaken er kanskje det Alfred Skar  i sitt historieverk «Fagorganisasjonen under okkupasjonen» betegner som kommunistiske lederes manglende «lojalitet, vederheftighet og respekt for vedtak og avtaler» og at egne partiformål styrte kommunistenes agenda. Løgnaktive stempel er en annen årsaksforklaring. Her tenker jeg spesielt på løgner rundt pressekrakket.

Pressekrakken i februar 1944.

I februar 1944 ble en en rekke toneangivende undergrunnsaviser rullet opp, men NKPs organer ble ikke berørt. NKPs illegale presse fikk en dominerende posisjon i løpet av sommeren 1944. På samme tid kom NKPs illegale aviser ut i stort omfang og  her var det klare angrep på den passive motstandslinjen. Sosialdemokratene mente NKP utnyttet situasjonen, med angrep, mens resten av den illegale pressen lå nede på grunn av arrestasjonene. I følge Frode Færøy er denne anklagen feilaktig. Den første utgavene av «Alt for Norge», der kritikken av sosialdemokratenes linje var svært sterk, var allerede lagt til trykking ved årsskiftet, men ble forsinket på grunn av den grafiske produksjonen. NKPs skjerpa avispropaganda skjedde før pressekrakket og var et uttrykk for at NKP ikke lenger hadde tillit eller tro på dialog.

Få dager etter pressekrakket kom publikasjonen «Kommunistenes judashandling» i sirkulasjon. Her sto det at NKP samarbeidet med Gestapo og hadde angitt et pressemøte til dem. Frode F. mener at

sentrale hjemmefrontaktører neppe var i tvil om at dette var svartpropaganda i regi av Gestapo. Her forvrenger han eller dekker over. Dette var et skriv utgått fra M. Tranmæl ved Stockholmslegasjonen og som ble sendt til regjeringen. Senere, muligens først etter krigen, ble NKP renvasket og da ble dette betegnet som svartpropaganda.

Krefter for å få aktivistene inn i folden

På dette tidspunktet, sommer og høst 1944, ønsket man kampgruppene eller aktivistgruppene inn i Milorg-folden. Det var jo de som hadde tillit. Derfor måtte ikke sabotørene motarbeides åpent, og de måtet selvsagt ikke utleveres til fienden. NKP påtok seg fortsatt oppdrag angående flyktningtransport, opptrykk av paroler, og støttet helhjertet om den sentrale holdningskampanjen og kampen mot Arbeidstjenesten våren 1944. Derfor holdt man tilsynelatende ut en utstrakt hånd.

Den reelle uenighet om motstandstrategien ble på dette tidspunktet forsøkt pakket inn i bomull av den borgerlige ledelsen.

Vepsebolet, med overvåking og løgnaktige påstander

Kommunistene ble motarbeidet, også som flyktninger i Sverige

Frode Færøy forteller:

-På oppdrag fra en offiser ved den sovjetiske Stockholmslegasjonen hadde den norske kommunisten Arne Lund i april 1943 påtatt seg å transportere en sender til et baseområdet i Selbufjellene med bistand fra NKPs tidligere kurer og sambandsleder, Harald Sæhle. Imidlertid falt dette forsøket i fisk da Lund og hans følge ble arrestert av svensk sikkerhetspoliti i nærheten av Östersund (s 200).

Frode Færøy nevner ikke at denne arrestasjonen forhindret Arne Lund og hans kamerater å komme over grensen, tilbake til Trondheim. Der var planen at de i tillegg til overnevnte oppdrag skulle befri Henry Thingstad og hans kamerater, som var arresterte og ventet på effektueringen av dødsdommene mot dem. Befrielsesplanene var tuftet på erfaringer Arne Lund og kommunistene allerede hadde, med å befri en kamerat, Odd Hilt, fra Vollan og flere fanger (partikamerater og jugolsaver) fra Falstad.

Det kommenteres ikke at denne arrestasjonen var skjebnesvangert for de 11 arresterte lederne fra Thingstad/Wærdahlgruppene, som ble skutt 19. mai 1943.  Frode Færøy skriver heller ikke noe om norske myndigheters rolle i denne arrestasjonen.

For meg uttrykker denne fortellinger at å fokusere på Sverige og lukte på Stockholmslegasjonens rolle virkelig er å stikke hånden inn i et vepsebol.

Støtte ved legasjonen

Enkelte av legasjonens funksjonærer hjalp kommunistene med kurer  og posttjenester. For eksempel ansatte ved Idrettskontoret. Fra mai 1942 fikk man Idrettskontoret for flyktninger i Sverige. De som jobbet der hadde erfaring fra motstandskampen i Norge og ble i følge Frode Færøy, et slags uekte barn, i motsetning til Rettskontoret, Pressekontoret og Militærkontoret. Idrettskontoret støttet opp om kommunistens linje i større grad. Derfor var myndighetene skeptiske! Alfhild Hovdan arbeidet ved Idrettskontoret. Hun ble avskjediget fordi hun støtta kommunistene. Da skrev 21 flyktninger et protestbrev der de skarpt kritiserer regjeringen, legasjonen, hjemmefrontledelsen og sosialdemokratiske representanter. De mente at regjeringens motstandspolitikk, som desavuerte den sovjetiske krigsinnsatsen, utelukket kommunistene og favoriserte egne partiinteresser.

Dette var ved årskiftet 1943/44.

Aktiv promotering av aktivist-linja

NKPs flyktningmiljø laget et opprop, som fortsatte frem til april 1945. Det samlet nær 3000 underskrifter og dreide seg om å støtte NKPs aktivistiske motstandskamp.

NKP etablerte Norsk Front (NF) og Norske Patrioters forbund NPF). NF sprang ut fra Öreryd våren 1943 og ville mobilisere til militær motstand.  SOE snuste på  NF allerede sommeren 1943  og hadde kontakt med svensk næringsliv, som kunne tenke å støtte NF med penger.

NPF var mer åpen og ble etablert i august 1944.  Norske Patrioters Forbund(NPF) samlet ca 40 til et møte 19. august 1944.  Dette var representanter fra ca 20 flyktningforleninger. NPF organiserte politimannskapet og mange støtte dem. NPF ga ut fire aviser og der er det skarp kritikk av navngitte personer i legasjonen! Men. NPF fikk ikke arrangere møter.

Ørnulf Dahl rapporterer sin bekymring om kommunistenes innflytelse i Sverige. Man prøvde med all midler å motarbeide kommunistenes forsøk på å rekruttere 1000 mann til geriljakrig, gjennom blant annet å sende ut skriv til alle helseleire. Her ble det understreket at mobiliseringen ikke var godkjent av norske myndigheter.

Sett fra eksilmyndighetene ståsted representerte de fåtallige kommunistene i Sverige en potensiell utfordring i kraft av propagandavirksomhet til støtte for NKPs motstandspolitikk/…/ Frem til utgangen av 1943 sørget svenske myndigheter for en avgrensing av denne faren gjennom mediasensur. Svenske myndigheter ga ikke tillatelse til å gjengi nytt fra den norske motstandskampen før våren 1944 og det er etter dette kommunistene benytter ytringsfriheten i Sverige. I Sverige hadde NKP et blad «Kontakt med Norge». Dette var et nærmest internt blad og ellers spredde NKPerne i Sverige informasjon gjennom de svenske kommunistenes avis «Ny Dag», «Göteborg Handel och Sjöfartstidning», «Arbetaren» og ukebladet «Trots Allt». Sensuren fortsatte også etter våren 1944.  Even Flatreit forteller:

-Det var sensur i leirene i Sverige. Vi fikk ikke «Ny Dag», de svenske kommunistens avis. En gang fant vi store avisbunker med «Ny Dag», som leirledelsen hadde kastet ved et elveleie. Det ble protester. Fordi dette gikk på informasjonsplikten, mente vi. Da ble det truet med å bruke opprørsloven mot oss radikale i leirene. (Fra intervju i fb med NRKs serie Skyggespill)

Registering… for hva?

Kretsen sto for en våpenløs holdningskampanje og de ønsket skjerpe overvåking av kommunistene.

NKPerne i Stockholm og de svenske kommunistene var sterkt overvåket og NKPeres ble internert, arrestert og sendt til avsidesliggende distrikt.

På Kjesäter  foregikk alle former for sivil og militær etterretning når flyktningene ble registrert.

I Sverige var det skjerpa overvåking av kommunistene og mye resurser ble brukt på dette. Det var Rettskontoret og Pressekontoret som sto for den aktive overvåking og registrering, sammen med svensk politi. Legasjonen hadde folk som reiste rundt i norske forlegninger i Sverige og bygget nettverk med egne rapportører.

En digresjon. Her lurer jeg på hvor mang av disse rapportørene som arbeidet for SIPO(overvåkningspolitiet) etter krigen. Ingen har jo stått frem etter Lundkommisjonen, men man kan vel tenke at om de var ivrig på den type registrering i krigstid, forsvant ikke iveren etter Gerhardsens Kråkerøytale.

Rolf Gerhardsen, Einar Gerhardsens bror, var en krumtapp i registrering, rapportering og løgnspredning om kommunistene! Sannsynligvis var det derfor han brente NKPs arkiv fra Valdres, i forkant av Lundkommisjonen. Rolf Gerhardsen fikk dem i hende, via Stockholmslegasjon, på en eller annen måte. Papirene ble etterlatt fra NKP da Furubotn måtte flykte. ( Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Furubotn og https://www.arbark.no/Utstilling/Almenrausch/NKPs_tapte_arkivmateriale.htm).

Rolf Gerhardsen var redaktør  for «Norges Nytt» og hadde rikelig anledning til å spre sin kommunistfobi, via sin stilling på Pressekontoret.

Gunnar Foss, en av Rettskontorets medarbeidere, anslo at 10% av virksomheten i legasjonen  gikk på registrering av kommunistene. Registreringen kom blant annet  fra Pressekontoret. Opplysningene ble distribuert til Rettskontoret. Rettskontoret hadde tett kontakt med svensk overvåkningspoliti. Fra vinteren 1941 samarbeidet Militærkontoret med svenske myndigheter, blant annet om avhørresultat fra mottaket Öreryd.

Dette problematiserer ikke Frode F, enda kommunistene på dette tidspunkt ble sendt rett tilbake til  et naziokkupert Norge. (Se: https://dokumenteneforteller.no/2014/07/17/holdninger/)

Stockholmslegasjonen…aktiv i sverting av kommunistene

Regjeringen fikk opplysning om kommunistenes innsats gjennom rapporter fra hjemmefrontledelsen (som ikke ønsket samarbeid) og flyktninger. De fikk de motstandspolitiske skriftene NKP ga ut fra Stockholmslegasjonen.

Frode skriver:

-Ønskene om å nøytralisere den uønskede propagandaen som utgikk fra  NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen ledet til en rekke konsultasjoner mellom representanter fra regjeringen, dens fagmyndigheter i London og Stockholm (s 311)

Stockholmslegasjonen, med DNAere i spissen, rapporterte at de norske kommunistene fikk retningslinjer fra sovjetiske myndigheter (noe Frode Færøy  skriver ikke stemmer). NKPere oppsøkte den sovjetiske legasjonen, men det var for å rapportere korrekt om hva de foretok seg i Norge og med håp om materiell og finansiell støtte. Det fikk de ikke! Furubotn var klar på at motstandsarbeidet måtte ledes  fra Norge! Og sovjetiske myndigheter ønsket ikke å blande  seg, ut fra Stalins «Nasjonale spørsmål». NKP hadde også forbindelse med den amerikanske legasjonen!

Det ble altså rapportert falsk om kontakt til en fremmed stat.

Frode Færøy mener at dette var uttrykk for en maktkamp som dreide seg om mer enn  det politiske innholdet i motstandspolitikken, men også gikk på deler av hjemmefrontens frigjøringspolitikk.

Vilje til dialog eller luremus?

Frihetsrådet, NKPs  forsøk om å komme i forhandlingsposisjon med Milorg

Frode Færøy  skriver at NKP-ledelsen omsider, på vårparten 1944, lot til å ha forstått at partiets gjenværende formasjoner risikerte å bli avskåret fra å delta i Hjemmefrontstyrkenes forventede massemønstring ved frigjøringen. I 1944  opprettet NKP Frihetsrådet og prøvde gjennom dette i å videreføre krav om NKPs representantasjon i hjemmefrontledelsen. Furubotn oppfordrer til samarbeid for å skape en nasjonal front. Men samarbeidet mellom den sivile  hjemmefrontledelsen og Milorg sparket beina under kommunistene. Hjemmefrontledelsen erklærte seier over Frihetsrådet med et brev 20. juni 1944.

NKP støtter Milorg, men linjekampen fortsetter

Fra høsten 1943 støtte Milorg kommunistenes linje om at motstanden burde utvides og at kampen mot tyskernes arbeidskraftsreguleringer måtte motarbeides.

Frode Færøy sier at dette linjeskiftet bunnet i at redselen for tyske represalier var langt på vei blitt erstattet av frykten  for at NKPs propaganda  kunne forføre patriotisk innstilte ungdommer.

NKP støttet aktivt opp, gjennom sine illegale aviser, om at Milorg nå stilte seg i spissen å svekke  mobiliseringen av yngre arbeidskraft til okkupasjonsregimet. Dette hadde NKP aktivt stått for, blant annet gjennom sabotasjeaksjoner mot mange arbeidskontor, siden 1942.  Men, NKP oppfordret de som flyktet fra arbeidsmobilisering til å gå inn i et arbeid for å opprette en partisanhær. Milorg gikk ut 10. juli 1944 og advarte mot krigsromantikere og hevdet at det var nødvendig å holde formasjonen for videre trening til geriljakrig. «Bulletin» og «Fri Fagbevegelse» polemiserte krast mot sabotasjelinja våren 1944. Samtidig skrev «Bulletin» at å skille mellom aktiv og passiv var utillatelig. Informasjonsutvalget ble etablert sommeren 1944 og Informasjonskomiteen for hjemmefronten ble  dannet september 1944 og var svært aktiv på fallrepet til frigjøringen. Denne pressen stemplet NKPs virksomhet som undergravingsvirksomhet. Linjekampen fortsatte tydeligvis, men på dette tidspunkt konsoliderer de «ansvarlige kreftene» seg og NKP blir marginalisert. Men. Hjemmefronten ønsket ikke å slå hånden av kommunistene, så i begynnelsen av oktober 1944 fikk partiapparatet 500 rasjoneringskort.

«Luremus»?

På et møte 27.oktober 1944, møtte Skjønsberg og Biering fra Kretsen, Egge og Halvorsen fra NKP. NKPs representanter hadde med et skriv der de ønsket et enhetlig politisk sentrum, men med en aktiv innstilling. At tida var overmoden for en sabotasjelinje ble også diskutert. Sett fra Kretsen kunne konsesjoner relatert til sabotasjeaksjoner virke konsoliderende og  hindre uønskede aksjoner  og ville gi ledelsen (dvs Kretsen og co) legitimitet innen miljøer som var aksjonistiske. Kretsen tilbød penger og utsikter til medinnflytelse i bytte mot lojalitet. Det ble lovet å arbeide for kommunistiskrepresentasjon i  hjemmefrontens organer. I motytelse lovet NKP lojal omtale av Milorgs linje. Et brev til Egge 3.desember 1944 uttrykker at Kretsen åpenbart ønsker videre dialog. Samtidig ble utbetaling til NKPs presseorganer på 10000  NOK holdt tilbake!

Motsetningene pakkes inn fra Milorg og Kretsens side

Ultimo februar så man at avslutning av krigen var nær (Frode Færøy nevner ikke at Øst-Finnmark på dette tidspunkt var frigjort av Den røde hær) og hjemmefrontledelsen ønsket å fremstå som om motstandskampen hadde en felles ledelse. Man ønsket ikke åpen meningsbryting med kommunistene, som prøvde å tydeliggjøre at det også eksisterte ulike linjer relatert til selve frigjøringen. NKP var opptatt av å forsvare konstitusjonelle rettigheter mot Kretsens overgangsadministrasjons-strategi og som de så det, kuppmakeri! Dette temaet var allerede lansert  i  oktober 1944 med artikkelen «På vakt for folkestyre» i «Alt for Norge». NKP mente ytringsfrihet, rettsikkerhet og demokratisk styresett måtte settes opp mot lojalitet til nasjonen og dens ledere.

  

NKPs partisanhær

Hjemmefrontens aviser oppfordret forsatt til tålmodighet i påvente av allierte og norske myndigheters frigjøring og advarte mot aktivistiske stemning. Rundt nyttår brøt NKP «borgerfreden» og gikk til angrep på den borgerlige hjemmefronten. Partiets partisanpropagandaen sto i motsetning til hjemmefrontledelsen, som ønsket at ungdommen skulle hjelpes gjennom et hjelpe og forsyningsapparat over grensen, for innrulling i Polititroppene.

NKP og LO

Göteborgkonferansen 24 og 25 mars 1945 var avgjørende for FUs (fagbevegelsen) forhold til kommunistene. Der ble det bestemt at kommunistene ikke skulle ha representanter i FU og at man skulle gå ut  og imøtegå kravene til kommunistene om representasjon i LO -ledelsen. Dette fordi kommunistene hadde gjort det umulig å nå frem med form for samarbeid. (Jmf: Trumfkortet fra aprilmånedene 1940).

Imagen om enhet i motstandskampen bygges

I siste halvdel av mars kom et nytt initiativ fra NKP. Om å intensivere støtten til hjemlig motstand. Her la NKP frem spørsmål om folkestreik, plan for sivil og militær motstandskamp og spørsmål om betydningen av enhet. Planene om folkestreiken fikk nå støtte av Milorg. Folkestreiktanken var inspirert av dansk frihetskampen, som NKP lenge hadde henvist til. Tidligere var denne tanken  avist av Milorg. På dette tidspunkt, på fallrepet til frigjøringen, ønsket Jens Chr Hauge  og co å få til en avtale om tilslutning fra de kommunistiske sabotasje og aktivistgruppene. Man vurderte det som svært viktig at Milorg sto frem som en enhetlig organisasjon for alle militærgrupper i Norge. Frode Færøy hevder at dette dreide seg mer om fremtidig regjeringsmakt enn felles opptreden i kampen.

5. mai 1945 ble overenskomsten om innlemming av kommunistenes enheter fra Saborg (Sabøtørenes Landsforbund) i Hjemmestyrkene, sluttført. For flere plasser i Norge skjedde inkorporasjonen i dagene fra 7. til 9. mai. Frode skriver:

– At kommunistene omsider ble tvunget til å bøye nakken og slutte rekkene om Milorg, var utvilsomt noe av en personlig triumf for Hauge (s 280).

Konklusjon

Ved å lese Frode Færøys bok har det ble tydeligere for meg at det eksisterte en aktiv og en passiv motstandslinje gjennom hele krigen. Likevel skriver Frode Færøy at NKPs motstandsbevegelse var innvevd  i andre og overgripende sektorer i motstandsbevegelsen. Man kan ikke se dem som en fraksjon som virket på utsida. Det er i beste fall upresist og lite uttømmende.

Slik jeg leser det, ble NKP holdt utenfor og fikk ingen formell representasjon og anerkjennelse. Samtidig ble kommunistenes aktivisme brukt og skummet fløte av i krigens siste del!

Den aktive linjen fikk mye støtte

Den aktive linjen var representert ved kommunistene, som etterhvert fikk tilslutning svært bredt, på kryss og tvers av eksisterende politiske skillelinjer. De som sluttet seg til den aktive linjen, var aktivister, som ikke nødvendigvis var kommunister. Bergliot Egge sier i intervjuet som er laget med henne i forbindelse med NRK serien Skyggespill:

-Fordi kommunistene var de som representerte den aktive motstanden, var det dette motstandsnettverket jeg ble med i. Gerd Stensø kom bort til meg og jeg ble trukket inn i motstandsarbeidet, inn i ei en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Etterhvert, under krigen, ble jeg kommunist. Alle ungdommer ville inn i aktiv motstand. Bergliot Egge er tydelig på at aktivistene kjempet for et borgerlig demokrati, ikke noe rødt Norge. De ville ha den norske regjering tilbake.

-Det var derfor jeg var med, sier hun, fordi kommunistene passet på mitt demokrati! Vi kjempet for et fritt Norge.

Disse aktivistene, som altså ikke aksepterte den passive linjen til den borgerlige hjemmefronten (inkludert DNA, regjering, Kretsen, Stockholmslegasjonen osv), risikerte mye og mange av dem  ofret livet ved henrettelser, i konsentrasjonerleirer osv. Disse ofrene gikk de inn i med åpne øyne. Som Bergliot Egge sier:

-Vi ville ikke sitte stille og la andre blø.

Sikkerheten ble tatt på alvor i aktivistnettverkene!

Den siden som representerte den passive linja, brukte og bruker som argument mot at disse aktivistene bør få æresmedaljer, at de var amatører. Deres sikkerhetslinje var for dårlig… fordi de ble tatt. Om Frode Færøy hadde brukt flere tidsvitner i sin bok, kunne han ha tilbakevist dette amatørisme-stemplet. Flere av aktivistene forteller om sikkerhetsforanstaltninger. Bergliot Egge forteller:

-Jeg ble først trukket inn i distribusjon av den illegale avisa «Avant Garden». Før jeg startet opp fikk jeg info om alvoret i denne type arbeid og ble prøvd om jeg kunne holde tett.

Hun forteller om distribusjon av illegal post. Innlevering var ved bestemte butikker. Men, så ble dette avslørt. Da laget Ørnulf Egge et nytt system, etikketesystemet, inspirert av sitt arbeid i Norges. Her var det gater og nummer på hus som ble brukt i et intrikat system, der man fikk beskjed dagen før om neste treffpunkt og dette gjorde at om noen ble arrestert, ville ikke Gestapo vite hvilket sted man kunne treffe kurerer dagen etter. Bergliot forteller at kurerene alltid ble sendt først til et møtested, for å sjekke om det var Gestapo. Dette var oftest kvinner. Og da kunne mennene stikke av om  det var fare på ferde. Dette kurersystemet fungerte også slik at kurerene, oftest kvinner, gjorde alt i dagslys. Mat. beskjeder. Aviser osv. Mennene jobbet bare når det var mørkt. Mørket var vår store beskytter, sier hun.

Det tok sikkerheten på alvor. De hadde lært, blant annet av tyske flyktninger som var kommet til Norge fra HitlerTyskland. De visste at de måtet jobbe illegalt. Samtidig, de kunne ikke være forberedt på alle intrikate metoder som blant annet Henry Rinnan tok i bruk. Dette verifiseres også av Ragnar Ulstein i et intervju i NRK-serien «Skyggespill». Selvfølgelig var det også en viss blåøydhet å spore. Aktivistene var ikke i utgangspunktet profesjonelle på illegalt arbeid. Hvem var vel det?

I Trondheim ble det  etablert et illegalt nettverk allerede 9. april 1940, der det ble organisert illegale grupper, som ikke skulle vite om hverandre og der også medlemmene innen gruppen bestrebet anonymitet. Og hele aktivistnettverket kjente til følgende forhåndsregler:

-En hovedregel er ikke å ha mer enn ett arbeidsfelt.

Daglige regler kan være: Når du tar trikken, stå på uteplattformen. Gå sist på trikken, og sist av. Når du skal «rundt hjørnet», gå alltid i «utesving». Parker alltid bilen i kjøreretningen. Kontroller at kjøkkendøren ikke er blokkert før du går til ro om natten. Vent aldri med å betale kelneren til du skal gå. Vær spesielt forsiktig med drosjesjåfører, servitører og personer i liknende yrker. Gå minst mulig i hovedgater. Varier stadig påkledning. Velg helst selv tid og sted for avtaler. Vær mistenksom mot kvinner (og menn) som søker personlig bekjentskap. Vær forsiktig med alkohol og restauranter. Regn alltid med at  telefonen er avlyttet. Det hørte også med til illegal teknikk å ha flere sett identifikasjonspapirer med ulike identiteter, utstyr for å farge håret, forskjellige briller ol. I Sverige er det viktig å ha en gjennomtenkt falsk historie til bruk for politiet. Det hører også med å kunne produsere en brukbar forfalsking med enkle midler for en krisesituasjon. Et offentlig stempel i pass kan f.eks. overføres til et falskt kort ved hjelp av et hardkokt egg. Til bruk for usynlig skrift blir urin og melk benyttet. For meldinger i kode, er det mest brukte system enkel kryptering, hvor sender og mottaker bruker side-, linje- og posisjonsnummer for bokstaver i en på forhånd avtalt bok. En vanlig transportmåte er å sy meldinger inn i klær, eller å plassere den i endetarmen. Mikrofotografering gjør meldinger så små at de kan fraktes i fyrstikkhoder («frø»), uthulte skruer på toget o.l. (Teksten er bearbeidet av BeritRusten og brukt i iscenesettelsene «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» og Røde Spor»)

En latterliggjøring og en utnulling av effekten av innsatsen

De tok risiko bare ved å være aktiv. Mange aktivister ofret mye. Det interessante er at okkupantmakten brukte store ressurser for å knekke dem. F.eks hadde Trondheim og Trøndelag operasjon LOLA, med Henry O. Rinnan  i spissen. (Forløperen til det som etter krigen ble Stay Behind-organisasjonen, var også svært sterk i Trondheim. Men, det er en annen historie).

Operasjon LOLA fikk masse ressurser og hovedmålet var fra første stund å knekke kommunistene. I NRK serien Skyggespill, som er en gedigen satsing fra NRK (statskanalen) på hele fem episoder,  avdekkes mye av H. O Rinnans spill. Journalistene er svært ivrige på å få frem at kommunistenes motstandsorganisasjon etterhvert nærmest lå med knekket rygg. Det som ikke kommer frem der eller i andre kilder er; hva gjorde kommunistene av motstand, som uroliget okkupantmakta? Hvorfor ble så mye ressurser satt inn på å knekke akkurat denne linja?

Gjennom å fremstille de som representerte den aktive linja, kommunistene, som offer (og som offer finnes det en del på kommunistene), og hoppe bukk over den innsatsen de faktisk klarte å gjennomføre, foregikk og foregår en utnullig av effekten av den aktive kampen.

I hvem sine interesser er dette?

Å være passiv, er det den profesjonelle sikkerhetslinja?

De passive delen av motstandskampen «sparte seg» til frigjøringen. Og, de tilfeller det var tilløp til å støtte opp om aktivisme, ser det ut, for meg, som om man også unngikk risiko ved å sette oppdragene ut til kommunistene. (Sabotasje, likvidering ol). Oppdragene ble kanskje til og med formulert av ledere som satt trygt i Stockholm ol? På dette viset begrunnet Milorgs ledelse seg  som mere profesjonell og ikke så «slepphendte» i sitt motstandsarbeid.

En gedigen manipulasjon

Den overordnede fortellingen, som gjør meg opprørt, er fortellingen om et lederskap som hele veien, men mange midler, motarbeidet en aktiv linje. En aktiv linje som fikk større og større oppslutning. Men, likevel klarte dette lederskapet, med sitt krampaktive grep om en passiv linje, og som hadde sittet på gjerdet under hele krigen, å manipulere bildet i krigen sluttfase og etterpå, frem til i dag, som om alle hadde stått for det samme. At det ikke var motsetninger. Og gjennom en lojalitetsavtale klarte denne ledelsen å målbinde aktivistene, slik at deres empiri aldri har kommet frem, hverken ved frigjøringen eller opp til i dag. Sånn erobret lederskapet i den borgerlige fløyen i motstandskampen heder, folkets hyllest, fortjenestemedaljer og plass ved kongens bord.

Mens aktivistene stadig må vente på å bli æret.

Jeg får bare lyst å skrive: Fy for skam!

Aktivistene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen maner, for sin ære!

beritrusten Legg igjen en kommentar

Aktivistene fra den kommunistiske motstandsbevegelsen maner, for sin ære!

Berit Rusten Januar 2018

Frode Færøy ga i 2017 ut «Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge».

Det tjener dem ikke til ære

Fremst i min utgave av boka ligger et avisutklipp fra Klassekampen (21/12 2017), med tittelen «Motstandsmannen Harry Sønsterød (1921-2017) til minne». I minneordet står det:

– Det ble mye trening vinteren 1942, men sabotasje fikk de ikke lov til. De hadde en dyktig instruktør, som de ikke visste hvem var. De tre (Roar Stubb Andersen, Olav Førland og Harry Sønsterød) ønsket mer aktiv motstand. Etter at Osvald-gruppa hadde spengt Arbeidstjenestens kontor i Pilestredet 31 på Hitlers bursdag 20. april 1943, så de en mulighet. De ba områdesjefen i Heggedal om å sette dem i forbindelse med sabotørene. Slik ble de med Osvald-gruppa under ledelse av den anonyme instruktøren fra treningen om vinteren, som viste seg å være Asbjørn Sunde. ( I 1943 var Osvald-gruppa en del av det kommunistiske motstandsnettverket, min anmerkning). Minneordet forteller om mange sabotasjeaksjoner som Harry Sønsterød var med på. Noen av dem ledet han også. Blant annet sprengning av arbeidskontoret i Tønsberg 16. mai 1944.

Minneordet avsluttes:

-Harry Sønsterøds siste strid handlet om at de gjenlevende sabotørene skulle få sin rettmessige heder/…/ prosessene med de militære dekorasjonene ble stoppet av regjeringen Solberg i 2017. Det tjerner den ikke til ære. (Se også https://www.aftenposten.no/personalia/i/gPWby5/Nekrolog-Harry-Sonsterod).

Etter å ha lest Frode Færøys bok, tenker jeg om de mange fortellingene i boka, som skildrer den borgerlige motstandsledelsens rolle; det være seg den militære med Milorg og den sivile, Kretsen og Koordinasjonskomiteen, Stockholmslegasjonen, regjeringen, DNA og LO-toppene osv: «Dette er en historie som ikke tjener dem til ære!»

Aktivistene i Trondheim/Trøndelag

Mens jeg leste, strømmet toner fra fortellingene som har kommet til meg om motstandsinnsatsen til medlemmene i Thingstad/Wærdahlgruppene, kommunistenes motstandsorganisasjon i Trondheim/Trøndelag. Jeg har siden 2011 prøvd å løfte disse frem gjennom en mastergrad i faglitterære studier (ved nåværende Høgskolen i Sørøst Norge i 2014), en forestillingstriologi på Teaterhuset Avant Garden med tittelen «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» (2015), en iscenesettelse på et gammel tog utlånt fra Norges Jernbanemuseum, der publikum var omgitt av disse fortellingene, på en togreise fra Trondheim til svenskegrensa og tilbake (ca 7 timer), med tittelen «Røde Spor»( 2016) og minnemarkeringer i samarbeid med hjemmefrontmuseet i Trondheim/Rustkammeret og Trondheim Kommune. (17. november 2014 og 2015). Denne datoen er for øvrig da 9 medlemmer av Wærdahlgruppa ble skutt i 1943.

Jeg har også arbeidet med manus-research til en dokumentarfilm om Thingstad/Wærdahlgruppene, i samarbeid med Morten Conradi (høsten 2016 frem til sommeren 2017) og Safari Film, som jeg  fortsatt leter i historien sammen med.

Gjennom disse prosjektene har stadig nye fortellinger dukket opp, fortellinger som ikke finnes i arkivene, bøker eller som en offentlig stemme. Fortellinger har kommet under huden min og fått meg til respektere og beundre disse aktivistene. Og de gir meg en vilje til å prøve å snu speilet, relatert til spørsmålet om ære og skam. Jeg vet jeg tråkker i dypt vann. Ikke er jeg historiker, jeg er kvinne (det er sjelden kvinner befatter seg med motstandshistorien), materialet er så stort og komplisert at man lett drukner i det,  jeg er datter av en kommunistisk aktivist, har følgelig en empatisk solidaritet med den ene siden og er ikke objektiv i mine betraktninger.

Uendelig sørgmodig og sint

Grunntonen eller mye av arkivmaterialet som blir løftet frem i boka til Frode Færøy, forteller, slik jeg oppfatter det, at kommunistenes innsats og offer ble motarbeidet og svertet på topplan i motstandsbevegelsen, av norske myndigheter i London og Stockholm og av hele den sosialdemokratiske toppledelsen, gjennom hele krigen. 

Min pappa, Harald L. Rusten, som var en del av ledelsen i Thingstad/Wærdahgruppene, sa alltid:

  • Det var ikke nazistene som var de verste motstandere. Som skapte vanskeligheter for vårt

motstandsarbeid. Det var høyresida i motstandsbevegelsen!

Vegring for å stikke fingeren i et vepsebolet

Jeg trodde han overdrev! Og. Den gangen og i mitt researcharbeid, har jeg villet unngå å gå inn, relatert til denne påstanden.  Jeg har sagt til meg selv og andre: «Jeg vil ikke stikke hånda inn i det vepsebolet!» Men. Frode Færøy trekker frem mye arkivmaterialet som dokumenterer at det nettopp var sånn det var. Det gjør meg utrulig trist og sint.

Hjertet for den aktive innsatsen

I motstandskampen eksisterte en enighet om linja! Det var oss (med nisselue og binders) mot dem, nazistene! Dette er hva vi alltid har fått høre, i historiebøkene og i de etablerte fortellingene. Bildet har vært svart/hvitt. Etter å ha lidd sammen, blant annet i konsentrasjonsleirene, sto kommunistene og sosialdemokratene sammen, i kampen mot nazismen og i oppbyggingen av et nytt samfunn. Det trodde også min pappa, Harald L. Rusten, på. Frigjøringen. Gutta kom ut fra skogen med hvite anorakker og nystrikkede selbustrømper og vinket glade i alle opptog. De var heltene og fortjente æren. Selv trodde jeg på dette glansbildet, inntil jeg startet mitt researcharbeid og det etterhvert demret for meg at fantes en aktiv og en passiv linje i motstandskampen. At kommunistene representerte den aktivistiske, med vilje til sabotasje, streik, partisankrig og daglig konfrontasjoner med naziregimet. At sosialdemokratene representerte den passiv linja, holdningskampanjen, venting på frigjøringen og forberedelser på å ta regjeringsmakta. Ut fra mitt ståsted, verifiseres dette i Frode Færøys materialet i boka.

Den uforløste historien

Denne artikkelen baserer seg i hovedsak på materialet jeg har fått gjennom lesning av Frode Færøys bok på den ene siden og fortellingene fra den kommunistiske motstandskampen,  som jeg har møtt, på den andre. Jeg håper, gjennom artikkelen, å kunne bidra til den kampen som Harry Sønsterød var opptatt av til det siste. At aktivistenes stemmer skal høres og innsatsen skal æres.  Få plass. Fordi det har de rettmessig fortjent. Som det står på Rosa Luxemburgs grav: «Die Toten mahnen uns!»

Denne artikkelen er en ansats, ikke til å skrive om det hele, men kanskje gi rammer som gjør det mulig å formulere mere, for mitt vedkommende, om innsatsen til Thingstad/Wærdahlgruppene. For andre, fra andre deler av landet,  kan det være at det gir sikt og nye referanserammer inn i  den ofte nedgravde og nedfryste innsatsen til de kommunistiske motstandsnettverkene.

Gir boka en ny fremstillingen om kommunistens innsats?

Frode Færøy har tilknytning til Norsk Hjemmefrontsmuseet i Oslo, og har skrevet sin bok på loftet der.

Oppdragsgiverene setter sitt preg!

Han har fått støtte fra Norsk Hjemmefrontsmuseums Venner og Forsvarsdepartementet. Dette drøfter han ikke, relatert til egen posisjon som forfatter. Jeg vil tro at han er farget av tidligere leder for Hjemmefrontsmuseet, Arnfinn Morland (AM), som har preget motstandsforskningen i Norge helt frem til i dag. Det er verdt å merke seg AM ståsted så sent som i 2014. I motsetning til alle andre talere på minnemarkeringen 17. november 2014 (se: https://www.youtube.com/watch?v=XbxLP2tiMK4&index=16&list=UUjMqTe2GEXFvW8OmIZ98wHQ), som tydelig uttrykte at kommunistene ikke hadde fått den plass de fortjener, sa han:

-Denne delen av motstandshistorien er jo godt beskrevet  i vår krigshistorie. Han henviste, for Trondheim og Trøndelag, til en hovedfagsoppgave fra 1975 av John Atle Krogstad. Han nevnte Bind 6 av «Norge i Krig».  Og, filmen om «Pellegruppa», som skulle vises samme kveld. Han mente at kommunistene har fått større plass i krigshistorien enn f.eks. Max Manus. Kommunistene hadde fått den ære de fortjener, var hans konklusjon.

Kanskje Frode Færøys plassering i skriveprosessen, mellom dette ståstedet og det arkivmaterialet han viser frem, er en årsak til at boka blir utydelig og, slik jeg opplever det, uten mot til å gå inn i såre og kontroversielle diskurser. Viktige opplysninger ramses opp og så hoppes det videre. Frode Færøy har alle data foran seg, men i stedet for å løfte frem den alvorlige motsetningen på lederplan, som ga seg utslag i ulike strategier i kampen mot den tyske okkupasjonen, prøver han å vise enhet og samarbeid som en slags hovedtendens. Dette er å gjenta en gammel historievariant, som hans støttespillere nok er bekvem med.

Hvem er vi?

I kapitlet «Motstandskamp og militær frihetskamp» introduseres et vi som ikke klargjøres. Frode Færøy skriver: «I vår fremstilling», /…/ «vi har også måtte forholde oss til datidens oppfatning om krigsføring. Ettersom Frode Færøy selv ikke har et tydelig forfatterståsted, tenker jeg at dette vi-et  representerer det etablerte, men kan også leses som Frode Færøys perspektiv, selv om vi-et ikke trer tydelig frem gjennom hele boka.

Aktivistenes stemmer får ikke rom

Frode Færøy skriver om kildematerialet han bruker. Han sier at primærkildene finnes i rapportene norske flyktninger avga i Sverige og Storbritannia. Han reflekterer ikke over at om flyktningene i forhør ved flyktningmottakene sa at de var med i kommunistenes motstandsarbeid eller sympatiserte med dem, ble de arrestert og internert frem til langt uti 1943 og ble sett på som «terrorister».  Even Flatreit forteller fra sin eksiltilværelse i Sverige:

–Jeg opplevde at de radikale folkene ble registrert i alle leirene. Fordi de ønsket aktiv krigføring. Jeg har lest rapport om meg selv. Der sto det at jeg var «agressiv» og «farlig».  (Intervju i forbindelse med NRK-serien «Skyggespill» 1996)

Frem til 1943 risikerte kommunistene å bli sendt tilbake til det okkuperte Norge.

For å få fritt leide, måtte de «justere» forklaring slik at det passet myndighetene. Disse kildene er altså allerede formulert for å «stryke makta med hårene». Arkivkildene ellers er i hovedsak hentet fra «maktas» korrespondanse. Fra brev med London og Stockholm, Milorg, Kretsen LO , DNA og NKP-ledelsen osv. Av illegalt materialet sier Frode Færøy at han støtter seg i hovedsak på «Bulletinen» og «Fri Fagbevegelse», som var DNAs organer.

Fortellinger fra aktivistene selv er det mindre av og dette er nok en forklaring på at at f.eks kvinnene i liten grad har fått en plass. Motstandskampen preget av aktivisme, var sentrert rundt store arbeidsplasser, som blant annet jernbanen, televerket og posten. Arbeiderklasseperspektivet mangler  også i stor grad hos Frode Færøy. Perspektivet er også svært Oslo/Øst-landet preget. Oslo/Øst-landet er nærmere makta, og som for de fleste andre tema, er det enklere med kildetilfanget fra dette området. Samtidig blir ofte fortellingene om maktkampen mer uhyggelig dess nærmere man kommer hovedstaden eller sentret.

Forklaring på manglende kildemateriale

Frode Færøy skriver at mangel på arkivmaterialet om kommunistenes innsats nok har sammenheng med «bestrebelsene på å minimalisere NKPs politiske  innflytelse i det norske etterkrigssamfunnet». Han nevner også at mangelen skyldes interne stridigheter i NKP,  blant annet utstøtelsen av den såkalte «Furubotnfløyen», som kuliminerte med eksklusjon  av partiets krigstidsledere og de fleste av NKPs sentrale motstandsledere i 1949/50. Jeg har også brukt disse to forklaringsmodellene i mitt arbeid med materialet om Thingstad/Wærdahlgruppene. Men. Det er en tredje faktor som forklarer manglende aktivistskildringer! Jens Chr. Hauge rolle var leder for Milorg, den etablerte motstandsbevegelsens militære organisasjon. Helt på slutten av krigen (de siste dagene før frigjøringen) åpnet han døra for kommunistenes deltakelse på formelt plan i Milorg. Kravet var at NKPerne måtte love lojalitet. På den måten ble kommunistene en del av Militærapparatet og alle som var innrullet måtte avlegge ed på at de ikke skulle snakke om egne erfaringer. Taushetsløfte ble opphevet først på 1980-tallet. Da var mange aktivister, f.eks min pappa, allerede død! 

Ingen nyorientering relatert til NKPs rolle og innsats!

Frode Færøy fargelegger NKPs aktivitet som et ekko av den holdningen Milorg, Kretsen, DNA og LO-ledelsen hadde, Stockholmslegasjon uttrykte og London håndhevet. Her følger noen sitater som illustrerer dette (uthevelsene er mine):

-I neste omgang kom problemene med å styre de NKP-influerte Milorg-gruppene. (s 120)

og

– Vi skal se på de interaksjoner  som kommunistenes militære virksomhet fremkalte mellom hjemme-og utefronten med henblikk på å redusere NKPs feste innenfor Milorg, og dernest følge utviklingen av samarbeidet mellom eksil-og hjemmefrontsorganer for å hindre en større rekruttering til den kommunistiske motstandsbevegelsen. (s 120)

og

-Fra flere av legasjonskontorene ble det tatt viss grep «for å holde et mer våkent øye med de aktivistiske strømninger blant flyktninger i Sverige». (s 121)

Styre. Redusere. Hindre. Holde et våken øye med.

Dette er gjennomgangsmelodien. Holdningene til den kommunistiske motstandskampen. Frode Færøy kritiserer ikke dette. Ergo oppfatter jeg at han, i og med at han bruker begrepene som de står eller ble sagt, går god for dem.

Stempling, med hensikt å diskreditere NKP

I fortellingen om kommunistenes innsats påståes det ofte at de var Sovjets løpegutter og derfor kun gjorde en innsats på Stalins minste vink. Dette stemplet har selvsagt medvirket til at kommunistenes innsats har blitt minimalisert. I samme stempelboksen ligger også henvisningen til Hitler/Stalin-pakten fra september 1939 til juni 1941. Kommunistene løftet ikke en finger før denne pakten ble oppløst, er påstanden. Tvert i mot samarbeidet de med tyskerne den første tida! Frode Færøy skriver:

-Kommunistenes virksomhet innenfor venstreopposisjonen etter regjeringens  og den sosialdemokratiske toppledelsens flukt fra Oslo 9. april, var et sentralt ankepunkt  i det oppgjøret om krigen som DNAs ledelse tok mot NKP like etter frigjøringen. (s 31)

NKP drev motstandskamp også før juni 1941!

Frode Færøy skriver svært lite om NKP motstandsarbeid før 1942. Han skriver om «det nye motstandsapparatet» som kom etter at Peder Furubotn tok over 31. desember 1942. Som om ikke NKPerne ytte motstand før dette!  Innimellom kommer det drypp som dokumenterer at NKPerne gjorde en innsats også før 1942, med dette må man nesten lese mellom linjene. På den måten opprettholder Frode Færøy stemplet!

Eksempler på tidlig aktivisme

Et eksempel på et slik «drypp» er opplysningen om at fra sommeren 1940 fikk den sovjetiske militære etterretningstjenesten (GRU) etablert et landsomfattende nettverk for spionasje mot tyske befestninger og anlegg gjennom journalist Lars Norbø. Deltakerne var gjerne medlem av NKU eller sympatisører. Fra vinteren 1941 til opprulling av denne virksomheten i april 1942 ble opplysningene videreformidlet med en sovjetisk radiosender. En kan tenke seg at denne virksomheten dannet grunnlag for kurer og nettverk senere i motstandsarbeidet.

NKPs ledelse ikke var direkte involvert i arbeidet med å opprette militære grupper før 22 juni 1941, men Frode F skriver:

  • Imidlertid synes det klart nok at det forut for det tyske angrepet på Sovjetunionen fantes partifolk

med forbindelser til undergrunnsmiljøer som både var involvert i etterretningsvirksomhet og militært beredskapsarbeid. (s 105)

I kildematerialet som han har til rådighet, kunne han ha lest at NKPerne i Tromsø gikk tydelig ut og oppfordret til partisankrig mot den tyske okkupasjonmakten allerede 14. april 1940.

I Trondheim var kommunisten Henry Thingstad, som senere ble leder for det kommunistiske motstandsapparet i Trondheim/Trøndelag og på dette tidspunkt var leder for AIF (Arbeidernes idrettsforbund), på banen og inspirerte mange arbeiderungdommer til  aktiv militær deltakelse i kampene i april og maidagene 1940. NKPere var med og kjempet militært, på Hegra,Verdal og Lundamo. Mange dro til Narvik, på Nøytralitetsvakt og var etterhvert med på kampene der. Se: https://www.fremover.no/kommentar/debatt/2-verdenskrig/for-mennesker-i-andre-deler-av-landet-kan-det-ofte-vare-vanskelig-a-forsta-hvor-annerledes-krigen-i-nord-var/o/5-17-202070.

Min pappa var på Oscarsborg og var med på nedskytingen av Blücher 9. april.

Ut fra kildematerialet, for eksempel fra John Atle Krogstads tidligere nevnte hovedfagsoppgave, vet nok Frode Færøy at TKU (NKPs ungdomslag i Trondheim ), AIF, Avholdsbevegelsen (NGU) og utbrytere fra AUF hadde etablert et illegalt nettverk allerede 8. april 1940 og at den første  kommunistiske illegale gruppen, Vogt-gruppen, ble dannet høsten 1940.

Fra samme kilde har han kunnskap om at NKP i Trondheim startet trykking av illegale aviser på samme tidsrom (trykket på Siemens og sannsynligvis het «Håndslag») og spredde disse først gjennom Avholdsbevegelsen (NGU).

Han kunne nevnt at allerede 10. april hadde Ola B. Garberg fra Selbu, som var  med i Thingstad/Wærdahlgruppene, tatt de første flyktningene over til Sverige, på en rute som senere ble benyttet av mange.

Konkrete fortellinger om NKPeres innsats fra første dag finnes også fra Bergen og andre steder i landet. Men, Frode Færøy velger å surfe videre på et slitt stereotyp-stempel, med referanser kun til NKP- ledelsen i Oslos kritikkverdige taktikkeri de første månedene av okkupasjonen. Gjennom dette bidrar han til fortsatt diskredittering av aktivistene i motstandskampen.

Eksempler på uklart taktikkeri fra NKP-ledelsen

NKP ble forbudt i august 1940. 16. august 1940 ble det aksjoner mot NKP, men i Trondheim slapp lederne med å bli innbrakt til enkle forhør. Og i Trondheim fikk de fortsette i sine verv i kommunestyrer ol, frem til nyordningen i oktober 1940.

18. august 1940 ga en ledende NKPs representant grønt lys for forhandlinger med NS i fagorganisasjonen. DNA representanter ble skjøvet ut og erstattet av andre.

Frode F skriver:

-Slik NKP-ledelsen så det omkring årsskifte 1940/41, hadde partiet i den rådende situasjonen få eller ingen muligheter til å føre strid mot nazifiseringen utenfor den norske fagbevegelsen. Målsettingen om å bevare Landsorganisasjonens selvstendighet bandt NKP-ledelsen til masten i den videre kampen mot nazifiseringskreftene (s 101)

NKPs ledelsens taktikkeri ble diskutert i den nasjonale og internasjonal kommunistbevegelsen og det var mye kritikk. Det er her interessant å nevne at Komintern var misfornøyd med NKPs arbeid i LO i tidsrommet 1940 inntil mai 1941. De fikk sin info om denne linja gjennom tyskkontrollerte presseorgan, som ga inntrykk av at NKP støttet opp om en defaitistisk kapitulasjonslinje.

Frode Færøy viser  mange sider til taktikkeriet NKP brukte for unngå at Quisling skulle styre og NKP angrep regjeringen Nygaardsvold, som unnfallen. NKP agiterer for en regjering i Norge, utgått fra det norske organisasjonssamfunnet. Av NKPs motstandere har dette blitt kategorisert som en slags «fredsinngåelse» med nazistene og et direkte resultat av Stalin/Hitler-pakten. Men.

Komintern var jo ikke fornøyd med NKP-ledelsens kurs, som de mente gikk alt for langt i å tilpasse seg den tyske okkupasjonsmaktens behov og interesser. Og, kommunistene i distriktene, som på dette tidspunkt var avskåret fra kontakt med ledelsen i Oslo, hadde en helt annen praksis. I følge John Atle Krogstad var nemlig sambandet Trondheim og Oslo brutt i tidspunktet da denne leflingen pågikk.

Dette kunne vel ha vært mere åpen problematisert. Det gjør ikke Frode Færøy. Istedet legger han på et lag ekstra sverte på stemplingen.  Han skriver:

-I løpet av felttoget gikk noen av NKPs partiaviser aldri så langt som å oppfordre norske soldater til direkte ordrenekt eller desertering, men «Arbeiderer» etterlot ingen tvil om at de norske krigsdeltakerne var «nyttige idioter» for den britiske imperialismen. (s 94)

Samtidig skriver Frode F. at den samme avisa sparket mot NS  og Quisling og at avisa sto for en tydelig avstandtaking til fascismen og nazismen. Avisa stilte så tydelig spørsmål at dette sannsynligvis var grunnen til en mediastyrt kampanje mot NS 1940/1941, skriver han.

Bildet er ikke svart/hvitt!

Sosialdemokratene brukte «syndene» fra 1940 mot kommunistene for alt det var verdt resten av okkupasjonstiden og etter krigen. Hans Evensen, leder for Stockholmssekretæriatet, uttalte at «kan de samarbeid med quislinger og tyskere en gang, så kan også noe lignende skje ved given anledning». NKP-ledelsens vingle-politikk i starten av okkupasjonsperioden, ga deres motstandere kort på hånden  under og etter krigen. 

Personlig opplever jeg dette intermezzoet som NKP-ledelsens forhandlinger utgjorde, som typisk spillfekteri i en maktelite med base i  Oslo. Og. Bildet på NKPs rolle i de første månedene av den tyske okkupasjonen er mere mangefasettert enn Frode Færøy fremstiller det.

Tydelig motstandspolitisk linje fra første stund

Peder Furubotn, som senere ble motstandspolitisk leder for NKP,  hadde allerede høsten 1940 ytret seg svært kritisk til NKPs samarbeid med okkupasjonsmakta. Han var fra september 1940 til juni 1941 eksponert for en motstandspolitikk med langt skarpere brodd en NKPS sentralledelse. Han skriver i et brev av 8. oktober 1940 at partiet var tatt ved nesen av «realpolitikere». Han mente denne linja ville føre til for mange konsesjoner til tysk okkupasjonsmakt. Denne holdningen  vil jeg tro også Trondheim sto for, da kommandolinjene på dette tidspunkt gikk på tvers, f.eks mellom Trondheim og Bergen, via blant annet Avholdsbevegelsen (NGU), som hadde en kommunist som leder og  var stasjonert i Bergen.

En nasjonal strategi

Mot kommunistene har det i alle år etter krigen blitt brukt at de bare gjorde motstand som USSRs (Stalins) løpegutter. Dette avviser Frode Færøy tidlig i boka:

-I arkivene etter partiledelsen  i Norge som dekker tidsrommet fra vinteren 1942 til våren 1945, finnes ingen synlige spor  av motstandspolitiske direktiver fra Komintern eller andre partiinstanser (s 16)

Frode F skriver at det ikke er kjent om NKP mottok direktiver fra sovjetiske partiinstanser etter 22. juni 1941. NKP fikk heller ingen pengebidrag fra den Sovjetiske Stockholmslegasjon. Denne tilbakeholdenhelten gjaldt for alle europeiske kommunistparti. I tidsrommet 1941-1945 var sovjetiske myndigheters involvering i den aktive motstandskampen svært beskjeden. Fra 9. april 1940 til angrepet på Sovjet i juni 1941 fikk NKP to direktiver fra Komintern. Ett om  å ivareta arbeiderklassens interesser og ett om kampen mot det fascistiske okkupasjonsstyret. Det synes ikke å ha vært noen direkte kanal mellom  de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

NKP ser ut til fra første stund å være opptatt av den nasjonale selvstendigheten, skriver Frode F.  Ikke-innblanding fra Sovjet i kommunistenes motstandskamp, svarte til Stalins linje, skissert i en tale om det nasjonale spørsmål. (Denne talen ble aktivt studert gjennom hele krigen  i det kommunistiske motstandsnettverket)

Likevel…har dette stemplet hengt ved…?!

Spørsmål om samarbeid på tvers i distriktene

Til tross for Kretsen, Milorg og DNA-ledelsens vegring for samarbeid med kommunistene, finnes mange eksempler på at samarbeid på tvers skjedde. Og, dette samarbeidet kom i stand fordi kommunistene tidlig hadde bygd et relativt sterkt  og aksjonsvillig illegalt apparat. I disse samarbeidsprosjektene på tvers, har altså NKPerne spilt en rolle, uten at dette kommer til syne i fortellingen etter krigen. Frode Færøy har verifisert et slikt samarbeid, noe som gjør at det er på tide at fortellingene, der kommunistene ikke nevnes som en part, bør justeres.

Samarbeid med Milorg

Rundt 1942/43 innledet Henry Thingstad, leder for kommunistenes motstandsnettverk i Trondheim/Trøndelag, et samarbeid med Milorg. Sammenslåingen mellom Milorg og NKPs militære organisasjoner i Trøndelag, Bergen og Vestfold fant sted i perioden fra høsten 1942 til sommeren 1943 og kom som et resultat av at lokale ledere ønsket å utvikle det militære beredskapsarbeidet, i følge Frode Færøy. Dette samarbeidet verifiseres av en fortelling om et møtet mellom min pappa, kalt kommandant for kommunistene og en kommandant fra Linge-kompaniet. Møtet ble avviklet i et hus nær Thornæspaken, på Møllenberg. Møtet er ikke nevnt i noe arkivmaterial.

Da Henry Thingstad ble arrestert og skutt våren 1943, forteller Frode  Færøy at arbeidet ble videreført av Carsten Wærdahl og Ivar Lillesand. Begge var kommunister. Sistnevnte ble leder for Nasjonalgardens (NKPs militærorganisasjon) avdeling i Verdal (Se:http://nkpmn.org/Historiesidene/okkupasjonstida/VerdalNKPillegal.html). De gikk klar av arrestasjonene på våren. Men på høsten rammet opprullingene, og mange ledere og aktivister tilknyttet kommunistenes apparat ble arrestert (blant annet mange jernbanefolk og medlemmer av avholdsbevegelsen). Mange henrettet og enda flere sendt til Tyskland som Nacht und Nebel-fanger.  Arrestasjonene ødela militærapparatet. Heller ikke Milorg kom seg opp, så Trøndelag ble etter dette et tilbakeliggende Milorg distrikt, skriver Frode Færøy. Det sier noe om hvor mye innsatsen til  Nasjonalgarden betydde for Milorg i Trøndelag!

Det interessante om man googler Ivar Lillesand er at det finnes en presentasjon på engelsk av han. Indikerer dette et samarbeid med SOE?

Samarbeid med SOE

SOE står for Special Operations Executive og var en britisk organisasjon som ble opprettet i juli 1940 for å drive sabotasje og undergravingsvirksomhet i tysk-kontrollerte områder.

Jeg hadde ikke funnet noe om kommunistenes samarbeid med SOE, før jeg fikk tilsendt et arkivkort: File 5 «Friends». Durham.

Kortet er på Bergsvein Rusten (min farfar). På kortet står det at han har dekknavnet «Per», hans passord er «Greet him from the owner of Blits» og han bor rett ovenfor Rinnan. Dette er sannsynligvis et angiverkort der hans posisjon er rapportert, av en ? H Hoel, april 1944.

Bergsvein Rusten ble ansett som en venn av SOE og en sannsynlig samarbeidspartner, kommer det frem av kortet.

Frode Færøy verifiserer dette samarbeidet.

SOE  prøvde allerede sommeren og høsten 1940 å utviklet et kontaktnett til den gryende motstandsbevegelsen. SOE ønsket kurer og transport-ruter. Ettersom Thingstad/Wærdahlgruppene raskt etablerte ruter blant annet over Selbu og Stordalen, var denne motstandsorganisasjonen en naturlig samarbeidspartner. SOE mente at hjemlig sabotasje skulle være passiv og fordekt. Det skulle begrenses til nedsettelse av arbeidstempo og ødeleggelse av produksjonsutstyr.  Harald L Rusten forteller om ødeleggelse av lokomotivene, gjennom å strø sand i maskineriet. Dette gjorde at 40% av lokkene sto i perioder. Og, nedsatt arbeidstempo ble det aktivt  oppfordret til gjennom NKPs illegale aviser. SOE mente at denne kamuflerte sabotasjelinja var svært viktig relatert til samferdsel og kommunikasjon. Her er jernbanen, som Thingstad/Wærdahlgruppene organiserte mye av motstanden rundt, viktig!

Høsten 1941 konsentrerte SOE seg om etablering i Trøndelag og Helgeland.

Frode F skriver at i Ranaområdet ble en rekke kommunister involvert i den militære virksomheten til de innsendte SOE-ekspedisjonene. De jobbet med oppbygging av kampgrupper. I Trøndelag ble slike kampgrupper bygd opp innenfor det kommunistiske militærapparatet fra høsten 1942 og det er stor sannsynlighet for at disse var involvert med bånd til SOE. F.eks: Orkanger bygde kommunistene opp «militære enheter» som blant annet hadde formål å sabotere Thamshamnbanen. Odd Olsen forteller:

-Vi på Løkken og Orkanger har organisert partisangrupper. Vi fikk brev. Kontakten vår het Knudsen. Det viste seg å være Arne Lund. Han ga meg i oppgave å danne en geriljagruppe på Løkken. Det var ikke  krav om at gruppedeltakerne skulle være medlemmer av partiet. Og, han  uttrykte ønske om at vi skulle forsøke å få med befal fra den norske hær til å lede disse gruppene. Ledelsen for denne geriljabevegelsen i Trøndelag, med Arne Lund i spissen, hadde satt opp planforslag om at vi på Løkken burde forsøke å stille fire  a ti mann i første omgang. Reidar Knudsen, en av partiets gruppeledere, fortalte meg at han hadde kontakt med sersjant Erik Åsløkk som regelmessig mottok aviser og som også ga penger./…/ Erik Åsløkk sa seg villig til å ta ledelsen av gruppene på Løkken. Dette arbeidet kom i bra gjenge. Bare en viktig oppgave sto igjen. Å skaffe våpen. Vi var blitt lovet slipp fra England, og det var utpekt en plass bak Grefstadfjellet. Gjennom Arnljot Antonsen var jeg også satt i forbindelse med sersjant Andreas Rikstad på Orkanger. Han  hadde fått organisert et lag på ti mann der. Han hadde opprettet kontakt med Orkla./…/Jeg  hadde samla dynamitt og diskuterte sabotasjeaksjoner med Arne Lund. Sabotasjeaksjoner mot kistog, bruer ol. (Fra intervju gjort av John Atle Krogstad)

Og mange sabotasjeaksjoner ble gjennomført i området.

I slutten av februar 1942 klarte en innsendt SOE-gruppa «Granhard» å sette magnetiske ladninger på skipssida til det tyske lasteskipet Nordfahrt, som fraktet jernmalm fra Orklagruvene.

Frode Færøy skriver:

-men hva angikk sabotasjeangrep på skip, var SOE åpenbart mindre tilbakeholdne med å involvere lokale motstandsgrupper (s 177).

Her er det altså tenkelig at noen fra geriljagruppene Odd Olsen skildrer på Orkanger, var involvert.

På siden til Orkanger historie konkluderes det:

-Hovedtrekkene fra disse aksjonene får en si var vellykket. Malmtransporten ble vesentlig redusert. Tyskerne startet i 1944 på å utvide sporet opp til Løkken, slik at de kunne ta i bruk et annet lokomotiv som var sendt oppover fra Tyskland. Dette på grunn av at lokomotiv med riktig sporvidde ikke var å oppdrive. (Se: http://www.orkanger.info/krigfred/krigsarene_bombing-sabotasje.php).

På denne siden eller i omtale av disse aksjonene er ikke Thingstad/Wærdahlgruppene eller kommunistenes innsats nevnt, men om man leser fortellingene med perspektivene:

-Motstandsarbeidet via jernbanen var dominert av kommunister, blant annet min farfar og min pappa.

-Nasjonalgarden, kommunistens militære organisasjon, hadde bygd opp enheter i området med akkurat disse formålene som aksjonene gjenspeiler.

-SOE (som nevnes relatert til aksjonene) samarbeidet med kommunistene, fordi det var de som var villige til å effektuere linja.

… så er det mulig at kommunistene burde fått en større ære!

Det var flere sabotasjeaksjoner mot jernbanen, der det kommer frem at de er utført av SOE. Det er sannsynlig at det var lokale samarbeidspartnere som bidro, spesielt innafor jernbanen, der aktivistene ofte hadde tilknytning til det kommunistiske nettverket. I april 1941 foretok SOE sin første jernbaneaksjon ved å sprenge innløpet til en tunnel nær svenskegrensa mellom Storlien og Trondheim. I oktober 1943 ankom to i et SOE-team til Sollia og Røros for å utføre aksjonsforberedelser mot henholdsvis Dovre og Rørosbanen og i 1944 ble ytterligere to representanter sendt inn. På Røros hadde Thingstad/Wærdahlgruppene folk som hadde vært Spaniakjempere og som jobbet i gruvene (sprengstoff) og på jernbanen. I forbindelse med disse sabotasjeaksjonene  kan det kun spekuleres i  kommunistenes bidrag, men etter å ha fått verifisert at SOE foretrakk samarbeid med kommunistene, i alle fall frem til utgangen av 1943, så tenker jeg at også har ligger mye innsats, som fortjener honnør, nedfryst.

Årsaken til at jeg tenker at her er det mange spor om innsatsen, som er tildekket, er følgende som Frode Færøy skriver:

-Ved årsskiftet 1942/43 var ledelsen i Milorg inaktiv i Trøndelag, i forhold til rekruttering og organisasjonsbygging (s 224).

-SOE ønsket at motstandsfolk utenfor Milorg skulle utdannes som sabotasjeledere og instruktører.

(s 171).

Frode F skriver også Jens Chr. Hauge, som har hatt stor påvirkning på historieskrivingen i etterkant, ikke var så godt orientert om samarbeidet f.eks i Trøndelag.

XU

NKPere var også aktive i XU, den viktigste etterretningsorganisasjon i Norge, med base i Stockholm. Her er også innsatsen usynliggjort. Kommunistenes illegale nettverk, kurer-ruter, sendere og flyktningruter, ble benyttet, uten at dette er konkretisert.

For Trøndelagsområdet og videre nordover var det Knut Løfsnes som var leder. Han satt på Falstad fra vår til høst 1942. Ble løslatt og flyktet til Sverige. Han fikk hjelp av stasjonsmester Haugen og hans sønn på Grongs stasjon. De kjørte han i en dressin, gjennom tretten tunneler. Ettersom Thingstad/Wærdahlgruppene dominerte motstandsarbeidet ved jernbanen, er det stor sannsynlighet for at Knut Løfnes i dette tilfellet ble hjulpet over av kommunistene. På Falstad hadde kommunistenes ledere sittet siden 1941 og JørgenVogt var en innflytelsesrik mann i leiren. Knut Løfsnes skriver:

-Men, jeg opplevde også noe på positivt på Falstad; den kloke og effektive hjelp og støtte jeg fikk av redaktør Jørgen Vogt i Ny Tid i Trondheim. (Fra Knut Løfsnes: «Motstandsmann og politiker – Fra XU til SF og Kings Bay», s 45).

Det er stor sannsynlighet for at Knut Løfsnes fikk tilgang til en del av det kommunistiske motstandsappararts «service»-muligheter via dette fangenskapet, uten at han eller andre nevner dette.  At kommunistenes innsats ikke er nevnt, har sammenheng med motstanden med å ta dem inn i XU. Knut Løfsnes skriver:

-Jeg rapporterte om mannen fra Trondheim, kommunistgruppen og deres tjenesteiver/…/ Major Dahl tok ordet med en gang, uvanlig opprørt/…/ han sa at det overhode ikke kunne  komme på tale at etterretningskontoret MI II eller sabotasjekontoret MI IV kunne gi noen som helst støtte til slike folk. Det skulle bare mangle, sa majoren, at vi skulle begynne å tillate oppbygging av røde garder, som kunne overta makten når freden kom i Norge. (Fra «Motstandsmann og politiker – Fra XU til SF og Kings Bay», s 122).

Likevel var mange av aktivistene fra det kommunistiske motstandsapparatet en del av organisasjonen. F.eks: Trygve Eidem, kommunist på Marienborg, som rømte til Sverige i forbindelse med arrestasjonene av Henry Thingstad og co våren 1943. Han ble en betydelig XU-agent. Han formidlet blant annet informasjon om tyske forlegninger av ulike slag i detalj fra Ila og området rundt en tysk småflyplass i Ilsvikøra, langs jernbanelinja mot Marienborg, Skansen, mot Trolla osv og var også kurer for ulike sabotasjeoppdrag som var planlagt utført på Marienborg. Han var en av dem som fikk ansvar for overtakelse av Trondheim Rådhus ved frigjøringen. 

Hvilke linjer praktiserte NKP

Peder Furubotns aktive linje slår igjennom

Peder Furubotn, som relatert til NKP-ledelsens taktikkeri i starten av okupasjonen, brøt kontakten med Oslo, krevde juli 1941:

-Samling av alle motstandskrefter i en nasjonal front

-NKP måtte gå i spissen for at kampen omfattet sabotasje og væpnet geriljakrig

-Sentralt var agitasjon for denne nye linjen

Han krevde at NKP måtte nå frem med en politikk som rammer okkupasjonsmaktens mest sårbare punkter. Linja måtte være aktiv.

NKPs ledelsen støtter Furubotn på dette tidspunkt og han ble bedt om å komme til Oslo, kledd som postekspeditør på Bergensbanen.

  1. des 1941 godkjente 40 delegater på et hemmelig møte, som fant sted i kantinelokalene på Hasle

i Oslo, Furubotns politikk.  Han blir valgt til leder. Dette var et utvidet sentralkomitemøte med delegater fra flere distrikt og landsdeler.

Denne NKPs ledelse gikk ikke i landflyktighet, men ledet motstandsarbeidet, i det okkuperte Norge. Av de 14 som ble valgt inn i sentralkomiteen denne dagen, falt ti i kamp eller ble arrestert de kommende krigsårene.

NKP etablerte Nasjonalgarden.

Militær virksomhet i NKP startet i følge Frode F, høsten 1941. Frode f skriver:

–Allerede vinteren 1942 ble det utnevnt en landsleder for det militære organisasjonsarbeidet og innen utgangen av sommeren 1942 lyktes det å etablere en rekke militære formasjoner på Østlandet, i Bergensområdet og i enkelte trøndelagsbyer (s 109).

NKPs organisering av Nasjonalgarden, dvs NKPs militære motstandsnettverk, kom i gang  i Trøndelag våren 1942, under ledelse av Arne Lund, som var tidligere Spaniakjemper. I Trondheim ble organiseringen forsinket av arrestasjoner i slutten av 1941. Rekrutteringen skjedde gjennom idrettsklubbene Ørnulf og Ravn, i følge Frode Færøy. I intervjumaterialet til John Atle Krogstad finnes en skildring av et møtet i Ravn-lokalet, der min pappa står bak et forheng, er svært «illegal» og appellerer til deltakelse. I Trøndelag ble det etablert avdelinger i  Orkanger, Løkken og Stjørna. Og i Verdal, Levanger, Steinkjer og Namsos.

I spissen for Nasjonalgarden var Ragnar Nordli. Organisering ble basert på partiets nettverk av fagorganiserte. Nasjonalgarden opererte i tospann med grupper som var dannet tidligere. F.eks ble lederen i Bataljon Øst, Erik Sture Larre, oppsøkt av NKP våren 1942. Her var det familiær tilknytning. I 1942 var det kanskje 2000 mann i Nasjonalgarden.

I nord var det ingen Nasjonalgarde fra starten, men på Mo inngikk kommunistene et samarbeid med SOE.

Dessverre skriver ikke Frode Færøy så mye konkret, med unntak av noen distrikt, om hvordan Nasjonalgarden opererte i praksis. Derimot har Asbjørn Sund og Osvaldgruppen fått mye pass. Det er en spennende historie og en av fortellingene om æren som ikke ble heltene til del. For meg ser det ut som om denne delen av kommunistenes motstandshistorie hadde stor påvirkningskraft.

Asbjørn Sunde, NKPs ansvarlige sabotasjeleder

I juli 1942 ble Sunde en sentral leder for sabotasjeformål i Nasjonalgardens organisasjon. Han var NKPs sabotasjelederen fra høsten 1942 til mars 1944.  Ut fra avtale med Furubotn tok Asbjørn Sunde høsten 1942  på seg å utdanne sabotører. Samme høst kom han til Trondheim. (Jmf. intervju med Harald L Rusten, gjort av John Atle Krogstad).

Jeg regner med at Asbjørn Sunde reiste en god del og at hans retning for motstandsarbeidet inspirerte flere steder og aksjonerer enn de som er dokumenterte. Samtidig tok han, som kommunistenes sabotøransvarlig, oppdrag.

Oppdrag for Politigruppa og Milorg

Asbjørn Sunde startet sin kontakt med ikke-kommunistiske hjemmefrontorganisasjoner  allerede høsten 1941. Han utviklet et samarbeid med Politigruppa. Fra Politigruppa mars 1943 var det  på anmodning om å likvidere en angiver som var kommet på sporet av SOE-agent Sverre Ellingsen. Han ble likvidert i mars/april.

I slutten av mars fikk så Sunde i oppdrag av Milorg å stikke kjepper i hjulene for NS-regimentes nye arbeidskraftsreguleringer. Ledelsen fryktet at tvangsutskrivingen ville ramme Milorgs egne medlemmer og i neste omgang svekke organisasjonens evne til å rekruttere nytt mannskap.

Derfor vurderte sentralledelsen at det kunne være gunstig å bruke sabotasjevåpnet.

Dette er jo interessant. Osvaldgruppen, hvis medlemmer, ifølge norske myndigheter, ikke har gjort seg fortjent til medaljer fordi de jobbet for amatørmessig, utførte oppdrag for Politigruppa og Milorg, sannsynligvis fordi disse instansene ikke var sterke nok på dette tidspunktet og heller ikke ønsket å risikere egne folk.  At Milorg trengte Osvaldgruppen og kommunistene, verifiseres når Frode F skriver: 

-Osvaldgruppa utførte likvidasjoner på oppdrag og på egen regning/…/På tyske tjenestefolk og dels norske politifolk og lensmenn som hadde forårsaket mange arrestasjoner. Våren 1944 trappet Osvaldgruppen opp denne virksomheten, men de fleste forsøk slo feil.  Dette hadde også sammenheng med at Milorg fra høsten 1943 brukte innsendte SOE-agenter til likvidasjoner og ikke lengre trengte Osvaldgruppa. (s 257).

Sundes forslag om å sabotere Arbeidskontoret i Pilestredet 31 og Heimdalsgata, relatert til tvangsutskrivingen, ble først avvist. Men så ga Jens Chr. Hauge, Milorgs leder, autorisasjon til aksjonen. Sabotasjen mot Arbeidskontoret 20. april 1943 ble bedømt som dristig og vellykket. Men man ønsket ikke gjentagelse av samarbeidet, fordi det oppsto sikkerhetsmessige problemer!  (Opprulling og jakt på Asbjørn Sunde blant annet,min anmerkning).

Et eksempel på å fordele æren skeivt

Våren 1943. Osvaldgruppa utførte sabotasje og likvidering på oppdrag fra instanser som på dette tidspunkt var mot en slik strategi. Men, oppdrag ble altså gitt; fordi det var kommunistenes som hadde mot, kompetanse og handlingskraft nok til gjennomføring! Likevel skriver Frode Færøy:

-Selv om Milorg-ledelsen med denne dristige aksjonen (her henvises til sabotasjen mot Arbeidskontoret, min anmerkning) demonstrerte besluttsomhet og handlekraft, var det grunn til å spørre om resultatet stod i et rimelig forhold til risikoen. (s 254)

Hvem viste besluttsomhet og handlekraft?

Flere sabotasjeaksjoner i større skala

Sunde opprettholdt kontakt med Politigruppa frem til sommeren 1944. I Politigruppa hadde Asbjørn Sunde kontakt med en Myklebust, som måtte flykte til Sverige  i november 1943 og som hadde vært leder for gruppa. Myklebust formidlet kontakt mellom Osvald og XU frem til våren 1944. Som motytelser for etterretningsopplysninger til XU mottok Sunde matvarer, forsyninger og rasjoneringskort.

Asbjørn Sunde og kommunistene selv ville jobbe med sabotasje i større skala og forbindelsen med Milorg ble kuttet.  Eller ble den det ? 20. september 1943 foretok Osvaldgruppa et mislykket forsøk på brannstiftelse mot Politiintendantens uniformslager i Sofies gate i Oslo. Lars Borgersrud, som er en av landets kapasiteter på den kommunistiske motstandskampen, mener også dette var på oppdrag fra Milorg!

I august 1943 var Sunde klar til nye aksjoner, mot jernbanelinjer og høyspentmaster.

For Thingstad/Wærdahlgruppene i Trøndelag gikk også ordren ut om denne type aksjoner. Blant annet i Stordalen ved Meråker, som var et knutepunkt for Thingstad/Wærdahlgruppenes flyktningtransport, kurervirksomhet osv. Her utførte Mauritz Stokke sammen med flere unggutter, flere sabotasjehandlinger, på kommunikasjonssambandet til en tysk forlegning, som oppholdt seg i dalen.

Osvaldgruppa fikk støtte fra NKP-ledelsen på forsyninger, spregningskompetanse og lokale medhjelpere! Jernbaneaksjonene 18. august og 26. november demonstrerte at kommunistene tilsynelatende, skriver Frode F, klarte å gjennomføre simultane aksjoner.

Det skjedde. Hvorfor bruker Frode Færøy «tilsynelatende», som indikerer at dette ikke stemmer? En måte å snakke aksjonen ned på…

Sabotasjeaksjon med alvorlig slag mot produksjonsevnen

Sabotasjeaksjonene fortsatte i første halvdel av 1944. Flere jernbanespregninger og aksjoner mot Arbeidstjenesten i Hønefoss og Drammen mai 1944. Og 20 sabotører aksjonert mot Per Kures transformatorfabrikk i Oslo. Tyske kilder skrev at dette aksjonen representerte alvorlige slag mot produksjonsevnen til en krigsviktig norsk industribedrift. Militærkontoret I Stockholm derimot mente at aksjonen rammet norske interesser mere enn tyske og følgelig ikke burde vært utført.

Frode F:

  • I ettertid er Per Kure aksjonen vurdert som den kanskje mest betydningsfulle industrisabotasjen

som noen norsk hjemmefrontgruppe utførte under okkupasjonen. (s 257).

https://www.dagsavisen.no/innenriks/hedrer-sabotorene-som-ofret-alt-1.475164

https://www.aftenposten.no/norge/i/4bvg/Helten-som-gikk-ut-i-kulden

Merk ordbruken her. Æren gies i en generell vending… «noen norsk hjemmefrontgruppe». Dette usynliggjør heltene!

Demobilisering av sabotasjeapparatet

Fra mars 1944 brøt Asbjørn Sunde med NKPs ledelse. Da henvendte han seg til  den sovjetiske Stockholms legasjon om støtte og våpenslipp. Men, Sundes mann,  Knudsen, kom tilbake med ordre om oppløsning av organisasjonen.

Jeg synes det virker uklart hva denne ordren gikk ut på, hvem den kom fra osv. Jeg får følelsen av intrigemakeri, taktikkeri, snusk eller muligens, stormaktspill, der aktivistenes innsats ofres?

Uansett. Asbjørn Sunde fulgte ordre og startet demobilisering. Men. Demobiliseringen gjaldt ikke alle gruppene i Osvalds apparat.

Noen hadde et mellomspill i Pellegruppa, som var NKP-ledet. Noen ble sendt til Saborg i Bergen. Saborg var NKPs sabotasjeorganisasjon. Noen forble i Oslo-området. I Trondheim, der de tidligere sabotasjeplanene, blant annet mot Skansenbrua, ikke var blitt gjennomført, finnes en fortelling om at Ingeborg Holm, en voksen kommunist som arbeidet på jernbanen, ble oppsøkt av en av disse sabotørene sent i 1944.

Sunde levde et omflakkende liv, frem til han ankom Sverige i februar 1945 og han ga et fortegnet bilde av «oppløsningsprosessen», skriver Frode Færøy.

Et merkverdig oppdrag fra Milorg

I slutten av juli 1944 fikk Sunde et oppdrag via Stockholm, der oppdragsgiver var SOE og MLIV. Oppdraget gikk ut på å likvidere Henry Rinnan og hans nestkommanderende, Ivar Grande.

Hvordan dette oppdraget artet seg, finnes det mange ulike varianter av og i seg selv tenker jeg at dette er et uttrykk for at her er det mye som ligger i skjul. Gunnar Sønsterby sa i Adresseavisen en gang på 2000-tallet, at de måtte komme til Trondheim og ta seg av likvidasjonen, da kommunistene ikke klarte det. Da mente han vel Milorg. Hvorfor tok Milorg kontakt med kommunisten Sunde for å gjøre dette? Og hvorfor tok de ikke kontakt med Trondheimskommunistene, som allerede i 1942 avslørte H. Rinnan og som hadde prøvd med flere attentatforsøk? Og, hvorfor sendte de en gruppe på fire, der to av dem hadde fått feil ammunisjon og en var nazisympatisør?

Oppdraget ble utført i oktober 1943 og så skriver Frode F:

-og føyde seg inn i en rekke med mislykkede attentatplaner. (s 254)

Hele dette mislykkede attentatforsøket var påskuddet for opprullinga av kommunistene fra 10. oktober 1943. NKP fikk skylda, og i det lyset må det leses. Kommunistenes relativ sterke motstandsnettverk i Trondheim/Trøndelag ble nærmest lagt dødt!

Sabotasjeaksjonene «forstyrret» Milorg

Milorg var krakilsk mot de fleste aksjoner fra Osvaldfolkene og andre kommunistiske sabotasjegrupper.  F.eks. i Tønsberg planla ei NKPgruppe aksjoner mot oljeraffineriet på Vallø. Da ble de truet av Milorg, som var underrettet om planene, med at om aksjonen ble utført, ville de bli stilt for retten etter krigen.

Osvaldgjengen forårsaket konflikter, skriver Frode F. De stjal våpen fra Milorg (Milorg brukte dem jo bare til trening, min anmerkning) og de tvangsrekrutterte ungdom til sabotasjeaksjoner.

«Tvangsrekrutterte» er et begrep Frode F bruker. Sannheten ligger nok nærmere fortellingen til Harry Sønsterød, når han sa at han og kameratene ikke bare ville tilhøre gutta som lå på skogen og trente, men ønsket ut og sloss. Dvs, de ville tilslutte seg en aktiv motstandslinje og den var det altså kommunistene som sto for. Derfor rekrutteringen. For flere aktivister jeg har snakket med, fra motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag, var dette kjernespørsmålet. Mange ville sloss og spurte ikke om hvem som eide den linja de hadde sympati for.

Tiltak ble tatt mot disse forstyrrende elementene. Milorgs sjef  på Ringerike, Oskar Hasselknippe, oppsøkte sabotørene i Ådalen på ettersommeren. Hensikten var å hindre at gruppa utførte nye aksjoner som førte til rassiaer. Dessuten hadde de tatt våpen. Oskar var smart, han tilbød dem å beholde våpnene til etter krigen, og de skulle få penger og mat. Slik kom det til et viss samarbeid, selv om Osvaldgjengen ikke ville inn i Milorg!

Nytt sabotasjenettverk

NKP ledelsen klarte å få et nytt sabotasjeapparata på beina. Etter opprullinger og Osvaldgruppas demobilisering. I fire regioner. De gjennomførte 50-60 sabotasjeaksjoner i løpet av høsten 1944.  Og åtte til ti attentat mot angivere og et titalls aksjoner for å skaffe penger til motstandsarbeidet.

I juli 1944 ble det etablert en mindre sabotasjegruppe i Drammen, med Martin Gunnar Knudsen og på initiativ fra Ørnulf Egge, NKP. Den første sabotasjeaksjonen var 11. juli 1944 mot Arbeidstjenstens kontor i Drammen.

I oktober  1944 var det et møte med Milorg, hvor Saborg (NKPs sabotasjeorganisasjon) ble fremlagt de nye retningslinjene fra SHAEF, direktiv av 26 juli 1944. Her gikk Milorg inn for sabotasjelinje, men med meget restriktive rammer. Saborg lovet å innordne seg, og sabotasjeplanene mot jernbanelina mot Bergensbanen ble lagt på is. Men, andre sabotasjeaksjoner ble iverksatt.

21 oktober 1944 var det en sabotasjeaksjon mot Bergen Arbeidskontor, utført av Saborg.

6. november 1944 fikk knottfabrikken besøk av sabotører!

Og sabotasjegruppen gjorde aksjoner mot en båt D/S Neptun og mot fem transformatorer som lammet forsyningene til byens viktigste skipsverf og industrianlegg.

I Stavanger kontaktet Milorg den kommunistiske  sabotasjegruppa der, som fikk i oppdrag å fjerne folkeregistret i Fana for å hindre at personopplysninger ble misbrukt mot hjemmefronten. Fire sabotører fjernet registret, men Frode Færøy forteller at det ble gjenfunnet dager senere

Pellegruppa

Pellegruppa opererte i Oslo-området. I løpet av sommeren 1944 rekrutterte partiets folk fire, fem grupper, der Pelle var leder. Han var bilmekaniker.  Pelle eller Solli hadde også tidligere hatt en fremtrenende rolle i NKPS motstandsarbeid med avisdistribusjon og forsyninger. Han flyktet til Sverige i mars 1943. Han hadde jobbet mye med stille sabotasje via fagforeningene. Han returnerte i april 1944.  Pellegruppa foretok mange sabotasjehandlinger, blant annet 23.nov 1944, da de sprengte stillverkene på Lillestrøm og Alnabru. Dette var koordninert med aksjoner i Hamar, Drammen og Ski. Nålestikk-sabotasje. Så var det det store sabotasjeangrepet 24. november mot skip og kaianlegg på Aker og Nyland. Frode Færøy sier at dette må regnes som det største enkeltstående sabotasjeangrep i Norge og ble kommentert på tyskerne på høyt nivå. Også legasjonen i Stockholm omtalte aksjonen i rosende vendinger.

Milorg prøver å ta æren!

SL hadde fra august 1944 en form for indirekte kontakt med det man antok var representanter for NKPs militærapparat. Samtidig utarbeidet SL en instruksjon for hvordan kontakten med «ekstremistene» skulle være og ble det understreket at  man måtte få «de ekstremistiske gruppene under kontroll»,  «utnytte deres offensive verdi»  og det ble oppfordret om å gi dem «passende oppdrag» for å «se hva de duer til og at de ikke skal klage på at de ikke får gjøre noe!»

Et møte 23.nov. 1944. NKPs representanter møtte blant annet Gunnar Sønsterby fra Milorg. NKPerne mente skipsabotasje var svært viktig, men Milorgs representanter markerte at en aksjon mot Aker mek verksted ikke var ansett som ønskelig.

Bergliot Egge skildrer dette møte:

-Jens Chr. Hauge, som sto bak et forheng, var også på møtet. Han sa nei til sprengning av dokka på Aker. Men, Furubotn sa spreng! (Fra et intervju i forbindelse med NRK-serien «Skyggespill»,00194 Egge Bergliot (1995)

Dagen etter, 24.november, ble altså den største skipsabotasjen under krigen i Norge gjennomført!

Frode Færøy skriver at Milorgs distriktsledelse først hadde tenkt at det var kommunistene som sto bak aksjonene mot Oslo havn, men så hadde de skjønt at det hadde deltatt folk fra 13.113 og 13,123 (Milorggrupper) og da hellet de til at aksjonene ikke ble utført av kommunistene. Frode skriver :

-Denne feiltakelsen skjedde neppe ut fra noe bevisst trang til å frata kommunistene æren for de vellykkede sabotasjehandlingene. Ledelsen hadde ikke fått med seg at det på lavere plan var samarbeid mellom Milorggrupper og kommunistene! (s 279)

Pellegruppa ble rullet opp i februar 1945.

NKP prøver å bruke sabotør-trumfen for å komme i posisjon

Ved utgangen av 1944 prøvde NKP igjen å få en ledelsene for sabotasjegruppa, men nye arrestasjoner gjorde at det ikke gikk og i februar 1945 synes det å ha blitt satt en endelig bom for kommunistenes sabotasjeplaner. Likevel prøvde NKP å få til forhandlinger om samarbeide med Milorg, med Sabotørenes Landsforbund (Saborg) i ermet, som forhandlingskort. Ingen resultat.

Milorg, Kretsen, DNA og regjeringen linje

Mot denne aktive aksjonslinjen til Asbjørn Sunde og NKP, sto det etablerte motstandsapparatet.

Koordinasjonskomiteen (KK) var et sentralt organ på sivil side i tiden 1944-1945 i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig i kampen mot den tyske okkupasjon av Norge. Sammen med Kretsen dannet Koordinasjonskomiteen Sivorg, som igjen dannet Hjemmefrontens ledelse med Milorg. Kretsen utgjorde, i følge Frode F, den egentlige kimen til de som må kalles den sivile fellesledelsen i hjemmefronten.  De besto av 6-7 stk som jevnlig møttes. Dette var ingen sterk ledelse. Frode F skriver om R-gruppa, som Einar Gerhardsen var en del av og som også var knyttet opp mot den  passive motstandslinjen og ledelsen.

-R-gruppen formidlet aldri noe motstandspolitisk program, kun om organisatoriske anstrengelser. Organisasjonen hadde vinteren 1940/1941 ingen signifikant betydning i forhold til de motstandspolitiske begivenheter som f.eks Idrettsstreiken, biskopenes hyrdebrev osv (s 54).

Redd for at initiativet ble overlatt «uansvarlige organisasjoner»

Kretsen og regjeringen var mot «voldsbruk». For regjeringen var det utvilsomt et pluss at den våpenløse holdningskampanjen lot til å stå under ledelse av ansvarlige krefter. Regjeringen fryktet at forbitrelse skulle fremme «mer spontane og ukontrollerbare protestaksjoner».

Men.

Folk hørte på BBC og Radio Moskva og regjeringens stemme var ikke den eneste radiostemmen.

I begynnelsen av september 1942 påla BBCs utenlandsledelse å kringkaste en tale av luftfartsminister Sir Archibald Sinclair, som oppfordret til sabotasje mot transportsystemene i de okkuperte områdene. Da sprakk det for utenriksminister Trygve Lie. Lie ønsket å kneble denne type propaganda.

Han oppsøkte også Aleksandr Bogomolov og protesterte mot at Radio Moskva  daglig hadde propaganda for sabotasjeaksjoner. Han henstilte til at Moskva måtte forhindre flere terrorhandlinger slik som den mot statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate. Den militære undergrunnsvirksomheten hadde i følge Lie utviklet seg til en grotesk «indianer og hvit(-)lek» med hundrevis av norske liv.

I august 1942 etterlyste Kretsen handling fra regjeringen side… for å hindre støtte og oppslutning om den kommunistisk attentatlinja. Og i flere brev, blant annet fra militærledelsen, oppfordres regjeringen om å bistå i kampen mot ekstremistene, spesielt fordi Overkommandoen etterhvert begynte  å interessere seg for omfanget av kommunistenes motstandsarbeid.

Statsministeren støttet denne linja. 6. september holdt statsminister Johan Nygaarsdvold en tale der av oppfordrer til å unngå «ubesindig opptreden» og handlinger som ikke tjener en «fornuftig hensikt». For, dette ville bare skjerpe terror og sette nordmenns liv i fare. Regjeringen var tydelig på at de sto for våpenløs motstand i 1942.

Samarbeidsfølere

På våren 1942 prøvde NKP å komme i kontakt med norske myndigheter og andre grupperinger for å planlegge en væpnet motstandskamp. For NKPs vedkommende forelå et uttalt ønske om samarbeid med den borgerlige militærorganisasjonen. Dette uttrykte Furubotn allerede i et brev  i februar1942. I august 1942 var det et møte med  Jens Chr Hauge, leder for Milorg. Frode F skriver at det ble inngått en avtale om at Nasjonalgarden(NKPs militære organisasjon) skulle innlemmes i Milorg i Oslo og at innlemmelse etterhvert skulle komme over hele linja. I første omgang stilte ikke NKP krav til å inneha ledende posisjoner, men de ville selvsagt inn i sentralledelsen.

Avtalen var  muntlig. Betingelsene var at militærgrupperingene skulle være likestilt  både med rettigheter og plikter og at det i det videre arbeidet skulle taes hensyn bare til saklig kvalifiserte personer. Fra nederst til øverst.

Det viste seg at det var langt flere grupper og medlemmer fra arbeiderbevegelsen, altså Nasjonalgarden og grupper den samarbeidet med, enn fra Kongshirden (altså Milorg) og dette farget muligens samarbeidet. Årskifte 1942/43. Kretsen fikk rapport om at den nye militære ledelsen i Milorg var «ytterst aktivistisk». Den ungdommelige ledelsen sendte også ut et strategidokument som hevdet at en væpnet innsats fra en nasjonal undergrunnshær kunne får betydning. Her kan man lese en tydelig påvirkning fra Nasjonalgarden.

Redsel for nyrekruttering av kommunister

Ole Jakob Malm og Arne Okkenhaug, fra Milorg, kom til Stockholm  og i et skriv fra desember 1942 fra dem, skriver de at man ikke må overvurdere kommunistenes innflytelse, men Milorg og andre instanser må gjøre sitt til at den kommunistiske motstandsbevegelsen ikke får nytt tilsig av patriotisk  innstilte ungdomsgrupper. Noen uker etter dro de til London og advarselen fikk sin plass i en rapport fra februar 1943.

-Det står tusener av ungdommer  i kommunistenes organisasjoner, som bare vet at de er med på illegalt arbeid. (s 239)

I løpet av 1943 rapporterte Hans Luihn at det kommunistiske motstandsapparat hadde fått tilsig av AUFere. Han skrev at dette hadde sammenheng med at motstandsarbeidet innafor DNAs rekker var gått i stå og konstanterte at styrkeforholdet var endret også innafor fagbevegelsen!  Og han var ikke i tvil om at NKP kunne reise en sterk partiorganisasjon etter krigen!

Arrestasjoner stoppet samarbeidet

Da Ragnar Nordli, leder for Nasjonalgarden, ble arrestert  8 januar 1943, stoppet det militære samarbeidet opp. Dette hadde sammenheng med «Vinteropprullingen», hvor NKP, Nasjonalgarden og Milorg mistet mange militære ledere. 100 medlemmer i Oslo Øst ble pågrepet. Frode Færøy skriver at måten det ble drevet militære virksomheten på, hadde fått ødeleggende effekt på østre avsnitt i Oslo. Milorg ville ha en betryggende reorganisering av Oslo Øst. (Det mest betryggende var vel å sitte stille i skogen! Min anmerkning)

Torkild Jakobsen tok over den militære ledelsen i NKP og NKP begynte å sy sammen organisasjonen igjen. De rekrutterte mange. En ny opprulling, «Sommeropprullingen» 1943, satte Nasjonalgarden tilbake igjen. Dette gjorde at Milorg kom på banen, skriver Frode Færøy.

Jens Chr. Hauge sa at Milorg skilte lag med kommunistene, da NKP i 1943 valgte å opptre som en egen kamporganisasjon, og gjennom propagandaen for aktiv krigføring begynte utskjellingen av andre som ikke var enige med dem. Jeg ser ikke helt at dette  representerer et kvalitativt skifte. Derimot  opplever  jeg at redselen for at kommunistene skal dominere motstandskampen er den tydelige motor fra A til Å. Kanskje var de på dette tidspunkt blitt faretruende sterke? Kanskje var Jens Chr. Hauge redd for sin posisjon i motstandskampen? Faktum er at kommunistene på dette tidspunkt hadde 4000 mann i sin militærorganisasjon!

Uansett. I oktober 1943 gikk Hauge med på et møte med NKPs ledelse, blant annet med Ørnulf Egge, men Hauge mente, akkurat som DNAs folk og Milorgs ledelse, at kommunistisk representasjon var uakseptabel. På samme tidspunkt ville Militærkontoret  i Stockholm at pengekrana til kommunistene skulle skrues helt igjen. Bergliot Egge forteller om et møte mellom hjemmefrontens representanter og kommunistene ved sentralforlegningen til Furubotn, der denne linjen til Stockholmslegasjonen ble formidlet:

-Hjemmefrontens representanter ville ikke at det skulle skrives om Tito og partisanernes aktive kamp i kommunistenes illegale presse. Kommunistene fikk 10000 NOK i støtte pr måned til den illegale pressen av hjemmefronten, men om de skrev om dette, skulle beløpet trekkes.

Frode Færøy forteller at Stockholmskontoret anbefalte Milorg å samarbeide med sivile organisasjoner for i størst mulig grad å marginalisere kommunistene  og kontoret uttrykte på dette tidspunkt en viss optimisme, ettersom det ikke kunne være mange virkelige kommunister igjen hjemme. (mine uthevinger)

I oktober/november 1943 var Wærdahlgruppa, som hadde tatt ledelsen for hele nettverket i Trondheim/Trøndelag etterat Henry Thingstad og de 10 kameratene var skutt 19.mai, rullet opp, mange arrestert og 9 ble skutt 17. november…. Så, kontorets analyse medførte riktighet! De var ikke mange igjen!

Avvisning

Det er vanskelig å lese seg til om og i tilfelle hvordan og hvorfor vinden snur, relatert til samarbeid mellom Milorg og kommunistene. Det jeg leser, er at kommunistene hele veien ønsket samarbeid og dialog, men ble avvist.

Frode  F skriver:

-Motsetningene mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene dreide seg ikke bare  om en motstandspolitikk, men kom også til å omfatte problemstillinger som vedrører frigjøringen og gjenopprettelsen av de demokratiske institusjonene. (s 41)

Andre, som Torgrim Titlestad, hevder at  det sterke innslaget av antikommunisme blant sosialdemokratiske ledere var årsaken  til at NKPs bestrebelser på å få tettere samarbeid med DNA i motstandskampen ble svekket. I dette lå frykten  for å miste grepet om ledelsen i arbeiderbevegelsen, skiver Vidar Hauge i «Det norske Arbeidsparti 1940-1945».

Et Fellesbrev ble sendt til regjeringen i midten av november 1943. Der vises det til at grunntonen hos kommunistene var uakseptabel. «Mordere må slåes med egen metoder» og «En får snakke til fienden i det eneste språket de forstår». Disse sitatene ble sakset fra Radionytt og Friheten, som illustrasjon. Her fremstilles kommunistene som «visse landsmenn» og  «aktivistiske elementer». Frode  Færøy skriver at med Fellesbrevet fikk haukene det siste ordet.

Kommunistene representerte ekstremisme og konkurrerende hjemmefrontaksjoner, som måtte bekjempes med politiske og organisatoriske midler!

I Fellesbrevet krevdes:

-Utvikle en nøktern informasjonstjeneste

-Støtt ansvarlige hjemmefrontsorganisasjoner

-Distansere seg fra ekstremistgruppene

-Opptrapping av flyangrep fra de allierte for å demme opp om virketrangen til aktivistene

-Milorg skulle disiplinere mannskapet for å hindre attentatene

-Nøyralisere de aktivistiske elementene ved at de kunne tjenestegjøre i de nyopprettende polititroppene i Sverige

-Styrke tilgang til våpen for våpenopplæring. Dette for å forsikre at organisasjonen ikke kom til kort  i konkurranse med aktivistene, fordi da ville man få færre misfornøyde medlemmer.

Krefter som pusher for samarbeid

De allierte hadde større tro på sabotasje og mente at de rolige forholdene i Norge hadde gjort det mulig for tyskere å redusere sine tropper i Norge.

Fra SOEs ståsted virker det som om de ikke anerkjente frykten for samarbeid med kommunistene. SOE så potensialet i bruk av kommunistene! Edgar Nielsen mottok rapport i Stockholm fra SOE-agenter som hadde vært på oppdrag og mente norske myndigheter ikke utviklet en hensiktsmessig aksjons og sabotasjepolitikk og at Milorg opptrådde direkte illojalt mot SOE. Han la ikke skjul på irritasjon over eksilregjeringen  og Milorgs frykt for kommunistene! Han mente at det var mulig at kommunistene mottok støtte fra Sovjet, men at motstandskampen bar preg av kompromissløs antinazisme og var forbanna på kommunistfobien i motstandskampen!

Også amerikanerne var mere samarbeidsvillige. Fra sommeren 1943 til våren 1944 videreformidlet Herschel Johnson, en amerikansk minister i Stockholm, flere rapporter om den kommunistiske  motstandsvirksomheten. En Brewer ivret for å integrere «Innlandsbyrået», som var kommunistens organ i Sverige. Brewer ønsket en mer aktiv linje og mente at dette ville forhindre kommunistisk hegemoni. Amerikanerne ønsket å formalisere samarbeidet mellom Milorg og kommunistene. Et eksempel på dette kan være at de to siste årene av krigen var det økt tilgang på håndvåpen i Sverige, noe som også kom NKP til gode. Navngitte personer ved den amerikanske legasjonen var involvert i denne type forsyning.

Frode F skriver at denne iveren for å få kommunistene med, skyldtes også manglende tiltro til Milorg-ledelsens evne «til å utvikle adekvate kapasiteter for skarpe aksjonsoppdrag». (s 191)

I følge Hans S- Erichsen virket det som om Milorg var i et uføre der, det ble organisert for organiseringens skyld, som en slags feltarme, som den militære ledelsen kunne beordre! Den kritiske merknaden mot Milorg ble ført i pennen 8. februar 1944. Gjems Onstad, leder for Milorg Trøndelag, verifiserer det samme i et intervju i Bjørn Nilsens NRK serie  «Skyggespill», fra 1996.

Men, kommunistene var fortsatt uønsket i Milorg og sosialdemokratene ville ikke ha noe med kommunistene å gjøre. Kommunistene var ikke lojal mot regjeringen. Aksjoner fra kommunistiske grupper ville svekke Milorgs omdømme, ble det hevdet. 

Kursendring, bort fra den passive linja?

Men, noen innvarsler endring. I et brev til Tranmæl i oktober 1943 fortalte Trygve Lie at både brittene og amerikanerne syntes forholdene var blitt noe rolig i Norge og legger til at det ikke er kommunistene som spør, men Norges beste venner. I november 1943 sendes det også et fellesbrev fra den samlede hjemmefrontledelsen. Brevet representerte ikke noe brudd med den passive linja, men indikerer vilje til mere aktiv kamp. I desember 1943 ble det laget en innstilling på Milorgs oppdragsportefølje i invasjonsfasen: Her blir væpnet opprør og sabotasje av telekommuniskasjon og transportmidler osv nevnt som oppgaver.

Hauge besøkte London i juli/august og november/desember 1944. Nå var ikke sentralledelsen lenger en bremsekloss i forhold til aksjonsgrupper og sabotasje. Men, linja for Kretsen og regjeringen var at Hjemmefrontens samlende kraft og potensiale måtte spares til det endelige oppgjøret og ikke ødelegges av aktivisme underveis.

Aktivistlinjen… et pressmiddel eller ikke?

Frode F skriver at det motstandspolitiske omvurderinger som fant sted senhøsten 1943 og våren 1944, var et resultat av endrede krigspolitiske perspektiv og frigjøringsscenarioer som fulgte med fremgangen på slagmarken. Han nevner her kun amerikanerne som frigjørere, slaget om Stalingrad  ol. nevnes ikke. Han henviser til amerikanernes ønske om at norsk motstandsbevegelse skulle øve størst mulig innflytelse på beslutningsprossessen av frigjøring  i Norge, og derfor ble motforestillingen mot voldelige aksjonsformer satt under press. Han drøfter ikke kommunistenes aktivisme som påvirkning på prosessen. Er dette igjen et utslag av en litt utydelig måte å snakke ned kommunistenes innsats på?

I 15. november 1943. Et fellesbrev fra statsministeren. Her stiller Kretsen og myndighetene seg bak Milorgledelsens beredskaplinje og har døra var på gløtt for aksjonsoppdrag. I den illegale presse tilkjennegir Kretsen mer positiv holdning til sabotasje mot tyske mål. Årsaken har sammenheng med frigjøringsperspektivet, skriver Frode Færøy. Han henviser til Grimnes og Riste som skriver at det viktigste var frykten for økt oppslutning om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Frode F skriver:

-men stilt ovenfor tendensene som indikterte økt oppslutning om mer ukontrollert aktivisering fra «uansvarlige organisasjoner», måtte det gies konsesjoner til den militære ledelsen. (s 131)

Aktivisme, eller aktivisering i ventetida?

I følge Grimnes var dette med på kursendringen som kom til uttrykk mellom militære representanter og utefronten på en konferanse i  Stockholm mars 1944. Her gløttes det for aktivisering i ventetiden før frigjøringen. Milorg får eksplisitt i oppdrag  å forberede seg på skape aksjonsoppdrag med tre formål:

-Likvidering av Gestapoagenter

-Aksjon til støtte for sivil motstand og  paroler om boikott av arbeidstjeneste og tvangsmobilisering

-Aksjoner mot strategiske og taktiske mål som krigsviktige produksjonsanlegg, forsyninger og kommunikasjonsmidler.

I løpet av våren 1944 var det flere sabotasjeaksjoner mot arbeidsregistering, som Milorg og resten av den etablerte motstandsbevegelsen støtter. Men. Jeg har ikke fått tak i et eksempel gjennom å ha lest boka til Frode Færøy på at Milorg utførte slike aksjoner. Derimot. Mange av aksjonene sto Osvaldgruppa bak.

Kommunistene holdes fortsatt utenfor

Kommunistene hadde stått for en aktivistisk linje fra starten. Den ser ut til å adapteres, i alle fall på papiret, fra sommeren/høsten 1944 av den borgerlige siden. Likevel fikk ikke kommunistene anerkjennelse eller ble ikke tatt inn i det gode selskap. Årsaken er kanskje det Alfred Skar  i sitt historieverk «Fagorganisasjonen under okkupasjonen» betegner som kommunistiske lederes manglende «lojalitet, vederheftighet og respekt for vedtak og avtaler» og at egne partiformål styrte kommunistenes agenda. Løgnaktive stempel er en annen årsaksforklaring. Her tenker jeg spesielt på løgner rundt pressekrakket.

Pressekrakken i februar 1944.

I februar 1944 ble en en rekke toneangivende undergrunnsaviser rullet opp, men NKPs organer ble ikke berørt. NKPs illegale presse fikk en dominerende posisjon i løpet av sommeren 1944. På samme tid kom NKPs illegale aviser ut i stort omfang og  her var det klare angrep på den passive motstandslinjen. Sosialdemokratene mente NKP utnyttet situasjonen, med angrep, mens resten av den illegale pressen lå nede på grunn av arrestasjonene. I følge Frode Færøy er denne anklagen feilaktig. Den første utgavene av «Alt for Norge», der kritikken av sosialdemokratenes linje var svært sterk, var allerede lagt til trykking ved årsskiftet, men ble forsinket på grunn av den grafiske produksjonen. NKPs skjerpa avispropaganda skjedde før pressekrakket og var et uttrykk for at NKP ikke lenger hadde tillit eller tro på dialog.

Få dager etter pressekrakket kom publikasjonen «Kommunistenes judashandling» i sirkulasjon. Her sto det at NKP samarbeidet med Gestapo og hadde angitt et pressemøte til dem. Frode F. mener at

sentrale hjemmefrontaktører neppe var i tvil om at dette var svartpropaganda i regi av Gestapo. Her forvrenger han eller dekker over. Dette var et skriv utgått fra M. Tranmæl ved Stockholmslegasjonen og som ble sendt til regjeringen. Senere, muligens først etter krigen, ble NKP renvasket og da ble dette betegnet som svartpropaganda.

Krefter for å få aktivistene inn i folden

På dette tidspunktet, sommer og høst 1944, ønsket man kampgruppene eller aktivistgruppene inn i Milorg-folden. Det var jo de som hadde tillit. Derfor måtte ikke sabotørene motarbeides åpent, og de måtet selvsagt ikke utleveres til fienden. NKP påtok seg fortsatt oppdrag angående flyktningtransport, opptrykk av paroler, og støttet helhjertet om den sentrale holdningskampanjen og kampen mot Arbeidstjenesten våren 1944. Derfor holdt man tilsynelatende ut en utstrakt hånd.

Den reelle uenighet om motstandstrategien ble på dette tidspunktet forsøkt pakket inn i bomull av den borgerlige ledelsen.

Vepsebolet, med overvåking og løgnaktige påstander

Kommunistene ble motarbeidet, også som flyktninger i Sverige

Frode Færøy forteller:

-På oppdrag fra en offiser ved den sovjetiske Stockholmslegasjonen hadde den norske kommunisten Arne Lund i april 1943 påtatt seg å transportere en sender til et baseområdet i Selbufjellene med bistand fra NKPs tidligere kurer og sambandsleder, Harald Sæhle. Imidlertid falt dette forsøket i fisk da Lund og hans følge ble arrestert av svensk sikkerhetspoliti i nærheten av Östersund (s 200).

Frode Færøy nevner ikke at denne arrestasjonen forhindret Arne Lund og hans kamerater å komme over grensen, tilbake til Trondheim. Der var planen at de i tillegg til overnevnte oppdrag skulle befri Henry Thingstad og hans kamerater, som var arresterte og ventet på effektueringen av dødsdommene mot dem. Befrielsesplanene var tuftet på erfaringer Arne Lund og kommunistene allerede hadde, med å befri en kamerat, Odd Hilt, fra Vollan og flere fanger (partikamerater og jugolsaver) fra Falstad.

Det kommenteres ikke at denne arrestasjonen var skjebnesvangert for de 11 arresterte lederne fra Thingstad/Wærdahlgruppene, som ble skutt 19. mai 1943.  Frode Færøy skriver heller ikke noe om norske myndigheters rolle i denne arrestasjonen.

For meg uttrykker denne fortellinger at å fokusere på Sverige og lukte på Stockholmslegasjonens rolle virkelig er å stikke hånden inn i et vepsebol.

Støtte ved legasjonen

Enkelte av legasjonens funksjonærer hjalp kommunistene med kurer  og posttjenester. For eksempel ansatte ved Idrettskontoret. Fra mai 1942 fikk man Idrettskontoret for flyktninger i Sverige. De som jobbet der hadde erfaring fra motstandskampen i Norge og ble i følge Frode Færøy, et slags uekte barn, i motsetning til Rettskontoret, Pressekontoret og Militærkontoret. Idrettskontoret støttet opp om kommunistens linje i større grad. Derfor var myndighetene skeptiske! Alfhild Hovdan arbeidet ved Idrettskontoret. Hun ble avskjediget fordi hun støtta kommunistene. Da skrev 21 flyktninger et protestbrev der de skarpt kritiserer regjeringen, legasjonen, hjemmefrontledelsen og sosialdemokratiske representanter. De mente at regjeringens motstandspolitikk, som desavuerte den sovjetiske krigsinnsatsen, utelukket kommunistene og favoriserte egne partiinteresser.

Dette var ved årskiftet 1943/44.

Aktiv promotering av aktivist-linja

NKPs flyktningmiljø laget et opprop, som fortsatte frem til april 1945. Det samlet nær 3000 underskrifter og dreide seg om å støtte NKPs aktivistiske motstandskamp.

NKP etablerte Norsk Front (NF) og Norske Patrioters forbund NPF). NF sprang ut fra Öreryd våren 1943 og ville mobilisere til militær motstand.  SOE snuste på  NF allerede sommeren 1943  og hadde kontakt med svensk næringsliv, som kunne tenke å støtte NF med penger.

NPF var mer åpen og ble etablert i august 1944.  Norske Patrioters Forbund(NPF) samlet ca 40 til et møte 19. august 1944.  Dette var representanter fra ca 20 flyktningforleninger. NPF organiserte politimannskapet og mange støtte dem. NPF ga ut fire aviser og der er det skarp kritikk av navngitte personer i legasjonen! Men. NPF fikk ikke arrangere møter.

Ørnulf Dahl rapporterer sin bekymring om kommunistenes innflytelse i Sverige. Man prøvde med all midler å motarbeide kommunistenes forsøk på å rekruttere 1000 mann til geriljakrig, gjennom blant annet å sende ut skriv til alle helseleire. Her ble det understreket at mobiliseringen ikke var godkjent av norske myndigheter.

Sett fra eksilmyndighetene ståsted representerte de fåtallige kommunistene i Sverige en potensiell utfordring i kraft av propagandavirksomhet til støtte for NKPs motstandspolitikk/…/ Frem til utgangen av 1943 sørget svenske myndigheter for en avgrensing av denne faren gjennom mediasensur. Svenske myndigheter ga ikke tillatelse til å gjengi nytt fra den norske motstandskampen før våren 1944 og det er etter dette kommunistene benytter ytringsfriheten i Sverige. I Sverige hadde NKP et blad «Kontakt med Norge». Dette var et nærmest internt blad og ellers spredde NKPerne i Sverige informasjon gjennom de svenske kommunistenes avis «Ny Dag», «Göteborg Handel och Sjöfartstidning», «Arbetaren» og ukebladet «Trots Allt». Sensuren fortsatte også etter våren 1944.  Even Flatreit forteller:

-Det var sensur i leirene i Sverige. Vi fikk ikke «Ny Dag», de svenske kommunistens avis. En gang fant vi store avisbunker med «Ny Dag», som leirledelsen hadde kastet ved et elveleie. Det ble protester. Fordi dette gikk på informasjonsplikten, mente vi. Da ble det truet med å bruke opprørsloven mot oss radikale i leirene. (Fra intervju i fb med NRKs serie Skyggespill)

Registering… for hva?

Kretsen sto for en våpenløs holdningskampanje og de ønsket skjerpe overvåking av kommunistene.

NKPerne i Stockholm og de svenske kommunistene var sterkt overvåket og NKPeres ble internert, arrestert og sendt til avsidesliggende distrikt.

På Kjesäter  foregikk alle former for sivil og militær etterretning når flyktningene ble registrert.

I Sverige var det skjerpa overvåking av kommunistene og mye resurser ble brukt på dette. Det var Rettskontoret og Pressekontoret som sto for den aktive overvåking og registrering, sammen med svensk politi. Legasjonen hadde folk som reiste rundt i norske forlegninger i Sverige og bygget nettverk med egne rapportører.

En digresjon. Her lurer jeg på hvor mang av disse rapportørene som arbeidet for SIPO(overvåkningspolitiet) etter krigen. Ingen har jo stått frem etter Lundkommisjonen, men man kan vel tenke at om de var ivrig på den type registrering i krigstid, forsvant ikke iveren etter Gerhardsens Kråkerøytale.

Rolf Gerhardsen, Einar Gerhardsens bror, var en krumtapp i registrering, rapportering og løgnspredning om kommunistene! Sannsynligvis var det derfor han brente NKPs arkiv fra Valdres, i forkant av Lundkommisjonen. Rolf Gerhardsen fikk dem i hende, via Stockholmslegasjon, på en eller annen måte. Papirene ble etterlatt fra NKP da Furubotn måtte flykte. ( Se: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Furubotn og https://www.arbark.no/Utstilling/Almenrausch/NKPs_tapte_arkivmateriale.htm).

Rolf Gerhardsen var redaktør  for «Norges Nytt» og hadde rikelig anledning til å spre sin kommunistfobi, via sin stilling på Pressekontoret.

Gunnar Foss, en av Rettskontorets medarbeidere, anslo at 10% av virksomheten i legasjonen  gikk på registrering av kommunistene. Registreringen kom blant annet  fra Pressekontoret. Opplysningene ble distribuert til Rettskontoret. Rettskontoret hadde tett kontakt med svensk overvåkningspoliti. Fra vinteren 1941 samarbeidet Militærkontoret med svenske myndigheter, blant annet om avhørresultat fra mottaket Öreryd.

Dette problematiserer ikke Frode F, enda kommunistene på dette tidspunkt ble sendt rett tilbake til  et naziokkupert Norge. (Se: https://dokumenteneforteller.no/2014/07/17/holdninger/)

Stockholmslegasjonen…aktiv i sverting av kommunistene

Regjeringen fikk opplysning om kommunistenes innsats gjennom rapporter fra hjemmefrontledelsen (som ikke ønsket samarbeid) og flyktninger. De fikk de motstandspolitiske skriftene NKP ga ut fra Stockholmslegasjonen.

Frode skriver:

-Ønskene om å nøytralisere den uønskede propagandaen som utgikk fra  NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen ledet til en rekke konsultasjoner mellom representanter fra regjeringen, dens fagmyndigheter i London og Stockholm (s 311)

Stockholmslegasjonen, med DNAere i spissen, rapporterte at de norske kommunistene fikk retningslinjer fra sovjetiske myndigheter (noe Frode Færøy  skriver ikke stemmer). NKPere oppsøkte den sovjetiske legasjonen, men det var for å rapportere korrekt om hva de foretok seg i Norge og med håp om materiell og finansiell støtte. Det fikk de ikke! Furubotn var klar på at motstandsarbeidet måtte ledes  fra Norge! Og sovjetiske myndigheter ønsket ikke å blande  seg, ut fra Stalins «Nasjonale spørsmål». NKP hadde også forbindelse med den amerikanske legasjonen!

Det ble altså rapportert falsk om kontakt til en fremmed stat.

Frode Færøy mener at dette var uttrykk for en maktkamp som dreide seg om mer enn  det politiske innholdet i motstandspolitikken, men også gikk på deler av hjemmefrontens frigjøringspolitikk.

Vilje til dialog eller luremus?

Frihetsrådet, NKPs  forsøk om å komme i forhandlingsposisjon med Milorg

Frode Færøy  skriver at NKP-ledelsen omsider, på vårparten 1944, lot til å ha forstått at partiets gjenværende formasjoner risikerte å bli avskåret fra å delta i Hjemmefrontstyrkenes forventede massemønstring ved frigjøringen. I 1944  opprettet NKP Frihetsrådet og prøvde gjennom dette i å videreføre krav om NKPs representantasjon i hjemmefrontledelsen. Furubotn oppfordrer til samarbeid for å skape en nasjonal front. Men samarbeidet mellom den sivile  hjemmefrontledelsen og Milorg sparket beina under kommunistene. Hjemmefrontledelsen erklærte seier over Frihetsrådet med et brev 20. juni 1944.

NKP støtter Milorg, men linjekampen fortsetter

Fra høsten 1943 støtte Milorg kommunistenes linje om at motstanden burde utvides og at kampen mot tyskernes arbeidskraftsreguleringer måtte motarbeides.

Frode Færøy sier at dette linjeskiftet bunnet i at redselen for tyske represalier var langt på vei blitt erstattet av frykten  for at NKPs propaganda  kunne forføre patriotisk innstilte ungdommer.

NKP støttet aktivt opp, gjennom sine illegale aviser, om at Milorg nå stilte seg i spissen å svekke  mobiliseringen av yngre arbeidskraft til okkupasjonsregimet. Dette hadde NKP aktivt stått for, blant annet gjennom sabotasjeaksjoner mot mange arbeidskontor, siden 1942.  Men, NKP oppfordret de som flyktet fra arbeidsmobilisering til å gå inn i et arbeid for å opprette en partisanhær. Milorg gikk ut 10. juli 1944 og advarte mot krigsromantikere og hevdet at det var nødvendig å holde formasjonen for videre trening til geriljakrig. «Bulletin» og «Fri Fagbevegelse» polemiserte krast mot sabotasjelinja våren 1944. Samtidig skrev «Bulletin» at å skille mellom aktiv og passiv var utillatelig. Informasjonsutvalget ble etablert sommeren 1944 og Informasjonskomiteen for hjemmefronten ble  dannet september 1944 og var svært aktiv på fallrepet til frigjøringen. Denne pressen stemplet NKPs virksomhet som undergravingsvirksomhet. Linjekampen fortsatte tydeligvis, men på dette tidspunkt konsoliderer de «ansvarlige kreftene» seg og NKP blir marginalisert. Men. Hjemmefronten ønsket ikke å slå hånden av kommunistene, så i begynnelsen av oktober 1944 fikk partiapparatet 500 rasjoneringskort.

«Luremus»?

På et møte 27.oktober 1944, møtte Skjønsberg og Biering fra Kretsen, Egge og Halvorsen fra NKP. NKPs representanter hadde med et skriv der de ønsket et enhetlig politisk sentrum, men med en aktiv innstilling. At tida var overmoden for en sabotasjelinje ble også diskutert. Sett fra Kretsen kunne konsesjoner relatert til sabotasjeaksjoner virke konsoliderende og  hindre uønskede aksjoner  og ville gi ledelsen (dvs Kretsen og co) legitimitet innen miljøer som var aksjonistiske. Kretsen tilbød penger og utsikter til medinnflytelse i bytte mot lojalitet. Det ble lovet å arbeide for kommunistiskrepresentasjon i  hjemmefrontens organer. I motytelse lovet NKP lojal omtale av Milorgs linje. Et brev til Egge 3.desember 1944 uttrykker at Kretsen åpenbart ønsker videre dialog. Samtidig ble utbetaling til NKPs presseorganer på 10000  NOK holdt tilbake!

Motsetningene pakkes inn fra Milorg og Kretsens side

Ultimo februar så man at avslutning av krigen var nær (Frode Færøy nevner ikke at Øst-Finnmark på dette tidspunkt var frigjort av Den røde hær) og hjemmefrontledelsen ønsket å fremstå som om motstandskampen hadde en felles ledelse. Man ønsket ikke åpen meningsbryting med kommunistene, som prøvde å tydeliggjøre at det også eksisterte ulike linjer relatert til selve frigjøringen. NKP var opptatt av å forsvare konstitusjonelle rettigheter mot Kretsens overgangsadministrasjons-strategi og som de så det, kuppmakeri! Dette temaet var allerede lansert  i  oktober 1944 med artikkelen «På vakt for folkestyre» i «Alt for Norge». NKP mente ytringsfrihet, rettsikkerhet og demokratisk styresett måtte settes opp mot lojalitet til nasjonen og dens ledere.

  

NKPs partisanhær

Hjemmefrontens aviser oppfordret forsatt til tålmodighet i påvente av allierte og norske myndigheters frigjøring og advarte mot aktivistiske stemning. Rundt nyttår brøt NKP «borgerfreden» og gikk til angrep på den borgerlige hjemmefronten. Partiets partisanpropagandaen sto i motsetning til hjemmefrontledelsen, som ønsket at ungdommen skulle hjelpes gjennom et hjelpe og forsyningsapparat over grensen, for innrulling i Polititroppene.

NKP og LO

Göteborgkonferansen 24 og 25 mars 1945 var avgjørende for FUs (fagbevegelsen) forhold til kommunistene. Der ble det bestemt at kommunistene ikke skulle ha representanter i FU og at man skulle gå ut  og imøtegå kravene til kommunistene om representasjon i LO -ledelsen. Dette fordi kommunistene hadde gjort det umulig å nå frem med form for samarbeid. (Jmf: Trumfkortet fra aprilmånedene 1940).

Imagen om enhet i motstandskampen bygges

I siste halvdel av mars kom et nytt initiativ fra NKP. Om å intensivere støtten til hjemlig motstand. Her la NKP frem spørsmål om folkestreik, plan for sivil og militær motstandskamp og spørsmål om betydningen av enhet. Planene om folkestreiken fikk nå støtte av Milorg. Folkestreiktanken var inspirert av dansk frihetskampen, som NKP lenge hadde henvist til. Tidligere var denne tanken  avist av Milorg. På dette tidspunkt, på fallrepet til frigjøringen, ønsket Jens Chr Hauge  og co å få til en avtale om tilslutning fra de kommunistiske sabotasje og aktivistgruppene. Man vurderte det som svært viktig at Milorg sto frem som en enhetlig organisasjon for alle militærgrupper i Norge. Frode Færøy hevder at dette dreide seg mer om fremtidig regjeringsmakt enn felles opptreden i kampen.

5. mai 1945 ble overenskomsten om innlemming av kommunistenes enheter fra Saborg (Sabøtørenes Landsforbund) i Hjemmestyrkene, sluttført. For flere plasser i Norge skjedde inkorporasjonen i dagene fra 7. til 9. mai. Frode skriver:

– At kommunistene omsider ble tvunget til å bøye nakken og slutte rekkene om Milorg, var utvilsomt noe av en personlig triumf for Hauge (s 280).

Konklusjon

Ved å lese Frode Færøys bok har det ble tydeligere for meg at det eksisterte en aktiv og en passiv motstandslinje gjennom hele krigen. Likevel skriver Frode Færøy at NKPs motstandsbevegelse var innvevd  i andre og overgripende sektorer i motstandsbevegelsen. Man kan ikke se dem som en fraksjon som virket på utsida. Det er i beste fall upresist og lite uttømmende.

Slik jeg leser det, ble NKP holdt utenfor og fikk ingen formell representasjon og anerkjennelse. Samtidig ble kommunistenes aktivisme brukt og skummet fløte av i krigens siste del!

Den aktive linjen fikk mye støtte

Den aktive linjen var representert ved kommunistene, som etterhvert fikk tilslutning svært bredt, på kryss og tvers av eksisterende politiske skillelinjer. De som sluttet seg til den aktive linjen, var aktivister, som ikke nødvendigvis var kommunister. Bergliot Egge sier i intervjuet som er laget med henne i forbindelse med NRK serien Skyggespill:

-Fordi kommunistene var de som representerte den aktive motstanden, var det dette motstandsnettverket jeg ble med i. Gerd Stensø kom bort til meg og jeg ble trukket inn i motstandsarbeidet, inn i ei en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Etterhvert, under krigen, ble jeg kommunist. Alle ungdommer ville inn i aktiv motstand. Bergliot Egge er tydelig på at aktivistene kjempet for et borgerlig demokrati, ikke noe rødt Norge. De ville ha den norske regjering tilbake.

-Det var derfor jeg var med, sier hun, fordi kommunistene passet på mitt demokrati! Vi kjempet for et fritt Norge.

Disse aktivistene, som altså ikke aksepterte den passive linjen til den borgerlige hjemmefronten (inkludert DNA, regjering, Kretsen, Stockholmslegasjonen osv), risikerte mye og mange av dem  ofret livet ved henrettelser, i konsentrasjonerleirer osv. Disse ofrene gikk de inn i med åpne øyne. Som Bergliot Egge sier:

-Vi ville ikke sitte stille og la andre blø.

Sikkerheten ble tatt på alvor i aktivistnettverkene!

Den siden som representerte den passive linja, brukte og bruker som argument mot at disse aktivistene bør få æresmedaljer, at de var amatører. Deres sikkerhetslinje var for dårlig… fordi de ble tatt. Om Frode Færøy hadde brukt flere tidsvitner i sin bok, kunne han ha tilbakevist dette amatørisme-stemplet. Flere av aktivistene forteller om sikkerhetsforanstaltninger. Bergliot Egge forteller:

-Jeg ble først trukket inn i distribusjon av den illegale avisa «Avant Garden». Før jeg startet opp fikk jeg info om alvoret i denne type arbeid og ble prøvd om jeg kunne holde tett.

Hun forteller om distribusjon av illegal post. Innlevering var ved bestemte butikker. Men, så ble dette avslørt. Da laget Ørnulf Egge et nytt system, etikketesystemet, inspirert av sitt arbeid i Norges. Her var det gater og nummer på hus som ble brukt i et intrikat system, der man fikk beskjed dagen før om neste treffpunkt og dette gjorde at om noen ble arrestert, ville ikke Gestapo vite hvilket sted man kunne treffe kurerer dagen etter. Bergliot forteller at kurerene alltid ble sendt først til et møtested, for å sjekke om det var Gestapo. Dette var oftest kvinner. Og da kunne mennene stikke av om  det var fare på ferde. Dette kurersystemet fungerte også slik at kurerene, oftest kvinner, gjorde alt i dagslys. Mat. beskjeder. Aviser osv. Mennene jobbet bare når det var mørkt. Mørket var vår store beskytter, sier hun.

Det tok sikkerheten på alvor. De hadde lært, blant annet av tyske flyktninger som var kommet til Norge fra HitlerTyskland. De visste at de måtet jobbe illegalt. Samtidig, de kunne ikke være forberedt på alle intrikate metoder som blant annet Henry Rinnan tok i bruk. Dette verifiseres også av Ragnar Ulstein i et intervju i NRK-serien «Skyggespill». Selvfølgelig var det også en viss blåøydhet å spore. Aktivistene var ikke i utgangspunktet profesjonelle på illegalt arbeid. Hvem var vel det?

I Trondheim ble det  etablert et illegalt nettverk allerede 9. april 1945, der det ble organisert illegale grupper, som ikke skulle vite om hverandre og der også medlemmene innen gruppen bestrebet anonymitet. Og hele aktivistnettverket kjente til følgende forhåndsregler:

-En hovedregel er ikke å ha mer enn ett arbeidsfelt.

Daglige regler kan være: Når du tar trikken, stå på uteplattformen. Gå sist på trikken, og sist av. Når du skal «rundt hjørnet», gå alltid i «utesving». Parker alltid bilen i kjøreretningen. Kontroller at kjøkkendøren ikke er blokkert før du går til ro om natten. Vent aldri med å betale kelneren til du skal gå. Vær spesielt forsiktig med drosjesjåfører, servitører og personer i liknende yrker. Gå minst mulig i hovedgater. Varier stadig påkledning. Velg helst selv tid og sted for avtaler. Vær mistenksom mot kvinner (og menn) som søker personlig bekjentskap. Vær forsiktig med alkohol og restauranter. Regn alltid med at  telefonen er avlyttet. Det hørte også med til illegal teknikk å ha flere sett identifikasjonspapirer med ulike identiteter, utstyr for å farge håret, forskjellige briller ol. I Sverige er det viktig å ha en gjennomtenkt falsk historie til bruk for politiet. Det hører også med å kunne produsere en brukbar forfalsking med enkle midler for en krisesituasjon. Et offentlig stempel i pass kan f.eks. overføres til et falskt kort ved hjelp av et hardkokt egg. Til bruk for usynlig skrift blir urin og melk benyttet. For meldinger i kode, er det mest brukte system enkel kryptering, hvor sender og mottaker bruker side-, linje- og posisjonsnummer for bokstaver i en på forhånd avtalt bok. En vanlig transportmåte er å sy meldinger inn i klær, eller å plassere den i endetarmen. Mikrofotografering gjør meldinger så små at de kan fraktes i fyrstikkhoder («frø»), uthulte skruer på toget o.l. (Teksten er bearbeidet av BeritRusten og brukt i iscenesettelsene «Den røde fyrbøteren og partisanbroderiene» og Røde Spor»)

En latterliggjøring og en utnulling av effekten av innsatsen

De tok risiko bare ved å være aktiv. Mange aktivister ofret mye. Det interessante er at okkupantmakten brukte store ressurser for å knekke dem. F.eks hadde Trondheim og Trøndelag operasjon LOLA, med Henry O. Rinnan  i spissen. (Forløperen til det som etter krigen ble Stay Behind-organisasjonen, var også svært sterk i Trondheim. Men, det er en annen historie).

Operasjon LOLA fikk masse ressurser og hovedmålet var fra første stund å knekke kommunistene. I NRK serien Skyggespill, som er en gedigen satsing fra NRK (statskanalen) på hele fem episoder,  avdekkes mye av H. O Rinnans spill. Journalistene er svært ivrige på å få frem at kommunistenes motstandsorganisasjon etterhvert nærmest lå med knekket rygg. Det som ikke kommer frem der eller i andre kilder er; hva gjorde kommunistene av motstand, som uroliget okkupantmakta? Hvorfor ble så mye ressurser satt inn på å knekke akkurat denne linja?

Gjennom å fremstille de som representerte den aktive linja, kommunistene, som offer (og som offer finnes det en del på kommunistene), og hoppe bukk over den innsatsen de faktisk klarte å gjennomføre, foregikk og foregår en utnullig av effekten av den aktive kampen.

I hvem sine interesser er dette?

Å være passiv, er det den profesjonelle sikkerhetslinja?

De passive delen av motstandskampen «sparte seg» til frigjøringen. Og, de tilfeller det var tilløp til å støtte opp om aktivisme, ser det ut, for meg, som om man også unngikk risiko ved å sette oppdragene ut til kommunistene. (Sabotasje, likvidering ol). Oppdragene ble kanskje til og med formulert av ledere som satt trygt i Stockholm ol? På dette viset begrunnet Milorgs ledelse seg  som mere profesjonell og ikke så «slepphendte» i sitt motstandsarbeid.

En gedigen manipulasjon

Den overordnede fortellingen, som gjør meg opprørt, er fortellingen om et lederskap som hele veien, men mange midler, motarbeidet en aktiv linje. En aktiv linje som fikk større og større oppslutning. Men, likevel klarte dette lederskapet, med sitt krampaktive grep om en passiv linje, og som hadde sittet på gjerdet under hele krigen, å manipulere bildet i krigen sluttfase og etterpå, frem til i dag, som om alle hadde stått for det samme. At det ikke var motsetninger. Og gjennom en lojalitetsavtale klarte denne ledelsen å målbinde aktivistene, slik at deres empiri aldri har kommet frem, hverken ved frigjøringen eller opp til i dag. Sånn erobret lederskapet i den borgerlige fløyen i motstandskampen heder, folkets hyllest, fortjenestemedaljer og plass ved kongens bord.

Mens aktivistene stadig må vente på å bli æret.

Jeg får bare lyst å skrive: Fy for skam!

«Teaser» Dokumentarfilm «Den Røde fyrbøteren»

beritrusten Legg igjen en kommentar

Morten Conradi, kjent dokumentarfilmskaper  og har  blant annet har laget filmer om Osvaldgruppa og Pellegruppa, kommunistiske motstandsgrupper som opererte i hovedsak i Oslo-området, arbeider nå med en film om Thingstad/Wærdahlgruppene (kommunistiske motstandsgrupper som opererte i Trondheim og Trøndelags fylkene). Han har tidligere fått vist sine filmer på NRK og det er håpet at også denne filmen vil få plass der (i 2018?). Foreløpig har prosjektet fått førprosjekteringsmidler fra NRK og med disse midlene er det gjort reseacharbeid (BeritRusten og Bjørg Eva Aasen) og produsert  og en «teaser»(Safari film og Tommy Normann). Den kan du se om du klikker:

Passord: Røde Spor

https://vimeo.com/203444606

Apropos krigshelter som IKKE får medalje!

beritrusten Legg igjen en kommentar

 

Krigshelt mot sin vilje

Steinar Sætervadet, Hamar

Publisert i Klassekmapen 25/1 2017

I Klassekampen har det kommet fram hvor tilfeldig tildeling av utmerkelser var i forbindelse med krigen 1940 – 1945. Det har vakt stor forargelse at forsvarsledelsen har lagt vekk ei liste på 1.200 krigsdeltakere som man har bestemt seg for ikke å hedre.

Jeg vil i denne forbindelsen trekke fram historia om far min Ottar Sætervadet, som var født i 1912, og som under krigen var ansatt som verkstedsarbeider i NSBs verksted i Oslo. Det er en kjent sak at NSBs ledelse var svært lojale overfor okkupasjonsmaksta. (Se blant annet utstillingen «Mørke spor» på Jernbanemuseet, som viser mange eksempler på dette.) Far min var med i bedriftbrannvernet på verkstedet. Da krigen tok slutt fikk han og tre av hans arbeidskamerater i brannvernet ordre fra ledelsen om å stille i brannvernkjeledress med brannøks og tau i beltet. Kara  trodde den gangen beordringen ble gjort for at de skulle kunne rykke ut i tilfellet det skulle bli utført sabotasje mot verkstedet. Det skulle vise seg at dette ikke var tilfellet.

Under hele krigen hadde det vært en tysk vaktstyrke på omlag 40 mann på jernbaneverkstedet. Da de fire nordmennene kom på vakt var disse fremdeles ikke avvæpna. Styrken hadde sine våpen i behold. Det skulle da også vise seg at oppdraget til brannfolka ikke var å stoppe skader på grunn av sabotasje, men å passe på de omlag 40 tyskerne. Blant annet skulle de stoppe tyskerne viss de bega seg over Strømsvegen som gikk forbi verkstedet. Altså et styrkeforhold med en nordmann med brannøks  – mot ti fullt bevæpna tyskere!

Kara skjønte jo at her gjaldt det å ta det lugnt og diplomatisk. De tok en tur bort til den tyske forlegningen for å slå av en prat i all gemyttlighet. Noe særlig tysk kunne ingen av dem. Uten at det ble sagt at nordmennene var der for å passe på dem, forsto de raskt hva som var karas oppdrag. En av de tyske soldatene tar fram geværet og klapper på det og sier: « Deutschland, Deutschland» – for deretter å klappe på brannøksa til far min og si: «Norwegen, Norwegen –». Dette må kunne sies å være en kort og grei situasjonsbeskrivelse.

Verkstedsarbeiderne følte etterpå at jernbaneledelsen brukte dem for å vise at ledelsen var gode nordmenn. Dette hadde de stort behov for etter å ha stått på pinne for okkupasjonsmakta i 5 år. Far min følte seg slett ikke som noen krigshelt. Så da det en dag kom en stor  konvolutt med diplom, underskrevet av forsvarssjefen kronprins Olav, og deltakermedaljen – gikk hele greia rett i ovnen.

Som en sammenligning kan jeg nevne at en av mine onkler seilte i handelsflåten gjennom hele krigen. Han var familiens krigshelt, men  han fikk aldri noen medalje —-.